Dagbok fra Languedoc, Sør-Frankrike og kreftbehandling på fransk

1. desember

Le Chateau, Mazerolles Karin og Kjell i Bram har reist til Norge for å feire jul og vi savner dem allerede. Maken til trivelig par skal man lete lenge etter. Vi spiste middag sammen kvelden før de dro, de hadde med hjemmelagete oliven som var NYDELIGE, blomster og verdens nydeligste sjokolade. Jeg er virkelig glad for at de har kjøpt hus her i nærheten av oss, det er en kjempebonus å få slike venner.

Et av mine bilder er brukt på en plakat for et amerikansk kor. Jeg har holdt kontakten med dem og de har spurt om å få bruke bildet igjen, på postkort denne gang. De har fått vite at jeg har fått kreft igjen og i går fikk jeg denne nydelige mailen fra et av kormedlemmene:

Jill Price just forwarded on to me your message regarding your wonderful painting--and the news of your illness. I am another member of the Chorale here, an alto, and I've sung with the group for about 15 years. Your painting captures better than any other image I've ever seen the joy and wonder of singing. It remains the favorite image for almost all of us in the Chorale because it speaks so keenly to what we love. Thank you so much for your generosity in letting us use it again. Several Chorale members have already told me that they would like to use the cards for their Christmas cards this year.

I am so sorry to hear of your cancer. Truly. You sound like a person who is very full of life and creativity, and I hope these are keeping you in good stead. My best wishes go to you.

Kanskje er det jålete av meg å vise dette i dagboken, men jeg ble så innmari rørt over denne mailen.

Villvinen er nydelig og dekker hele fronten på huset vårt. Hver eneste høst har jeg lyst til å drepe den forbannede planten for mengden med løv som faller ned til jorden og må fraktes bort er helt ufattelig. Hagen har vært neglisjert helt siden juni og det bærer den preg av.

2. desember

Blodprøver kl 07:30, ny scan på Clinique Montréal kl 10:15. Jeg var i en begredelig forfatning, alt dette skulle jo skje fastende og Madame hadde jo ikke fått kaffekoppen og sigaretten sin og da er hun IKKE i godlune. Siden dette var min 3. scan kjente jeg rutinen godt. Dama som skulle injisere kontrastvesken var stressa fordi sykepleieren som tok blodprøver noen timer før hadde tatt den beste åra. Hun slet fælt og måtte hente to andre damer som pekte og diskuterte. De klarte det til slutt. Da jeg var ferdig i scanneren og var på vei ut kom Dr. Schulz løpende etter meg; "Madame Langeland, jeg må bare si dem, resultatene deres er mye bedre enn forrige gang, det så jeg med en gang". Og det var akkurat det konklusjonen viste: Très nette diminution des localisations précédemment décrites en particulier hépatiques. Resultatene viste at kreften har hatt en betydelig tilbakegang overalt og særlig i leveren. Det var deilig å få konstatert at monsterbehandlingen faktisk har virket, nå føler jeg virkelig at jeg har fått noe igjen for det alle de jævlige dagene. Det skal bli spennende å se hva Dr. Mathieu sier på tirsdag, hva han har tenkt seg fremover. Madou var overlykkelig, hun kvitret i telefonen. Det eneste som kan ødelegge nå er at Dr. Mathieu sier at vi må fortsette med monsterbehandlingen.

Vi skulle kanskje ha feiret med champagne men dagen ble lavmælt og helt vanlig, vi jobbet i hagen, været var særdeles vennlig med 12-13 grader og solskinn og ting gikk som de pleier. Jeg følte ikke en vanvittig overveldende glede etter dagens opplevelser, det var mer at jeg opplevde at jeg fikk et pusterom. Kreft er en underlig sykdom, det er som om man står utenfor seg selv og betrakter det som skjer uten å føle det ordentlig.

4. desember

Helt utrolig deilig vær de siste dagene. Vi har vandret rundt i T-skjorte, det har vært en 15-16 grader og strålende sol. Selvfølgelig ble det hagearbeid igjen i dag, vi har fremdeles mye å gjøre, men i dag var det bare hyggelig pga det nydelige været.

