Vi flytter til Frankrike

Del 5

24. mai 2005

Det er ganske kult å ha fransktimer her i La Pradette. Gentille er nesten alltid med og iallefall hun koser seg. Jeg er en smule underkvalifisert for dette kurset og må jobbe hardt. Claire og Angelo bor i dette nydelig steinhuset omkranset av en nydelig hage. Når det er deilig vær slik som i dag sitter vi ute under trærne. Hundene ligger og døser ved beina våre og Angelo serverer jasminte.

La Pradette

Angelo og Claire

Her er våre koselig irske naboer Peter og Dypnhe (nr 1 og 3 fra venstre) O'Hare m/ venner

24. mai

Nå begynner det å bli så varmt at det er plagsomt å parkere bilen i sola. I dag er det 28 grader og strålende sol, i morgen blir det nærmere 30 og fremdeles strålende sol. Dette må være den fineste tiden på hele året. Det blomstrer i overflod og det er ufattelig grønt.

26. mai

Madou, Julie og jeg har vært på besøk til vår skulptørvenn Robert. Robert så utstillingen vår i Fanjeaux og ville gjerne at vi skulle møtes. Robert er en meget lidenskapelig mann og holdt en glødende tale til fordel for den europeiske grunnloven, i tillegg til andre tema som han er opptatt av.

Folkeavstemningen er selvsagt nyhetenes viktigste tema og meningsmålingene viser 45% ja og 55% nei. Robert himler med øynene og utbryter oppgitt: " de KAN ikke stemme nei til denne grunnloven. Det er tydelig at temaet setter sinnene i kok, vi så et debattprogram på fransk TV og debattantene var fullstendig utstyrlige, alle snakket, eller snarere ropte, i munnen på hverandre hele tiden.

Ellers er vindbøndene rasende på grunn av en næring i krise, de raserer lavprisvarehus, tømmer ut Chilensk vin og setter fyr på biler. Østersprodusentene er oppgitt og forbanna fordi en giftige alge har stoppet salget.

Madou foran huset til Robert som unektelig er ganske spesielt

Julie, Robert og Madou plassert bak hans "japanske" lille hjørne av hagen

27. mai

Un jour fabuleux. Vi har hatt nærmere 30 grader og strålende sol. Nils har jobbet og jeg har vært gartner. I kveld da jeg gikk tur med hundene (Caramel og Gentille) hadde vi en sval vind, kornet bølget i vinden, solsikkene titter så vidt opp av jorda og valmuene nikker med de røde hodene sine. Det er så vakkert at jeg aldri tar det for gitt.

Ungene spiller fotball på plassen foran kirken om kveldene, dvs bak huset vårt. Jeg plasserte meg i vinduet i gangen for å ta bilde av dem og da de oppdaget det ble det fullt oppstyr, de raste rundt for å få med seg alle i gjengen. Joda, det ser ut som om de fleste i nabolaget er med, inkludert papa Imart, "faren" til Caramel. Siden plassen ligger noe høyere enn hagen vår havner selvfølgelig ballen der for hvert annet spark. Nils blir en smule irritert når porten klanker igjen for 37 gang, når 1 stk barn har hentet leketøyet.

28. mai

I dag har jeg gjort mitt mest geniale kjøp så langt i Frankrike - en hengekøye. Jeg fikk nesten hjerteattak da jeg sjekket kassalappen, prisen var astronomisk, men den er vidunderlig. Jeg har således ikke gjort stort i huset siden den ble hengt opp, jeg har rett og slett ligget i min nyanskaffede og lest "Presten" av Hanne Ørstavik.

16:30 lørdag 28. mai

31. mai

Vi ble ikke så innmari overrasket over franskmennenes "NON" til EUs grunnlov. Det sørgelige er at det virker som det er en protest mot de sittende myndigheter snarere enn et nei til selve grunnloven. Statsminister Raffarin går av og blir erstattet av Dominique de Villepin. Villepin er den intellektuelle og den som har vært nærmest og mest lojal til Jacques Chirac. Personlig noterer jeg meg at han iallefall er den peneste av dagens statsråder og nå får vi altså se enda mer til ham.

2. juni

Jeg ser at temperaturen i Trondheim er 7 grader. Her kommer vi vel opp i 28-29 i dag og himmelen har ikke en sky. Jeg kan forstå at trønderne begynner å bli værsyke nå, hadde jeg hatt en tryllestav skulle jeg ha tryllet alle sammen hit til Mazerolles.

4. juni

Jeg har startet på en streng glutenfri diett. Etter 5 måneder med mageproblemer etter siste kirurgi var det mor som satte meg på idéen, er du sikker på at at det ikke er cøliaki? Tanken har aldri streifet meg, men jeg begynte å fundere. Hva om Candida dietten de siste 15 årene har vært helt forfeilet, hva om det er gluten som gjør meg syk?

En diett uten gluten vil si at man stort sett må lage maten helt fra grunnen av. Det blir nok noe annerledes å handle på supermarkedet fra nå av. Ikke mat i pakker og poser, bokser eller glass. Storparten av den maten jeg elsker er nå neimat.

6. juni

I går kom Madame Capdepon med en skål jordbær fra egen hage. I morges kom Monsieur Andrieu med 12 egg. Da jeg gikk tur med Gentille i morges møtte jeg Monsieur Calas som gav Gentille kjeks og tok meg med inn i hagen for å vise meg kirsebærtreet hvor jeg kan komme å plukke så mye bær jeg vil. I kveld har jeg tatt meg på tak og vært ute blant naboene og pratet, det får bare være at fransken min er mer eller mindre vaklevoren.

Naboene familien Imart som eier Caramel.
Caramel stakk av fordi han trodde han måtte inn da de ropte på ham.

10. juni

Vi er velsignet med en "anticyclone", dvs et høytrykk som gir sol og varme i vår region. Firfislene koser seg i solveggen og villvinen, men Gentille syns det er litt pes med denne varmen.

