Dagbok fra Frankrike, januar 2007
Godt Nytt År. Plutselig ble
det 2007, et nytt år med nye muligheter.
Ble litt betenkt da jeg snakket med brutter'n, mor og
far er i veldig dårlig form og der står han med alt ansvaret og
bekymringene. Og han måtte naturligvis
tilbake til Oslo til jobb og hverdag. Stakkars Knut'n, jeg sier bare en
ting - hvis noen vil gjøre meg en tjeneste - gi en håndstrekning til
broren min! Han er en fenomenal fyr men nå tror jeg at han trenger litt
drahjelp altså.
4. januar
Cellegift no igjæn. Heldigvis var blodverdiene mine
fine, det var bare å gå igang. Denne gangen klagde jeg min nød til
onkologen, jeg pekte på magen min og sa: "jeg får snart ikke puste". Han
undersøkte omstendighetene (spøk utilsiktet) og var enig i at noe måtte
gjøres og det fort. Dr. Blet ble tilkalt og en punktering av magen med
påfølgende tapping ble foretatt etter at jeg hadde gjort meg ferdig med
cellegiften. Uten bedøvelse, arrrgggh. De tappet 2,5 liter, da sa Dr.
Blet stopp. Det var omtrent dobbelt så mye igjen, men de kan ikke ta for
mye for da må de
køle på med proteiner mm. for å kompensere og jeg må være på sykehuset over
natten.
Jeg tok med meg cellegiftstativet mitt ut og tok meg en
blås i dag også. Plutselig kom det en meget elegant dame gående og ga meg
inn så ørene flagret fordi jeg røkte samtidig som jeg mottok hjelp fra
det franske helsevesenet. Jeg ble helt stille oppi hodet, hun hadde jo
i prinsippet helt rett, alikevel kjente jeg klart og tydelig at jeg på dette stadium ikke vil
akseptere noe bullshit, jeg så henne inn i øynene og sa så rolig jeg
kunne; Madame, jeg er er ferd med å dø av kreft, dette er neppe det
riktige tidspunktet å presse meg til å slutte å røyke. Stakkars menneske, hun ble
dønn ulykkelig og unnskyldte seg oppad stolper og nedad vegger. Hun
skulle også på onkologen og kom og satte seg på sengekanten min minst 3
ganger i løpet av den tiden hun var der.
Legene og sykepleierne sier ingenting om røykingen min lenger. Like før
jeg skulle tappe magen spurte sykepleier Veronique om jeg kanskje ville
ut å ta en blås. "Ja gjerne", sa jeg. "Kom skal jeg jeg vise deg
korteste vei", hvisket Veronique, "og her er koden for å komme seg inn
igjen". Det var ganske raust syns jeg. Jeg kan ikke forsvare det at jeg
røyker, det er noe av det aller mest stupide man kan finne på. Men - tingenes
tilstand tatt i betraktning er faktisk røyken en liten livbøye for meg.
Jeg tenker mye på mor og far og bror. Heldigvis har mine
kjære foreldre fantastiske naboer. Brøste-familien er helt fenomenal,
de har stilt opp med all mulig hjelp i lang, lang tid. Det er godt å
tenke på. Mor påstår at Liv Brøste formaner like mye som meg. "Tant
mieux" (så meget desto bedre) sier nå jeg, la oss stå på Liv!
Her er siste bilde av Ketil, Hege og Henrik. Jammen har den lille
pyggisen forandret seg, og selv jeg, som ikke er nevneverdig dikke-dikk,
syns han er bedårende.
6. januar
Dager i morfinens tegn. Jeg har sterke magesmerter pga av
inflammasjonen, jeg spiser stort sett moset grønnsaksuppe som minner
mistenkelig om Nestlé barnemat.
I dag har jeg kjøpt forsinket julepresang til Nils, en riktig
kjærlighetsgave, høykvalitets skrujern. "Trenger du noe mer Nils",
spurte jeg, jo han måtte ha noe ledning og diverse kontakter.