I dag da vi holdt på med raking og beskjæring av trær og busker holdt nabohundene et - unnskyld uttrykket - helvetes leven. De er av og til enda verre enn "hunden fra Baskerville" (polarhunden til naboen). Mr. Andrieu har to hunder innestengt i et bittelite skur og de skjeller og smeller i timesvis. Jeg så Monsieur Langeland bli mørkere og mørkere i fleisen og til slutt så jeg at tålmodigheten hans hadde nådd en grense. Jeg tenkte for meg selv at oooops, nå er en eller annen i seriøs trøbbel. Jeg antar at Nils fikk meddelt sin vrede for muse stille ble det gitt.

Jeg er utrolig dårlig til å lage mat, og jeg avskyr det. Det var en kveld jeg satte ut middagsrester til Caramel; han kom, snuste på det og så gikk han..... Møkkabikkje!

Men hvordan bli sinna på dette dyret?!

5. desember

Nå har jeg vært forkjøla i snart 14 dager og det ser ikke ut til at det har tenkt å gi seg med det første. Fytte rakker'n hvor tungt det er å holde på med ting når nesa bare renner i strie strømmer. Og siden jeg har mistet alt kroppshår inkluderer det dessverre også hårene i nesa og da er jo snørret i fritt fall selvfølgelig. OK, lite delikat emne og vi setter over til....
flisleggerne som har jobbet i kjelleren har ikke gjort jobben skikkelig. På det største rommet har ikke sjefen sjøl blandet sement i fugemassen og dermed kan vi jo støvsuge det opp igjen hvis vi vil. Nils ringte og klaget og Monsieur Bes kom og lot som om han fuget på nytt. SÆRLIG, fyren hadde ikke løfta på et sandkorn heller. Vel - monsieur Langeland ringte igjen og gav klar beskjed om: dårlig jobb; ikkeno gryn.

I det siste har jeg kastet alt jeg har forsøkt å tegne/male. Kanskje det er noe med sinnsstemningen, jeg syns bare alt er ufattelig dårlig og meningsløst, jeg blir rasende og oppgitt og river alt i tusen biter.

Når jeg har spørsmål som jeg på ingen måte klarer å uttrykke på fransk ringer jeg Kreftlinjen hos Den Norske Kreftforening. De damene der er helt fenomenale, og jeg får en hjelp som er helt uten sidestykke. I dag satte de meg i forbindelse med en usedvanlig hjelpsom og informativ onkolog som gav meg uhyre verdifull input før møtet med min franske onkolog i morgen.

6. desember

Gjensynet med Dr. Mathieu ble svært hyggelig. Vi var helt på linje når det gjaldt fortsettelsen, helt bestemt ble det ikke, men etter all sannsynlighet blir det ikke flere monsterbehandlinger. Litt avhenger av scintigrafiundersøkelsen i morgen. Derimot syns han det var litt risikabelt å stoppe all behandling, derfor blir det Arimidex (aromatasehemmer) og en lettere og mye mindre toksisk cellegift.

Høytrykk er på vei men vi må smøre oss med litt tålmodighet. Nå er det nitrist med regn, vind og gråvær, altså fransk høst på sitt verste.

7. desember

Flisleggerne kom i dag, Nils hadde et svare strev med å fortelle dem hvordan de skal gjøre ting. Flisleggeren vår, som vi fikk anbefalt av brødmannen, var nok ikke den som oppfant kruttet, mulig han var der da det smalt. Nils har derfor begynt å gjøre jobben sjøl.