11. juni

Våre engelske venner Jeremy og Steve har inngått partnerskap og inviterte familie og venner til feiring denne lørdagskvelden.

12. juni

Kjempedag. Vi ble invitert til Karin og Kjell til bading og grilling og har kost oss sammen med dem hele dagen. Det var 27 grader i luften og 22 i vannet. Stakkars Kjell hadde brukt flere timer på å rense bassenget før vi kom. Naboen holder på å renovere huset ved siden av og støvskyene fra takarbeidet feier innover eiendommen til Kjell og Karin. Vi rakk akkurat å få oss noen forfriskende dukkerter før de satte i gang igjen, støvet føyk og Kjell må ta en ny runde med rengjøring av bassenget.

Mme Langeland

Mme Drangsland ved bassenget

.

Gentille syntes det  var stas og ligge på bassengkanten men ble litt stressa når vi hoppet uti.

Når Karin og Kjell inviterer til middag er det ikke noe knussel

13. juni

Tidlig i morges kjørte jeg Gentille til veterinæren for sterilisering. Stakkars liten, i morges fikk hun ikke mat, og bare en kort morgentur i bånd, men hun fant seg pent i alt. Mor måtte holde lille hårvott mens dyredoktoren satte bedøvelsessprøyte, jeg holdt henne så kjærlig jeg kunne og sendte en liten bønn i oppadgående retning om at ingenting må hende min beste venn. Jeg er så glad i det dyret.

Klokken 11 ringte jeg til veterinæren for å høre hvordan det hadde gått og da hadde lille hårvott allerede våknet fra narkosen. Jeg kunne hente henne når jeg ville og jeg ventet ikke mange minuttene før jeg heiv meg i bilen. Stakkars Gentille, hun var trøtt og en smule desorientert da jeg kom til kontoret. Vi la henne forsiktig i bilen og så dro vi hjem. Veterinæren var veldig opptatt av at han hadde måttet barbere bort pelsen før inngrepet og forsikret meg om og om igjen at i løpet av en måned kom hun til å være som før. De er så opptatt av det estetiske franskmennene.

Og så ville hun bare sove stakkars liten. Jeg skjønte hvor ussel hun følte seg da jeg begynte å lage middag. Vanligvis ligger hun på kjøkkengulvet og observerer hver en bevegelse jeg gjør (i håpet om at en liten bit skal falle ned), men i dag tuslet hun ned i underetasjen. Hun er nok ganske kvalm. Og faktisk er jeg ganske kvalm jeg også, kanskje av ren solidaritet til Gentille....

14. juni

Jeg trodde det kom til å gå bedre etter en god natts søvn, men hårvotten var ikke i bra form. Og Madame følte seg som en forbryter som har gjort dette mot hunden sin. Vi tok en tur til veterinæren, men da Gentille hoppet ut av bilen selv og jeg så at det stod en dame og gråt hos Mr. Cabot + at venteværelset var smekkfullt  tenkte jeg at det nok var dem som trengte timen bedre enn oss. Så vi dro hjem igjen. Gentille ville verken spise eller drikke og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få i henne antibiotikaen.

Det var bare en ting å gjøre. Dra til Roy og Hege og spørre om råd. Roy åpnet gapet på Gentille, stappet tabletten ned og sånn var det med den saken. Etterpå var det vann fra flaske. Da har hun i det minste fått i seg litt. Roy kunne fortelle at Collier ofte synes fryyyyktelig synd i seg selv når de er "syke"og det kan stemme det. For da Gentille traff kompisene sine i La Pene, kviknet hun til. Vi har tvunget i henne vann blandet med melk. Nils holder og jeg tømmer, men det er ikke morsomt med tvang. Naboene er meget opptatt av hvordan det går med hårvotten.

Veterinæren ringte faktisk om kvelden, han var bekymret fordi vi ikke hadde kommet til kontoret. Det var hyggelig og profesjonelt gjort.

15. juni

Ingen er lykkeligere enn Mme Langeland, hunden spiser, drikker og sover godt. Madame derimot er ikke i toppform. Madou kom innom i morges og utbrøt øyeblikkelig, "har du sett at øynene dine er helt gule!?" Joda, jeg så det badespeilet i morges, men valgte å ignorere det. Men "maman" beordret meg øyeblikkelig til fastlegen i Belveze. Og i morgen tidlig kommer sykepleieren hjem til meg kl 07:30 (!) for å ta blodprøver, fredag har jeg time hos radiologen. Det skjer fort her i Frankrike, jeg er virkelig imponert over helsessystemet.

Kommunestyret har nå bestemt navn på gatene i Mazerolles, vi har til nå ikke hatt noen. Navnet på gaten vår er "Rue du Château", noe som er litt morsomt fordi huset vårt er opphav til navnet, det kalles "le château.

16. juni

Dette er den verste dagen jeg har hatt siden vi kom til Mazerolles. Jeg våknet ikke av en fuktig snute mot kinnet i morges, alt var helt stille. Jeg stod opp og gikk for å se etter Gentille. Til slutt fant jeg henne, hun lå under trappa - død. Jeg fikk fullstendig sjokk, senere kom tårene. Jeg ringte til veterinæren som bad oss om å ta henne med til klinikken. Han mente det var blodpropp eller hjertestans. Senere dro vi til Roy som ble fly forbanna over at veterinæren ikke engang hadde tilbudt obduksjon. Som oppdretter er det selvfølgelig viktig for ham å vite hva som har skjedd. Roy ringte til en norsk veterinærvenn og spurte om hvordan ting blir gjort i Norge, og der er er obduksjon obligatorisk. Vi ringte til vår franske veterinær som tilbød oss å gjøre obduksjonen selv, for en IDIOT! Nils ville ha en uavhengig klinikk til å gjøre det, men det kunne ikke veterinæren hjelpe oss med og vi måtte i tilfelle hente henne og gjøre det selv. Akkurat det orket jeg ikke tanken på.

