Finn Øyans dikt
Når
du vakner i hundevakttimen
klokka fire ei senvinternatt
og kan kjenne på angsten som er der
du er ensom, liten, forlatt.
Tenn et lys og la tanken få gripe
alle stunder av glede og ro
som er unt deg i tider før denne
og som alltid vil spire og gro.
Spenn ei bru i fra glede til glede
vit at smerten må være på jord.
I de villeste, mørkeste grunner
finnes lys om du leter og tror.
MØRKETID
Mørkeste natta ligg bak oss og sturer
no taper den stadig for stigende lys.
Lang e den , mørk e den, tungsinnet truer,
menneskje-sjela ligg stille og frys.
Slik føles midtvinterstida for mange,
det koster så mye å yte for fullt,
det kjennes som alltid mot veggen å stange,
hverdagens krefter ligg nedgravd og skjult.
Kanskje vi burde ta tegn fra naturen,
der stilles no livet på lågeste gir.
Kreftan dom spares tel innsats om våren,
en tar imot gledan som skumringen gir.
Tid tel å skue mot klodenes vrimmel,
oppleve storhet i nordlysets spill,
røres av fullmånens mystiske himmel,
tida får komme og gå som ho vil.
Tid tel å tenkje, tid tel å kjenne
den rolige pulsen fra allmakten stor.
Løfte seg opp over smålighets stemme,
vite at glede i romslighet bor.
HJEM
| GALLERI |
KALLIGRAFI
|
DAGBOK
| WEB OVERSIKT
|
FRANSK EIENDOM
|