Jeg hadde en langdryg scintigrafi (det tok 6 timer med transport) på det offentlige sykehuset i Carcassonne. Frk Snurp satt i resepsjonen da jeg meldte meg og jeg skjønte med en gang at jeg kunne iallefall ikke komme her og komme her. Hvor var rekvisisjonen? Jeg hadde ikke fått noen rekvisisjon, madamen ble enda mer snurp og ringte med dyster mine til Clinique Montréal. Plutselig husket hun; det som hadde skjedd var at Clinique Montréal hadde forsøkt å sende fax dagen før, de hadde dessverre tatt feil av telefonnummer og faxnummer, Frk Snurp hadde hørt at noen prøvde å sende fax på telefonnummeret men tenkte at "hah, det blir deres problem" og slengt på røret slik at den berømte faxen kom aldri fram. Clinique Montréal gav blaffen i om faxen kom fram eller ikke og dermed ble det naturligvis til slutt Madame Langeland sitt problem. Det er så fransk!

Men til slutt ordna det seg, jeg tok Madou-varianten, var deltakende og lyttende og beklaget uleiligheten og stakkars Frk Snurp som hadde så vanskelig en jobb og jeg har jobbet som sekretær i 20 år selv og vet akkurat hvordan det er. Og dermed mykna hun opp gett og plutselig ordna alt seg.

Radiologen var til gjengjeld kjempesøt og gav meg lov til å hoste når scanneren passerte knærne.
Alle franskmenn snakker om "le morale" altså pågangsmotet. Når de vil at jeg skal beholde "le morale" er det som om de vil distansere seg på en måte - det er som om de vil si: "vær gjerne syk, men gjør det med diskresjon og takt. Jeg har en følelse av at her må man være syk på en delikat måte, som om det er en æressak å holde maska og ikke belaste folk nevneverdig.

8. desember

I dag har Nils og jeg 10-års bryllupsdag.

Det kom en stor pakke i posten fra min gode venn Britt i Mouans Sartoux. Hun har gitt meg et av sine malerier, det gjorde meg usedvanlig glad og beveget. Bildet heter Pendulum og uttrykker noen av Britt sine tanker om meg og sykdommen. Britt er en dame uten filter, og jeg takker min skaper over at hun kom inn i livet mitt.

Kunstner: Britt Lysaa

Det er en ære å få noe slikt.

Og posten kom med enda mer i dag, en pakke fra svigers på Frekhaug. Ragna Langeland er ikke den som glemmer en bryllupsdag.

Plutselig så slo det ned i meg, herre-min-skaper-det-er-jul-snart. Jeg har ikke gjort en eneste juleforberedelse, jeg har overhodet ikke tenkt på verken kort eller gaver. Jeg kan nok til en viss grad skylde på de siste måneders cellegiftkur, men det unnskylder ikke alt heller.

Nå ønsker jeg meg ånden i lampen altså.

9. desember

Bivirkningene av Arimidex er ikke ulikt den jeg fikk av cellegiftbehandlingene, bare enda mye verre.

NIls har avskjediget sin tredje håndverker. Flisleggeren har forårsaket så mye trøbbel og gjort så mange tabber at Monsieur Langeland sa ganske enkelt at det var like godt at han ikke kom tilbake. Monsieur Bes ble ganske amper og begynte å gnåle etter mer penger. Men siden jobben på ingen måte er ferdig og i tillegg delvis er en katastrofe så sa Nils at nix, ikke mer gryn. Vel, så enkelt er det jo ikke. Vi skal jo ikke være urimelige heller. Men beløpet han får i tillegg må denne gang nøye overveies.

10. desember

Vår skulptørvenn Robert, Madou og jeg dro på sightseeing til Couvent St. Dominique i Fanjeaux. Det var utrolig flott, både inne og ute, enkelt men veldig betagende. Vi fikk omvisning av en av nonnene som arbeider der. Hun er opprinnelig vietnamesisk og snakker fransk med en uimiotståelig aksent.

Bygningene stammer helt fra 1200 tallet og blir i dag tatt vare på av Dominikanerordenen Dominicaines de la Ste. Famille i Alpes Maritimes.

Man kan faktisk leie rom i dette klosteret. Det er tilsammen 30 sengeplasser derav 7 dobbeltrom. Man har også adgang til kapellene (1 stort og 1 lite) og den nydelige hagen. Det er arbeidsrom og konferanserom der, og for 35 Euro natten får man overnatting med full pensjon.