Det er stille i huset. Ingen små poter som som tasser over gulvet, ingen forventningsfull hårvott som venter på kos, mat eller tur. Jeg har satt bort vann- og matskål, ryddet bort sengen hennes, lagt båndet i en plastpose og lagt alt i garasjen. Jeg sa til Roy, jeg skal aldri, ALDRI mer ha hund, dette er for vondt. Jeg har aldri trodd at det gikk an å bli så glad i et dyr. Du skal ha hund sa Roy, og viste meg Lizzie som også skal omplasseres. Men det var Gentille som var min hund, vi var som erteris, hun fulgte hvert skritt jeg tok, hun var med overalt. Om jeg ikke hadde insistert på denne forbannede operasjonen så hadde hun vært i live i dag.

20. juni

Torsdag fant jeg Gentille død, fredag fortalte radiologen meg at jeg har kreftspredning til leveren. Ikke en god uke. Nå vet jeg altså hvorfor jeg har fått gulsott og hvor smertene og utmattelsen kommer fra.

Jeg har lenge visst at det er noe som ikke stemmer. Familien min fikk et fryktelig sjokk da de fikk vite det men mobiliserer alt de har av krefter og pågangsmot. Det er imponerende etter alt de har vært igjennom.

Jeg er ikke redd, det eneste jeg håper er at jeg kan få bukt med smertene som til tider har vært uutholdelige.

Madou og moi utenfor Clinique Montreal. Vi begynner å bli godt kjent nå.

21. juni

Madou er selvfølgelig med overalt hvor vi ferdes i helsesammenheng. Hun spør, forteller, foreslår og er 120% på alerten. Etter sykehusvisittene raser hun avgårde til apoteket. Jeg var ganske sjaber etter siste visitt og hun sa til damen bak disken at jeg måtte ha medikamentet med en eneste gang. Men hun mente at jeg kunne ikke ta dem uten å spise, derfor styrtet hun ut for å kjøpe kjeks som jeg skulle ta sammen med tabletten. Damen stod tålmodig og ventet til Madou kom tilbake med kjeks og vann. Hun er bare helt fantastisk, nå er hun sekretær, sykepleier, tolk, hushjelp, sjåfør og skriftemor.

Jeg har altså blitt morfinist på mine gamle dager. Ingen av de andre medikamentene har dempet smertene men morfin gjorde susen.

22. juni

Etter ikke å ha hatt en hel natts søvn det siste året og de siste månedene nesten ikke hatt søvn i det hele tatt pga av smertene, har jeg nå sovet i 18 timer i et strekk. Det er utrolig hva søvn og smertlindring gjør med psyken. Solen skinner, det er varmt, rosene og oleanderen er slående vakre og det kunne vært verre for å si det sånn.

23. juni

Jeg tror dette er den lengste uken jeg har hatt i hele mitt liv. Jeg må altså vente helt til lørdag for å få vite mer, det virker som en evighet. Stemningen er som en berg og dalbane, en dag er jeg tøff som toget, den neste det motsatte. Det som bekymrer meg nå er at jeg ikke får i meg mat og at jeg har feber. Madou har skaffet meg små bokser med flytende desserter som inneholder alskens vitaminer og mineraler, og det funker ganske bra. Jeg har en praktfull gulfarge over hele meg som gjør at jeg definitivt ikke trenger selvbrunende krem i år. En liten ulempe er at øynene også er gule, noe som får meg til å ligne litt på søskenbarnet til Dracula.

Vi har en kvelende varme. I går var det 36 grader og klin umulig å være ute. Vanligvis kommer det en periode med tordenvær etter slike varmeperioder. Etter hetebølgen i 2003 er franske myndigheter på alerten, særlig når det gjelder eldre og svake. Jeg tror det er 26 fylker som allerede har fått vanningsrestriksjoner, dvs. man får ikke vanne i hagen, ikke vaske bilen osv. I Parisområdet kom det opptil 50 mm med regn og "les pompiers" hadde 400 utrykninger.

Kveldshimmelen i går

24. juni

Sommeren begynner offisielt den 21. juni. Og det er sommer til gangs, de fleste gjøremål må foregå på formiddagen for på ettermiddagen er det rett og slett for varmt. Formen varierer, jeg må tvinge meg selv til å la være å gjøre ting fordi jeg blir så sliten. Det er ultrafrustrerende å ikke kunne gjøre det en vil.

Hvordan har du det "mon petite lapin jaune" (min lille påskekylling), spør Madou. Hun kommer hver dag, med medikamenter hun har hentet på apoteket, med mat som jeg kan prøve å spise, med positivitet og varme.

For å få opp moralen og pågangsmotet har jeg brukt de siste dagene på å lese Ona fyr av Ingebrikt Steen Jensen. Det er en bok jeg virkelig har gledet meg over, jeg har småhumret og nikket om en annen. Nå står Fredrik Skagen for tur. Av en eller annen grunn finner jeg måten han skriver på uhyre tiltalende og jeg er også veldig fornøyd med at alt foregår i Trondheim, byen som jeg er så glad i.

Jeg ser utover landskapet her i "le Razes". Og jeg tenker at alle som drømmer om et hus i Frankrike burde gjennomføre det, for dette er et paradis. Og klarere enn noen gang ser jeg at man ikke bør skyve drømmen fram i tid - man vet rett og slett ikke hvor god tid man har. Har man en drøm og et ønske - "the time is now".

25. juni

Scanner unnagjort. Jeg har ikke lett for å forstå franske legerapporter og har brukt dagen til å stave meg gjennom konklusjonen. Vel jeg forstår den slik: diverse "noduler" på leveren og noen som blokkerer gallegangen, mistanke om svulster på bukhinnen og høyre lunge. Det kunne vært værre og det kunne vært bedre.

26. juni

Jeg drømmer om mat. Egg og bacon, andebryst, fløtegratinerte poteter, croissants, spekepølse, helstekt hjort, marinert kylling, pommes frites, boullabaisse, potetsalat. Jeg klarer bare å få i meg de flytende vitamindessertene til Madou, men har et infernalsk behov for å tygge!