Javel. Vi hadde ikke før kommet inn av døren i Mazerolles før jeg hørte
gardintrapplyder, banking og romstering. Da jeg kom ned i atelieret
hadde han lagt opp ny kontakt til en lampe som skal gi meg enda bedre lys
når jeg sitter og jobber. Jeg sier ikke mer. Atelieret er den beste
gaven Nils har gitt meg, og han har gjort alt som tenkes kan for at
det skulle bli et deilig rom, og det har det blitt.
Dagen ble helt vidunderlig, sol fra skyfri himmel og 15 varmegrader.
Folk satt ute i T-skjorte, det er januar men det minner mer om tidlig
oktober.
10. januar
Det er ikke noe morsomt å skrive når formen er dårlig. Jeg blir fryktelig
stille i hodet og strever med smertene, tar så mye morfin jeg kan men
det hjelper ikke. Deler av magen og underlivet fylles fremdeles opp med væske, jeg har fått en veldig rar fasong, og
deler er
betent, derav smertene. Jeg har sendt en mail til smertespesialisten,
denne gangen skrev jeg at jeg er fortvilet, noe som ikke er langt fra
sannheten. Jeg har vært kjekk og grei pasient i 1 1/2 år, og nå har jeg
tenkt på bruke litt av den andre potten. Jeg tror ikke det har hendt en
eneste gang at en fransk lege ikke har ringt tilbake etter en av mine
henvendelser. Dr. Blet ringte i 20-tiden, og ut i fra det jeg fortalte
sa han: de må legges inn straks. Akkurat det sa jeg nei takk til,
det er ikke så kritisk, og vi ble enige om en time på Clinique
Montréal i morgen.
I Frankrike slås alle varmerekorder. I de siste dagene har vi her i
sør hatt
strålende sol og maksimumstemperatur opp mot 17 grader. En del planter
tror det er vår og blomstrer som bare det. Og skistasjonene mangler snø,
de prøver febrilsk å finne alternative aktiviteter for turistene.
11. januar
Det blir litt mye "me, myself, I" nå altså. Dro til Clinique Montréal
rett etter lunsj, blodprøver, prøvetaking av væskeansamlingen (sprøyte
inn i mageregionen og jeg sa au på fransk; "aïe" for det var
ganske vondt), til slutt ultralyd; 4
timer med mye innhold. Jeg er usikker på hva konklusjonen ble, det kan
være en bakterieinfeksjon eller en allergisk reaksjon, for å være ærlig,
jeg har ikke peiling.
Jeg endte opp med en ny bærepose med medisiner, monsterdose antibiotika,
allergimedisiner, laxativer og morfin. Det begynner å bli trangt i
dosetten min, både Nils og jeg er overrasket over at jeg er i stand til
å tåle
alle disse medikamentene. Men det er vel som onkologen sier, vous
ètes solide, de er robust fru Langeland. Har gode gener i den
forbindelse tror jeg, både mutter'n og fatter'n har vært
usedvanlig "robuste".
12. januar
"Skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre for deg", får jeg ofte høre.
Jeg kan ikke fatte og begripe at folk ikke forstår at de hjelper meg
hver eneste dag. Den fysiske delen av sykdommen tar det franske
helsevesenet seg av mens dere der ute gjør en kjempeinnsats med å hjelpe
meg å holde pågangsmotet oppe; og akkurat det er ikke den
letteste jobben. Dere gjør en enorm forskjell og
jeg er ikke flink nok til å meddele hvor mye det betyr.
De dårlige dagene er pyton forte, de gode er små mirakler som gir meg en
ubeskrivelig glede. I to dager har dagene vært gode, i morges ruslet jeg
ned i atelieret kl 08:00, tente opp i peisen og satt og koste meg med
kalligrafien i 4 stive timer, Nils måtte nærmest hale meg opp i
spisestua da det ble tid for lunsj. Utenfor vinduet mitt strålte solen
og utsikten mot Pyreneene var helt magisk, det deilige været var prikken
over i'en i en ellers vidunderlig dag.
Og splitte mine bramseil - til tross for den nye cellegiftkuren er jeg i
ferd med få tilbake øyenbryn og knollen begynner å bli dunete.