Arimidixen ble rett og slett for tøff. Etter 4 dager kuttet jeg ut tablettene, bivirkningene var ikke til å leve med, cellegiftbehandlingene er blåbær sammenlignet med dette marerittet. I følge informasjon jeg har funnet på Internet er det er kroppens mangel på tilførsel av østrogen som gir skjelett- og muskelsmertene. Cellegiften gjør det samme, styrter deg inn i en cellegiftindusert overgangsalder som iflg diverse studier er verre enn en normal en.

Jeg skrek meg til en kopi av scintigrafirapporten. Jeg ble litt forbauset over at cellegiften tilsynelatende ikke har hatt noen virkning på kreftspredningen i skjelettet. På den annen side, det har jo ikke blitt verre heller.

Og på min blanke skalle vokser det ut noe dunete noe som nå er ca 0,75 mm, litt sånn kyllingaktig kan man si. Regner med å kunne flette håret til sommeren..... :o)

13. desember

Nils og jeg har vært på tur til Céret for å besøke Helle og Henrik som har flyttet til byen etter noen år i fjellheimen nær Montferrer. De har kjøpt seg en kjempeflott leilighet midt i sentrum av Céret og både byen og atmosfæren falt i smak hos oss. Vi feiret Helles bursdag og hadde i det hele tatt en usedvanlig hyggelig ettermiddag og aften sammen med dette kjempekoselige og interessante paret.

De hadde besøk av Laurent som jobbet med diverse renoveringsprosjekter i huset og som tok et glass med oss. Han var en utrolig hyggelig kar med en spennende historie. Han har reist mye rundt i verden og er gift med Carmen som er skulptør og maler.

14. desember

Via Internett har jeg blitt kjent med Canadiske Linda Main som jeg har holdt god kontakt med i de siste årene. Linda er en fascinerende kvinne som har lagt ned en fenomenal jobb for kreftsaken, hun har brystkreft m/ spredning slik som meg. "I've sent you a little something" skrev Linda i en mail for noen uker siden. Det "little something" var en svær eske som bestod av kubbelys, T-skjorter, bøker, urtebad, breastcancer awareness armbånd osv, osv. Det er ikke for ingenting at jeg har dedikert et av bildene mine til Linda. For meg har hun vært en fantastisk inspirasjon og støtte i årene som har gått.

Linda Main and her gallery

Linda Main med en noen av bildene sine

15. desember

Onkologen ble ikke så veldig glad over at jeg har sluttet med Arimidex, heldigvis så slapp jeg å fortelle ham det selv.

16. desember

Av og til må jeg minne meg selv om at jeg bor i Sør-Frankrike. I fjor på denne tiden hadde vi kjempevær med 15-16 grader og sol og i år har desember vært ufyselig. Enkelte dager har vi jammen ikke hatt mange flere varmegrader enn Trondheim.

Julen har selvfølgelig for lengst gjort sitt inntog i supermarkedene som bugner over av julegaver og festlige kurver med de deiligste lekkerbiskener. Tror jeg da, kan hende at innpakningen faktisk er bedre enn innholdet.

Det franske motstykket til Nille i Norge er Top'la i Limoux, en butikk som er proppfull av nips, julegaver og pynt og på denne tiden av året stappfull av folk. Folk fyller opp handlevognene sine til randen med.... dill. Jeg kan ikke hjelpe for det men jeg elsker å gå i den butikken. Men jeg holder meg hard og ender (som regel) opp med kun talglys og servietter.

Beingrinda gjør vondt, særlig pipestilkene. Pillene (Paralgin forte ++) klarer ikke lindre smertene lenger. Håret vokser imidlertid og jeg begynner å ligne mistenkelig på et individ som har rømt fra den berømte fangeøya. Øyenbrynene trenger ikke tegnes på lenger, men øyenvippene er sørgelig lite tilstede. Men med litt kajal så fixer jeg den biffen.