27. juni

Jeg har nå et arsenal av tabletter over hele huset, noen som jeg kan bruke, og noen som er i bæreposen "retur apotek". Jeg var hos fastlegen min i ettermiddag og fikk en enda en ny variant. Det briljante er at jeg betaler ingenting lenger, verken hos legen eller på apoteket. Her i Frankrike er det slik at har man en alvorlig sykdom slipper man å betale noe som helst.

Og min franske mor Madou har ringt til min norske mor. Madou hadde vært litt streng og sagt at nå må vi være positive og kjempe med det vi har. Og så sa hun at at de ikke skulle bekymre seg for jeg har en mor i Frankrike. Man kan jo få klump i halsen av mindre.

Vi har hatt mange uker med sol og varme, og nå merker vi at varmen tar litt på. Vi lukker skodder, vinduer og dører, likevel er det 26 grader innendørs.

28. juni

Endelig en dag med levelige temperaturer. Vi har vært på Clinique Montreal hos onkologen som jeg umiddelbart fikk sympati for. Han var, som meg, veldig opptatt av å begynne behandlingen så fort som mulig og etter en kjapp telefon hvor han ba dem skvise meg inn brennfort, kunne vi konstatere at cellegiftkuren begynner allerede torsdag. Jeg kommer til å måtte dra dit en gang i uken (jeg får til og med gratis skyss til og fra i en "lettambulanse"). Runden med cellegiftkuren vil vare fra 3 og 6 måneder. Han har skrevet ut kortison for den betente leveren og noe annet som skal hjelpe meg med å få i meg mat.

Etterpå dro vi til det "offentlige" sykehuset for ta scintigrafien, men da vi hørte at det tar 3 timer orket jeg ikke tanken. Vi dro derfor hjem igjen med uforrettet sak. I morgen blir det en ny runde med blodprøver, og min snille gode venn kirurg Anne Irene Hagen i Trondheim har tatt saken med å sende informasjon fra St. Olavs hospital. Jeg er sliten men har ro i sjelen.

29. juni

Og "søskenbarnet mitt på Gjøvik" Leif Roar Falkum har kjørt 42 mil fra Nice og hit til Mazerolles for å besøke meg. Vi har hatt et kort møte, men så utrolig hyggelig og ikke minst interessant. Leif Roar er en mann man bør ha god tid sammen med. Han er bare helt fabuleux. Og han er faktisk den første og foreløpig eneste fra min famile som har besøkt Mazerolles.

30. juni

Min første cellegiftbehandling tok tilsammen 7 timer inklusive transport. Det var en tidkrevende affære, det er visstnok slik den første gangen. Personalet var utrolig hyggelig og forklarte nøye hva de forskjellige posene inneholdt. Etter tre timer var jeg så røyksjuk at jeg trillet med meg stativet og satte meg under et oliventre med min Camel utenfor avdelingen. Både Dr. Mathieu og Dr. Pasteur kom innom flere ganger i løpet av tiden jeg var der, de imponerer meg mer og mer disse franskmennene.

L'ambulance legère (lettambulansen) kom og hentet meg kl 10:15

Sykepleier Veronique sjekker dryppet

Jeg hadde vært forutseende nok til å ta med meg litteratur.
Jeg slappet av med Tordis Ørjasæters biografi om Sigrid Undset, en bok jeg for øvrig setter umåtelig pris på.

Behandlingsrommet var lite og vi var vel en 6 pasienter tilsammen. Så der satt vi med hvert vårt stativ. hver sin cellegift-coctail, noen leste, noen sov, noen spiste. Som vanlig i det offentlige franske rom var det en radio som stod på og som spilte popmusikk i en evig løkke. Jeg tåler cellegiften godt og hadde ingen bivirkninger påfølgende aften. Bare det er jo noe å være takknemlig for.

Og jeg fikk en bunke brosjyrer over parykker i tilfelle jeg mister håret. Det vil i så fall være det minste av mine problemer. Men jeg har altså funnet en flott parykk som heter Zazou, og så kan det jo være morsomt å være uten hår også iblant. Iallefall skal jeg dekorere skallen med hennafarge Tenk så flott å gå rundt med egen design på nøtta!

1. juli

Ny session på sykehuset. Jeg måtte prøve å holde meg alvorlig da jeg ble hentet av lettambulansen i morges, sjåføren var spansk og lignet noe så inn i granskauen på Manuel fra Faulty Towers (hotell i særklasse). Han snakket slik også og hadde  samme fjollete latter.

Dagens behandling var heldigvis kortere enn gårsdagens og det var kun noen få av oss i dag, egentlig gir de ikke den type behandling på fredager. Men legen var stressa på at jeg skulle begynne med Herceptin så fort som mulig og jeg fikk komme allikevel. Mandag har jeg time hos gastroenterologen for det kan bli nødvendig å bytte ut gallegangene med proteser.

Jeg er ideligen imponert over det franske helsevesenet. Ting skjer raskt, effektivt og profesjonelt og jeg føler meg ivaretatt på aller beste måte; kort sagt jeg får en oppfølging her som savner sidestykke.

Jeg har forlatt mine frenetiske studier på internett og har sluttet å lese dystre prognoser. Jeg satser på "best case" for jeg har så mye jeg skulle ha gjort. Atelieret er snart ferdig og jeg har mange bilder som venter. (Tips! De som vil kjøpe bilder av meg bør gjøre det nå, for når jeg vandrer vil prisene fly i taket.)
Jeg gleder meg til å reise til Norge for å besøke familien min og når jeg klarer å spise igjen så skal jeg bruke minst halve dagen på kjøkkenet. Jeg må bli bedre og det fort!