14. januar
Da jeg stod på badet og pusset tennene i går kveld og spyttet ut ble
vasken rød, BLOD, tenkte jeg, Å nei! Men nei da, blod var det ikke; plutselig demret det for Madame det pinlige faktum at hun hadde
mumset i seg tre kvart kilo jordbærdrops foran TV'en den kvelden, derav
fargen. Slike små vekkere er en fin kalibrering når Madame Ottem
Langeland er i ferd med å falle for fristelsen til å nedsenke sin
skjebne i Akk-O-Ve gjørma.
15. januar
Slik ser det ut når Nils er på rydder'n. Det er BLÅST! Han har omtrent
vært over hele huset og alt blir så pent. Jeg er forferdelig rotete,
Nils usedvanlig ryddig.
Dr. Blet var veldig lettet over at formen min var bedre da jeg hadde
time hos ham i morges. Han har vært veldig bekymret etter den berømte
"punkteringen" og trodde at det kanskje det var det som hadde forårsaket
alle problemene. Men Madame var pen i tøyet (bortsett fra de skrekkelige
XXL joggebuksene), hadde krigsmaling i fleisen og forsikret
smertespesialisten at nu går det så meget bedre, og det gjør det. Hele
avdelingen har vært bekymret viste det seg, og jeg ble litt "ovandåtten"
over at så mye oppmerksomhet har blitt meg til del (nei, det er ikke
fisking!)
16. januar
Joggebukser trenger ikke nødvendigvis være begredelige. I dag dro Sophie
og jeg på salg og kjøpte 3 par som både var både komfortable og ikke så
ille å se til. Jeg må ta praktiske åtgjerder i forhold til min nye
fasong. MEN EG LIKAR DET IKKJE. Vi hadde egentlig planlagt megashopping,
men Sophie hadde akkurat fått månedens mareritt og jeg hadde
gallopperende diaré pga antibiotikaen så vi tok det "doucement" og
særdeles raskt.
Nils har kartlagt sikringsskapet, laget forheng i atelieret og hengt opp nye lamper,
ryddet, malt, han synes å være hyperaktiv om dagen. Været har vært
snilt og mildt og solfylt.
17. januar
Vel - + ÷ "meget bedre"
(ref. 15 jan.). Det ble mye sofa i dag, magen er krakilsk, det kjennes
ut som om noe gnager på innvollene mine, smerten er intens særlig etter
måltidene. Morfinen virker ikke særlig godt på magesmerter og Dr. Blet
må nok finne en plan B. Jeg er drittlei av toast og mosede grønnsaker,
jeg vil ha andebryst, pommes frites og en skikkelig 98-oktan saus, men
det er et stykke dit. Heldigvis har væskeansamlingen i abdomen
tilsynelatende stoppet opp, den er fremdeles tilstede men virker stabil.
Første del av januar har vært sommerlig. Vi har hatt sol og
makstemperaturer rundt 15-17 grader. Helt fenomenalt altså. Men værdamen
annonserte at vinteren kommer neste uke.
20. januar
Mor på sykehuset igjen.
23. januar
Evelyn og Nils, samt 1 stk støvkost en Grand Danois
I går var vi på besøk hos sjefen til Nils, Evelyn, hun er gift med
Michel som er kunstner. Vi tok en skikkelig runde og så på bildene hans
og siden aperitif og bli-kjent prat. Begge er veldig hyggelige og tiden
gikk som en røyk i så godt selskap. Michel maler en del helt egenartede
bilder hvor han ser ting ovenfra. Han har i en periode på 15 år jobbet
som maler/dekoratør i Saudi Arabia før han og Evelyn slo seg ned i
Castelnaudary og han begynte å jobbe som kunstner i eget land.
Nils, Michel og moi foran et av Michels malerier
Jeg gav ham to av visittkorten mine, hvorav det ene,med motiv fra
kalligrafien, var det han ble mest interessert i. Det mente han var
originalt, mens portrettene var noe som "alle kunne gjøre".