Blomster fra Sophie Madou er den som "kjefter" på meg når jeg blir nedfor og fjern. Hun er litt sånn "nei-nå-må-du-se-til-å-holde-motet-oppe". Det er ikke alltid at jeg syns det er morsomt å bli "kjefta" på når jeg er redd og lei meg. Neida, hun kjefter ikke, men stresser meg litt opp på en måte. Madou vil meg så vel, men når mon morale daler så prøver hun frenetisk å få meg til å smile igjen. Og jeg blir stressa og irritabel fordi jeg må må smile på kommando.

Nabo Sophie er mer lavmælt og lyttende. I dag kom hun innom med en blomst og et julekort for hun har skjønt at de siste dagene har vært vonde - både i karosseriet og nøtta.

Etter at flislegger Bes fikk fyken er det Monsieur Langeland som har overtatt jobben med flisene. Det er et tungt og tidkrevende arbeid - fjerne dårlige fuger, legge nye, rengjøre flisene og til slutt overflatebehandle dem. Og Monsieur L er ikke særlig lite nøye heller, det er et utrolig fint arbeid han gjør.

Nils og flisene

Endelig sol! Og så gikk jeg ikke ut. Slå den.

19. desember

Nix søvn og smerter som ikke blir lindret av massive doser Kodein. En visitt til fastlegen og - I'm back on the morphine.

20. desember

Jeg har gått til anskaffelse av fransk mobiltelefon. Jeg sa farvel til Telenor Mobil som tar Kr 3,50 for en SMS til Norge. Å si opp abonnementet var ingen enkel affære. Jeg sendte 3 faxer men ingenting skjedde. Å ringe kundeservice er greit hvis man er uendelig tålmodig og tellerskrittene koster lite. Til slutt måtte jeg få hjelp av Knut Oscar i Oslo. Takk Knut Oscar, det tok ikke mange minuttene før nummeret var dødt som en stein.

Det var et merksnodig besøk hos France Telecom. Det var moi som skulle ha abonnement og mobiltelefon, men butikkdamen henvendte seg hele tiden til Nils. La gå at han snakker bedre fransk enn meg men dog. Det var som om Monsieur hadde med seg Madame Lille Nek som var så heldig og skulle få ny mobiltelefon. Grrrrrrrrrmmmmmmmffffffffff.
Orange er ganske utspekulerte. De gir deg diverse ekstratjenester den første måneden og disse du må avbestille hvis du ikke ønsker å beholde dem. Glemmer du det så kan du plutselig ende opp med et helt annet abonnement enn det du bestilte og til en ganske annen pris.

Men altså, nytt mobilnr er: 0033 6 78 59 19 24. Madou har også skaffet seg mobil. Det tok ikke mange dagene før hun ringte til meg og hylte inn i røret, "den h... s greia er ødelagt!" Dermed satte hun seg i bilen og raste avgårde til Carcassonne for å fortelle France Telecom at de hadde solgt henne noe forbannet skrap. Det var ikke telefonen. Det var nok operatøren. Og Madou lo så hun gråt da hun fortalte om blemma.

Værmessig har vi hatt en fenomenal uke. Det er kaldt (3 minusgrader om morgenen) men strålende sol. Markene er fulle av rim lyset fantastisk.

Mazerolles 21. des, 1. vinterdag

Madou har reist for å feire jul med sin Pierre og jeg savner henne skrekkelig.

22. desember

Det er julestress her også. Nervøs trafikk, supermarkedet fullpakket av folk, skrikende barn, man merker "siste liten" stemningen. Det blir jul hos oss også. Selv om det ikke ser slik ut. Jeg har fått post og pakker fra Norge, det er helt enestående. Og jeg selv har vært helt bakpå når det gjelder det meste før jul. Omforladels.

Annemarie parodierer en eiendomsmegler Frederick tenker

Vi ble invitert til middag hos våre gode nederlandske venner Annemarie og Frederick Ros. Hyggelig kveld og veldig god mat; og naturligvis utsøkte viner. De er rause, interessante og morsomme.

23. desember

Jeg hadde planlagt å pynte til jul men måtte bare gi opp, det var bare en ting som fungerte, Madame's legeme under dyna. Formen: usedvanlig pyton. Nå kunne vi trengt "julespiriten" til Hege altså.

Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten all støtten jeg har fått i løpet av disse månedene. SMS'er, brev, pakker, e-poster, telefoner, jeg tror ikke folk helt forstår hvor mye det betyr. Og tilgi meg når jeg har vært treg og omtrentlig til å svare, det er noe som virker "fuzzy" oppe i nøtta, noen påstår at det skyldes langtidseffekter av cellegiften.

24. desember

3 generasjoner Painter, Lizzie, Liz og Sophie Lizzie og Tom Jeg var en snartur innom de engelske naboene våre - the Painters - med julekort og konfekt. Engelskmennene er "big" på kort. Liz, Lizzie og Sophie var i full gang med matlaging, Sophie er fenomenal til å lage mat og i morgen er jo den store dagen for engelskemennene. Det var Christmas cake og hele pakka der forståss.

Været er fabelaktig. Strålende sol, stille og 12-13 grader.

Joda, jeg fikk henta ned bordjuletreet (i år dekorert med norske flagg sendt fra min gode venninne Kirsten) og den hjemmelagede julekransen med Draculalys* fra i fjor + julekrans på utgangsdøra.
(*Nils sin opplevelse av de blå pærene)

Juletreet, julekortene og Beethoven m/ stjerna

Julekortene pyntet fint opp på peishylla og "hø-ø-yt i toppen den bla-a-nke stjerne" var for stor for minijuletreet og ble til slutt dandert på Beethoven og prykken.

Juleaften ble ikke helt ulik en helt vanlig dag hos oss. Ikke spilte vi julesanger, ikke var vi pen i tøyet, ikke gikk vi rundt juletreet og jeg var for kvalm til å spise middagen. Men vi hadde veldig pene servietter.

Det aller, aller mest pyton når man er kvalm er å lage mat. Det er som om det ligger noe manetlignende i mellomgulvet som bestemmer seg for å bevege seg i retning drøvelen når man åpner døren til kjøleskapet.

Jeg slutter aldri å forundre meg over denne dagboken. I går fikk jeg julehilsen fra Anna i Malmø. Ofte tenker jeg at Herregud, denne dagboken er selvsentrert og kjedelig, du gjør deg selv til latter!
Men så får jeg mailer som denne [utdrag]: Hej Kirsti, här kommer en liten julhälsning från en av dina okända dagboksläsare!
Hur hamnade jag på din sida? Jo, jag arbetar som översättare och översätter bl.a. barnböcker från norska. Då och då vill jag se hur vissa uttryck används på originalspråket, så jag googlar runt och ser var jag hamnar. Och det kan ju leda till en massa oväntade, spännande ställen, så en dag hamnade jag på din sida... och sedan dess är jag fast! ;-)
Nästan varje dag är jag inne på din sida, läser och förundras över ditt goda sinne för humor - till och med när du måste må riktigt, riktigt dåligt - , ler igenkännande åt reflektioner över franskt-skandinaviskt och blir riktigt orolig när du inte har orkat skriva på några dagar. Ja, nei, altså, hva skal man si altså

Jeg savner ikke den norske julematen nevneverdig, kanskje bortsett fra sild og ansjos. Ikea i Toulouse har begge deler, men vi kjører ikke mange mil for å få tak i det. I Frankrike tror jeg det er sjømat de betrakter som toppers julemat, i særdeleshet østers. Da jeg gikk innom Madame Capdepon med tilovers-brød i ettermiddag så jeg en kasse med tomme østersskall utenfor døren hennes. Utenfor det lille supermarkedet har det stått østersselgere i ukesvis før jul. Jeg skjønner det ikke. Jeg ville ikke røre de ekle små geleklumpene om noen satte en pistol mot tinningen min. Hva er det med disse ekle små?

Juleaften fikk jeg telefon fra Lykkjeveien 4 på Sunndalsøra. Bråten/Wennevold tok seg bryet med å høre åssen det stod til. Takk Bråten/Wennevold!