2. juli

Madou og jeg har vært på handletur i dag, sko og mat. Jeg får av og til fikse idéer og i dag bare måtte jeg få kjøpt flip-flops, av alle ting. Joda, til slutt fant vi flip-flops og jeg kunne selvfølgelig ikke bestemme meg hvilken farge jeg ville ha. Til slutt valgte jeg et par i turkis til 4,99 Euro. Jeg kjøper et par selv også sa Madou. Da vi kom hjem til Mazerolles og Madou skulle tilbake til La Force ba jeg henne huske flip-flopsen som hun hadde kjøpt. Men Madou hadde ikke kjøpt dem til seg selv, hun hadde kjøpt det andre paret jeg hadde hatt lyst på. For å glede meg. Jeg sier ikke mer.

3. juli

Ikke alle dager er gode. Noen dager har jeg vondt og jeg blir veldig sliten. I dag er det slik. Vi var hos hollandske Fredrik og Anne-Marie på formiddagen og vi har hatt besøk av Julie, Madou og vår kunstnervenn Robert i ettermiddag. Temaet i dag var alternativ energi og det ble en følelsesladet diskusjon som seg hør og bør når man har franskmenn tilstede. Jeg ble mer og mer sliten, Madou observerte raskt at skuldrene mine sank sammen og da annonserte hun resolutt "nå går vi alle hjem". Hun en er som en bodyguard for meg i denne tiden.

4. juli

Dr. Dubrocq har øket morfindosen og det funker bedre.. Det som er litt penibelt er at jeg ikke kan kjøre bil lenger, og blir derfor mer eller mindre lenket til huset.

Som det har regnet i Frankrike det siste døgnet. Ikke hos oss, men i nord har de fått like mye regn på noen timer som de vanligvis gjør på en hel måned. Det er oversvømmelse der rett og slett, særlig i området rundt Lille.

NIls har det travelt med meglingen. Telefonen står ikke stille og han jobber virkelig hardt. Han har så mange pussigheter å fortelle i forbindelse med jobben at jeg av og til blir helt matt. Det er vanskelige selgere og vanskelig kjøpere og Nils må naturligvis balansere mellom alle parter.

Jeg har hatt time hos gastroenterologen, en usedvanlig ubehagelig mann - arrogant, likegyldig og uhøflig. Han mente at kirurgi på gallegangene ikke var aktuelt pga av at de bare delvis er tette og han mener at det er pga av at leveren min er sliten at jeg har gulsott. Han sa også at jeg måtte slutte å drikke vin og leve fornuftig. SÆRLIG! Da Madou begynte å spørre om diverse ting ble han fornærmet og sa "hvorfor spør de om alle disse tingene" og Madou sa "hvem skal jeg ellers spørre?" Både hun og jeg ville igrunnen bare ut derifra så fort som mulig.

5. juli

All denne hvilingen går meg på nervene. Jeg forstår jo med hodet mitt at det er nødvendig, men det er så forferdelig mye jeg har lyst til å gjøre. Madou er kjempestreng og gir meg inn så ørene flagrer hvis hun ser at jeg har gjort husarbeid for eksempel.

6. juli

Jeg ble kjempeskuffet over at Paris ikke fikk de olympiske leker i 2012. Jeg var så sikker på at Frankrike skulle vinne og jeg tror franskmennene fikk helt sjokk da nyheten ble annonsert direkte på fransk TV, jeg så bare at ansiktene deres falt sammen. De er forbannet, skuffet og forbløffet, nyhetene snakker ikke om annet, de er fullstendig sjokkskadet stakkars. Og det må det jo være ganske ille å tape mot "les Anglais", selve erkefienden.

8. juli

Cellegiftrunden gikk greit bortsett fra at jeg fikk innmari vondt i ryggen av en eller annen grunn. Det kjentes ut som om noen stod og hamra løs på ryggen min med en stokk.

10. juli

Vi har faktisk hatt det ganske "kjølig" i de siste dagene - dvs. temperaturen er lavere enn normalt for sesongen.

13. juli

Vi har hatt besøk av vår danske venninne Brigitte i helgen, som på samme måte som Nils jobber som immobilier. Den store kjærlighetshistorien som tidligere er omtalt i denne dagboken tok en brå slutt og Brigitte kom alene denne gang. Hun og Madou fant sterke likhetspunkter mellom sine mannehistorier og hadde således en hel masse å snakke om.

Madou, Brigitte og moi i Fanjeaux

Og på mandag den 11. juli kom min gamle skolekamerat Gunnar Bråten og hans sjarmante partner Lajla Wennevold på besøk til oss. De har vært på ferie i Spania/Frankrike og avsluttet turen her hos oss i Mazerolles. Lajla og Gunnar hadde en begivenhetsrik ankomst til vår region. Lajla ble antastet av en narkoman på jernbanestasjonen i Carcassonne, Gunnar ble oversvømmet av en liten tsunami på toalettet samtidig med at lyset gikk, og da de endelig ankom Bram utpå kvelden fant de naturligvis ut at i Bram finnes det ingen overnattingssteder. Det var gendarmene som til slutt kom dem til unnsetning og som ved hjelp av stedets eneste taxi fikk transportert dem tilbake til Carcassonne. Hele greia ble jo helt merkelig, de var jo bare minutter unna oss, og jeg fikk verdens svarteste samvittighet. Men, dagen etter stilte Madou selvfølgelig opp som sjåfør og hentet dem i Carcassonne og brakte dem til le Chateau i Mazerolles.

Og vi fikk besøk av familien Bo og Astrid Kähler fra Trondheim, som har leid en gîte hos våre hollandske venner Annemarie og Frederick. De har tre herlige unger som sjarmerte meg rett i senk. Jeg fikk et kjempesøtt selvlaget smykke av dem før de dro og ble naturlig nok rørt til tårer.

Vi har hatt et aldeles nydelig vær, sol og varmt, og vi har kost oss med god mat og god vin. Besøket til Gunnar og Lajla har betydd utrolig mye for meg, vi har hatt en ro og en avslappethet sammen som har ledet til lange og gode samtaler.