Den digre Grand Danois'en la sin elsk på Nils, mens jeg ikke ble
nevneverdig populær. Jeg fikk et lett klyp over hånda av kjevene til det
store dyret som nok var en klar beskjed om å å holde seg på avstand.
Ellers cellegift, liten snøstorm og
annet morsomt. Vi får vær direkte fra N-polen og vi har hatt en
temperaturforskjell på 15 grader mellom forrige uke og i dag. Hu og hei
- strømmen gikk og vi tente alle talglysene i heimen og tok det med
fatning at vi ikke fikk sett nyhetene.
Bakterietesten på Clinique Montréal viste at det var både
"Staphylococcus aureus" og "Propionibacterium acnes" til
stede i væskeansamlingen i bukhinnen. Den massive dosen med antibiotika
må ha fungert for området virker ikke så betent lenger. Det jeg liker
minst er at jeg ikke har noen som helst normal bakterieflora i
tarmsystemet, dvs at de "slemme" bakteriene har fritt leide til å lage
faenskap.
23. januar
Cellegift nr. 2 denne uken; i begynnelsen av hver
"syklus" får jeg to cellegifter som ikke kan tas på samme dag,
derfor cellegift både i går og i dag. Jeg blir ikke så veldig dårlig av
denne cellegiften, Caelyx får meg til å kaste opp ca 12 timer etter
injeksjonen, heldigvis er det på en tirsdag hvor det mye morosamt på
fjernsynet og jeg kan ligge på sofaen og se på TV i påvente av at
brekningene begynner. Etterpå kan jeg gå og legge meg.
Fikk resultatet av de siste blodprøvene i dag;
tumormarkørverdiene var nedslående, CA-15.3 var gått opp fra 195 til 286
og CEA (ACE på fransk) var nesten 3-doblet på en
måned. Det er ikke gode nyheter.
Etter snøstormen i går og minusgrader denne natten var det vinterføre på
småveiene da vi kjørte til Carcassonne i morges. Vi så minst 5 biler som
var havnet utenfor veien, det er det samme hvert eneste år, folk håper
på det beste, men det slår ikke alltid til. Glatt føre og sommerdekk går like dårlig sammen hvert år.
31. januar
Det er ikke noe morosamt å skrive når ting ikke går så bra. Jeg har
strevd de siste ukene, med smerter og ny væskeopphopning i mageregionen.
Mor er hjemme fra sykehuset men har det ikke bra. Jeg hører det
på stemmen hennes at hun strever hun også, smertene er intense og det er
så vidt hun får i seg mat. Stakkars broder'n, samme hvor han ringer, til
Sunndalsøra eller til Sør-Frankrike, det er bare elendighet hele veien.
Den eneste som ikke klager er fatter'n. Jeg vet han strever med pusten
men han klager ikke en meter, neida, han syns det går riktig bra.
Siden sist har jeg rukket 3 cellegiftbehandlinger og onkologen bestemte
seg for ny punktering av abdomen da jeg fortalte om smertene, magen var
steinhard og svær. Dr. Blet tappet 2,1 liter i dag, det ble en langdryg
affære, det meste bestod av venting, jeg var på sykehuset i 7 timer. Og
da punkteringen først begynte følte jeg at jeg som pasient ble levnet
liten verdighet, der lå jeg til dels splitter naken, legen, 3 kvinnelige
og 1 mannlig sykepleier stod rundt sengen og damen i nabosengen hadde
fri utsikt til alt som foregikk.
Februar
SKRIV
HILSEN I GJESTEBOK
|
SE GJESTEBOK
2003
| 2004
| Jan-mai 2005
| Mai-juli 2005
| Aug-sep 2005 |
Okt-nov
2005 |
Des
2005 |
Jan-feb 2006 |
Mar-2006 |
Apr-2006 |
Mai-2006 |
Juni-2006 |
Juli-2006 |
Aug-2006 |
Sep-2006 |
Okt-2006 |
Nov-2006 |
Des-2006 |
Jan-2007 |
Feb-2007 |
Mar-2007 |
Apr-2007 |
Mai-2007
Ferietips | Huset vårt
| Kart
| Feriehus
i Frankrike
|