Gunnar Bråten/Lajla Wennevold

27. desember

I dag har jeg hatt møte både med onkologen og smertelegen. Oncologen måtte innrømme at det er kvinner som ikke tåler Arimidex så godt (i begynnelsen sa den rakker'n at det ikke var noen birvirkninger) og han gav meg et annet antihormonpreparat - Aromasin. Hvis jeg tolererer dette medikamentet og det virker så blir det etter all sannsynlighet ingen cellegift på nyåret.

Smertelegen - Dr. Blet - tok alle mine symptomer alvorlig og skal nå lage en plan både for smertelindring og diverse andre plager (kvalme, utslett, søvnløshet osv). I morgen sender han et brev til fastlegen.

Jeg kjørte alene til Carcassonne i dag, det gikk greit. Jeg er igrunnen ganske pysete når det gjelder å kjøre bil + at jeg er skeptisk mht bilkjøring når jeg går på morfin. Dette var faktisk min første alene-tur til Carcassonne. Tirsdag førstkommende blir min andre alene-tur til Carcassonne. Da har jeg time hos psykolog, på tide å snakke litt uten filter. Det blir vel fransktime deluxe eller hva?

Behandlingen så langt blir sett på som en stor suksess. Jeg er selvfølgelig glad for at den har virket såpass bra. Men så har jeg en uendelig tristhet oppi huet likevel. Den er så underlig denne sykdommen, den er så lite logisk.

28. desember

"Vi e alle individa" - 36 sauer på T-skjorte fra Are og Odin i P3. Madame Wennevold (ovenfor) sendte en utrolig sjarmerende mail til Are og Odin i P3 for å anskaffe nevnte T-skjorte til en viss nordmøring i Frankrike. Jeg hørte programmet deres da jeg var i Norge (for øvrig etter sterk anbefaling av Mari), og ble sjarmert i senk!

Så nå går jeg rundt med 36 sauer på brøstkassa. Det aner meg at Are og Odin er bra for "le morale".

Aromasin er marginalt mindre pyton enn Arimidex, dvs at jeg må akseptere kvalme, svimmelhet, tretthet, dobbeltsyn og tynnere hår (ikke så v-e-e-ldig viktig enda kanskje). Jeg har lovet Dr. Mathieu å ta denne medisinen i minst 2 uker, og jeg vil jo så gjerne være en snill og flink pasient.... Men hvorfor må dagene være så fulle av ubehag - BUHU!?

En av mange Mari-SMS'er Pga svimmelheten og trettheten er bilkjøring ikke lenger aktuelt så lenge jeg tar Aromasin. Det vil si at jeg igjen er avhengig av venner og kjente for å komme meg rundt. Jeg elsker den lille røde blikkboksen min og syns det er pyton når jeg ikke kan dra ut på tur på egen hånd.

Madou og Mari er som regel som de som får all sutringa. Skjønner ikke åssen de klarer å holde ut med meg, men jeg takker min skaper for at de gjør det. Madou og jeg ringes hver dag, Mari og jeg SMS'er og mailer.

I dag har vi faktisk spist den eneste dårlige røykelaksen vi har fått i Frankrike så langt. Og dessverre - den var élevé (oppvokst) i "Sor-Trondelag". Den var feit, slapp, hadde transmak og var kort sagt en trist affære. Nedtur.

Stem på årets dekorasjon av pæra:

Straffangen Innelua À la Toril Strand À la Madou À la Gunvor

1) Naturelle (straffangen) 2) Innelue à la Leclerc 3) Hatt & skjerf à la Toril 4) Turban à la Madou 5) Skjerf à la Gunvor

30. desember

Vi har hatt minusgrader (2-3) de siste dagene og det er "alerte orange" i nord der de har fått en del snø. Nils påstår at det er 6 grader kaldere enn normalen og det kan vel stemme.

Le supermarché. Vi drar ofte til Leclerc som er min favorittbutikk, de har gode varer til en grei pris. I dag hadde en hel palle med østers til nyttårsfeiringen og jeg så mange handlevogner inneholdende champagneflasker, og da snakker vi om ekte sjampis.