Stemning under fikentreet

Gunnar, Lajla og Madou fant tonen øyeblikkelig

For noen dager siden begynte skalpen å virke noe løs. Jeg dro av små klaser av hår og det føltes igrunnen en smule ugreit. Så Lajla og jeg satte oss under parasollen med saks, barbermaskin og rosévin og så gjorde vi kort prosess. Begge var godt fornøyd med resultatet og man skulle tro at Lajla Wennevold ikke har gjort annet i sitt liv enn å barbere skaller. Du er praktfull utbrøt Madou dan hun så meg. Vel - praktfull er vel å gå litt langt, men som sagt - vi ble godt fornøyd.

Lajla og moi slapper av etter hårseansen

14. juli

Det er Frankrikes nasjonaldag. Vi burde egentlig ha dratt til Carcassonne for å se på fyrverkeriet, som visstnok skal være spektakulært, men jeg har allerede vært der i dag for å få min cellegiftcoctail. En gang om dagen er igrunnen nok for min del.

Jeg blir fremdeles ikke syk av cellegiften, jeg kaldsvetter litt etterpå men ellers ingen store problemer. Men jeg merker at blodårene mine begynner å bli slitne av all stikkingen, de banker og verker. 

16. juli

Pakke i postkassen i dag! Min kjære skolevenninne Kirsten Bergfall har sendt meg en hel haug med bøker + Nikolai Astrup kalender og keltiske bokmerker. Det ble jo rene julekvelden her i Mazerolles og jeg sender verdens største og vameste takk til Kirsten.

Og så kom Mari og Knut Oscar hele den lange veien fra Oslo for å besøke meg. De har leid studioet hos Julie og vi har hatt noen utrolige dager sammen. Det finnes vel knapt et menneske som kjenner meg bedre enn Mari.

Knut Oscar og hans sandwich

Mari og jeg har vært ute og kjøpt oss armbånd.
Vi blir visst aldri for gamle for dingeldangel vi to

17. juli

Knut Oscar og Mari inviterte Madou og meg til lunsj på en koselig restaurant ved Canal du Midi, "Le Moulin de Trèbes". Jada, jeg vet veien sa Madou. Men det gjorde hun slettes ikke. Vi kjørte og kjørte, jeg ble mer og mer kvalm og til slutt hadde jeg bare lyst til å dra hjem. Men endelig fant vi en mann som klarte å lede oss på rett vei og vi fikk vår lunsj til slutt, en særdeles vellykket en skulle det vise seg. Etterpå møtte vi x-kollega fra OCEANOR Jon Gausdal  med partner Berit i Bram og viste dem veien til Julies hus hvor de skulle bo. De er på ferie i Frankrike og stoppet hos oss på vei til jassfestival i Cahors.

Mari og Knut Oscar på "Le moulin de Trèbes"

Aperitif i Mazerolles, Jon, Knut Oscar, Berit, Mari, Madou (m/ Cesar) og Nils under fikentreet

Jeg blir veldig fort sliten nå, føttene mine har hovnet opp slik at det er ganske ubehagelig å gå, jeg er kvalm og har begynt å kaste opp. 

18. juli

Scintigrafien var en avslappende affære. Først fikk jeg en sprøyte med kontrastveske og så måtte jeg ligge stille i 3 timer og drikke 1/2 liter vann. Jeg tilbrakte de 3 timene sammen med Lars Saabye Christensens "Maskeblomstfamilien". Så var det scanning, en tunnellignende sak som beveget seg opp og ned i sakte fart. Det tok 20 minutter. Jeg regner med at jeg får høre resultatene på torsdag. Madou, Knut Oscar og Mari kom og hentet meg i Carcassonne bevæpnet med vann, kjeks, sjokolade og nok et par flip-flops. Madou syntes jeg skulle ha et par i oransje også. Så dro vi til Julies hus og plutselig endte vi opp med et lite party med hvitvin og snacks. En usevanlig variert dag kan man si.

Jean, Madou, Julie, Mari og Moi

"Hvordan går det med moralen", spør nabo Sylvie. "Bra", sier jeg, noe som både stemmer og ikke stemmer. Stort sett er moralen bra, men jeg reagerer av og til helt irrasjonelt på små detaljer. Småting kan få meg til å fly i flint av sinne eller jeg blir forferdelig lei meg.

20. juli

Vår belgiske nabo Robert, som holder på å renovere feriehuset sitt, kom alvorlig bort til meg da jeg kjøpte brød i morges. Det viser seg at han og og resten av familien følger med på min norske dagbok, og selv om de ikke snakker norsk forstår de en del av hva som står der. De har tydeligvis fått med seg at noe har skjedd med Gentille og at jeg nå har blitt syk. "Hva har skjedd", spurte Robert. Vel, så fortalte jeg det.

Da jeg kom til Tabac'en i Belveze i morges ble Madame bak disken en smule stressa. Jeg glemmer ofte at jeg faktisk er skallet og masjerer inn med den største selvfølgelighet, men de jeg møter blir jo av og til lettere sjokkert. På samme måte som Robert vet nå Madame på Tabac'en i Belveze hva som foregår. Et noe pussig fenomen her i regionen er at folk ofte ikke bruker ordet "malade", som betyr syk; i stedet bruker de benevnelsen "fatigué" som betyr trett. det er altså en slags kode for det å være syk.

En hyggelig nyhet er at 5 av 6 tomatplanter har overlevd. På den største planten har vi nå 13 tomater som bare venter på å bli modne. Jeg tror at tomatplantene gjør det av ren solidaritet til meg. Jeg tror de har snakket sammen og er enige om at siden jeg er syk skal de vokse fort og produsere mange tomater.

21. juli

I dag har jeg hatt en virkelig monstercellegiftcoctail. Hver 3 uke får jeg Paraplatin i tillegg til Taxol og Herceptin og behandlingen tar 6 timer. Dr. Mathieu har fått resultatene fra Trondheim om at HER-2 er negativ (HER-2 er et protein som regulerer celledeling) men vil ikke kutte ut Herceptin. Jeg tror ikke han helt stoler på disse nordmennene. "Vi  har ingen tid å miste", sier Dr. Mathieu, "vi fortsetter med Herceptin". Jeg er ikke helt sikker på om jeg er enig med ham, men han kunne fortelle at for ca. 15% av pasientene som har HER-2 negative svulster kan Herceptin allikevel ha positiv virkning. Jeg liker Dr. Mathieu. Han er direkte, snakker klart og tydelig og er i det hele tatt en anstendig fyr.

Resultatene fra scintigrafien viste at jeg har omfattende spredning til mesteparten av skjelettet. Ikke at jeg tror det har noen som helst betydning for utkommet av det hele, men det er jo greit å vite. Jeg spurte Dr. Mathieu om han kunne si noe om min høyre lunge, men av en eller annen grunn vil han ikke det. Som sagt, det vil ikke forandre noe det heller.

Jeg har nå fått flere svar, jeg har i lang tid lurt på hvorfor jeg har hatt smerter i hofter, nakke, rygg, og hode. Særlig hodepinen har i perioder vært lammende. Jeg husker jeg sa til legen Trondheim disse smertene har en sammenheng! Jeg ble ikke hørt, så jeg sluttet å si noe. Det er utrolig nedverdigende å ikke bli trodd.

Den gode nyheten er at behandlingen her i Frankrike faktisk viser resultater. Dr. Mathieu sa at leververdiene mine er betydelig forbedret.

22. juli 

Frisørdamen kom med min nyanskaffelse i dag: den berømte parykken. Jeg prøvde modellen jeg hadde valgt i katalogen og tenkte da jeg så meg selv i speilet: skrekk og gru. Den så veldig ut som en parykk, fargen var fæl og jeg så kort og godt ut som om jeg var ca 72 år gammel. Men madame Audier hadde vært forutseende nok til å ta med flere modeller og jeg fant en som var betydelig bedre. Platinablond(!), kanskje litt vel mye moden TV-vertinne i NRK, men grei nok. Nå trenger jeg ikke bekymre meg for ettervekst og jeg kan ta den av når jeg vil. Det føles litt som å ha på en veldig trang lue, man blir sliten i huet etter en stund. Fra nå av kall meg bare Sinead eller Marilyn. Stort sett tror jeg at jeg kommer til å være Sinead, å være skallet er: 1) veldig luftig i sommervarmen, 2) ganske kult, 3) når jeg kommer inn i en butikk er betjeningen usedvanlig forekommende.

Hege og Ketil har kommet på besøk fra Trondheim og skal være her en uke. De lånte pæta og skulle på tur i dag, men den lille blikkboksen stoppet i Bram, og ville ikke mer. Heldigvis har jeg garanti i 2 år og reparatørene tok den med seg til Castelnaudary. Og vi fikk gratis leiebil.

Jeg er kvalm og har vondt i ryggen. Gårsdagens monstercoctail har nok ikke gått upåaktet hen. Men, man får se det positive i det - Dr. Mathieu sier at det virker.

Utsikt fra vinduet mitt en tidlig morgenstund. Det gule er en enorm åker med solsikker

23. juli

Madou og jeg har vært på handletur. Madou hadde på seg en "fresh" rød T-skjorte, et par nydelige rosa hjemmesydde bukser og knallrøde sko. Hun var bare helt til å spise opp. Det siste vi skulle gjøre før vi dro hjem var å fylle bensin. Plutselig hører jeg Madous stemme: MERDE (faen)!  Bensinpumpa var lekk og hun hadde fått bensin over praktisk talt hele seg. Madou flådde av seg buksa, skjelte ut damen i kassa og kjørte hjem i bare trusa mens det stanka bensin. Og så lo vi så vi gråt.

24. juli

Solen skinner, solsikkene blomstrer og Madame er en smule nedstemt. Formen er ikke god, beina er hovne, jeg er ufattelig kvalm, slapp og skjelven. Det blir naturlig nok til at jeg lurer på hva det skyldes, er det et resultat av behandlingen eller kreften som utvikler seg?  Jeg prøver å virke kjekk, men akkurat nå er jeg ikke kjekk i det hele tatt. Akkurat nå føler jeg meg som en liten, livredd, ensom drittunge.

25. juli

I dag har jeg stengt meg inne. Jeg sa til Madou at jeg ikke ville ha besøk. Gjett hvem som ringte til sykehuset? Madou selvfølgelig. I følge personalet på onkologisk avdeling er grunnen til at jeg føler meg så ussel at cellegiftdosene er økt og følgelig kommer jeg til å bli dårligere og dårligere av behandlingen fremover.

Madou har til og med bestilt time hos Dr. Mathieu mens hun venter at jeg skal bli ferdig med å få operert inn kateteret. Hun ble fly forbanna på meg i dag. Hun kom hit til Mazerolles på ettermiddagen, hadde med et nydelig oransje skjerf som gave, så meg alvorlig inn i øyene og sa: "Madame Langeland, jeg godtar ikke at du stenger meg ute på denne måten. Moi - Madou er her for deg 24 timer i døgnet og har ikke på noen måte tenkt å la seg avvise". Det er ikke alle forunt å ha et menneske som Madou som bodyguard. Hun er et menneske som gjør absolutt alt for at jeg skal ha det best mulig.

26. juli

Kateter-inngrepet var det jævligste jeg noen gang har vært med på, og jeg har faktisk hatt en del kirurgi de siste 8 årene. For det første virket ikke lokalbedøvelsen, for det andre fant de ikke årene mine og det resulterte naturligvis i at de stakk og stakk, det gjorde vondere og vondere og til slutt begynte jeg nesten å gråte. Da Dr. Pasteur fant sin lille åre og fikk plassert det berømte kateret var jeg helt utslitt av smerte. Til slutt sydde han og hvert eneste snurp gjorde vondt. Da var grensen min nådd. Jeg har aldri, ALDRI vært så glad for å slippe ut fra et operasjonsrom før.

Ellers gikk dagen bra, jeg fikk egen seng i et avlukke og englene av noen sykepleiere gikk og passet på meg hele dagen. Jeg fikk en sen men deilig lunsj, Madou kom og hentet meg og brakte meg trygt tilbake til Mazerolles.

27. juli

Etter en fæl dag  kommer det som regel en bedre en, slik som i dag. Da glemmer man dagen i går. Jeg har gått og voktet på tomatplantene mine, jeg passer dem som de skulle vært mine egne barn. Har de nok vann, har de nok gjødning, får de nok sol? Jeg tror egentlig det er ja på alt, for det kommer utrolig mange tomater. Jeg er så stolt. For en som absolutt ikke har grønne fingre er et jo rene miraklet.

Jeg hadde en lang samtale med naboene våre - ekteparet Sylivie og Didier Capdepon i kveld. Didier er vinbonde og Sylvie jobber i eldreomsorgen. De er utrolig koselige folk og de jeg helst henvender meg til når jeg lurer på noe. Sylvie og Didier sa at de syns det er veldig modig å gå rundt uten hår på hodet. Særlig for en kvinne. "De har en sterk personlighet fru Langeland", sa Didier. Madame Langeland ble ikke så rent lite stolt da han sa akkurat det. Ellers er det også veldig hyggelig å høre at naboene syns vi er godt integrert i Mazerolles.

I helgen er det fest i Mazerolles og Nils og jeg har meldt oss på. Det består av en apéritif (som varer altfor lenge), derpå 4 retters middag og til slutt dans til "Buggy & Co."  Vanligvis er det en noe livstrett fyr i 30-årene m/ musikkanlegg og CD'er som står for musikken, men i år får vi "live-band". Kanskje kommunen har fått inn et par ekstra skattekroner.

Jeg spurte Sylvie om hvordan jeg skulle presentere skallen på festen og vi hadde en liten diskusjon rundt det temaet. Vi ble enig om at parykken igrunnen ble litt i overkant, skallet hode kunne virke støtende på barn og eldre, så vi ble enige om at et skaut nok ville passe. Jeg dro derfor til Leclerc i Limoux og fant et passende "fest-skaut".

Min 5 cellegiftbehandling gikk relativt greit, det var første gang de skulle prøve kateteret og det gjorde ganske vondt. Føttene mine er utrolig hovne og det føles som om jeg går rundt med blylodd på beina.

Det er bare en ting å si - parykken var ikke akkurat noe briljant kjøp. "Den får deg til å se litt eldre ut", sier Madou forsiktig. For å si det rett ut, jeg ser ut som damene i "Med hjartet på rette staden" og jeg kan ikke forstå at jeg noen gang kommer til å bruke den. Altså 200 Euro rett ut av vinduet. Det er stort sett bare Beethoven på peishylla som har glede av herligheten, jeg har det iallefall ikke.

30. juli

Reaksjonen etter cellegiften kommer som regel 2-3 dager etter behandlingen. Det føles litt som å få influensa, man blir kvalm, slapp, søvnløs, får svettetokter, diaré, muskel og leddsmerter. Jeg var derfor ikke ikke i utpreget festhumør i dag.

Men på fest dro vi og det er jeg glad for. "L'Association loisirs et culture" hadde virkelig lagt seg i selen i år og det viste seg at Buggy & Co. var virkelige entertainere som både kunne synge og opptre. Stemningen ble således høy allerede på et tidlig stadium. Gjestene sang med og vinket med serviettene sine, Franskmenn vet å stte pris på god underholdning. Syngedamen i Buggy & Co skiftet kjole etter hvert nummer, den ene mer sexy enn den andre.  "Hva syns du Jean Paul", spurte jeg, med det mente jeg stemmen og repertoiret hennes". Jeg er bare interessert i lårene  og rompa", sa Jean Paul. Greit nok det, hver og en har sine interesser.

Bordet vårt fikk den beste servicen av alle, kanskje fordi jeg er syk, jeg vet ikke. Og folk som Gentille og jeg har møtt på turene våre kom og gav meg klem og spurte hvordan det gikk - jeg ble ikke så rent lite rørt jeg altså.
Vi ble ikke så lenge Nils og jeg, Madame tåler ikke så mye ståk og Nils blir helt sprø når det er høy musikk. Derfor ruslet vi hjem i 11 tiden. Like før vi gikk hjem sørget Christopher (en av våre engelske venner her i Mazerolles) for å velte et glass rødvin utover Madame Langeland som følgelig ble dyvåt og ... rød. Problemet var at rødvinen også havnet ned i flip-flops'ene mine og for hvert skritt jeg tok fremover skled jeg samtidig bakover på den glatte plastikken. Jeg prøvde å forlate selskapet så verdig jeg kunne uten å lykkes nevneverdig tror jeg. Enten så skyldte de som så meg på sykdommen eller så tenkte de sikkert at jeg hadde drukket for mye.

Jeg føler meg veldig hjemme her i Frankrike nå. Jeg tok en tur til super'n for å handle i morges og foran meg i kassa stod et par med smekkfull handlekurv. "Turister", tenkte jeg. Han hadde den tradisjonelle sjokkrosa fargen i nakken som betyr for mye sol uten solfaktor, og på innholdet i handlekurven kunne jeg lese at: de kom på lørdag, måtte handle det meste, har leid en ferieleilighet med selvhushold, er engelsk fordi kurven inneholdt tonic, gin og den dårligste rosévinen.

Fortsettelse

SKRIV HILSEN I GJESTEBOK  |   SE GJESTEBOK

2003 | 2004 | Jan-mai 2005 | Mai-juli 2005 | Aug-sep 2005 | Okt-nov 2005 | Des 2005 | Jan-feb 2006  |  Mar-2006  |  Apr-2006  |  Mai-2006  |  Juni-2006  |  Juli-2006 |  Aug-2006 |  Sep-2006 |  Okt-2006  |  Nov-2006  |  Des-2006  |  Jan-2007  |  Feb-2007  |  Mar-2007 |  Apr-2007 |  Mai-2007

Ferietips | Huset vårt | Kart | Feriehus i Frankrike