Dagbok fra Languedoc, Sør-Frankrike og kreftbehandling langt hjemmefra

3. august

Madame er delvis irritert over oppfølging fra St. Olavs hospital i Trondheim. Da jeg i januar måtte operere ut den interne brystprotesen som punkterte, sendte jeg en fax til St. Olavs hospital der jeg spurte om det var noe de syntes at klinikken i Carcassonne burde vite før inngrepet. Jeg fikk svar til slutt, 14 dager etter operasjonen.

St. Olav var rause nok til å ta en ny test på HER-2 statusen i juli, og det var jeg naturligvis svært takknemlig for. Heldigvis hadde de fremdeles en bit av meg igjen i kjøleskapet. Jeg bad dem fakse over resultatet til Dr. Mathieu på Clinique Montréal for franskmennene vil helst ha ting ryddig og de var noe skeptisk til min muntlige orientering om at HER-2 analysen var negativ denne gang mot positiv i 1997. I dag kom sykepleier Stephanie lettere fortvilt og spurte om jeg kunne oversette faksen som var kommet fra Norge, de forstod lite eller ingenting av den. Og det var ikke det minste rart, faksen de hadde fått var fra Møllenberg legesenter og dreiet seg om en totalt ukjent kvinne i 20-årene med navlebrokk.

Jeg snakker en del med sykepleierne på Clinique  Montréal, de er supergreie, men av og til har jeg behov for å snakke mitt eget språk. Jeg har hatt noen veldig gode samtaler med spesialsykepleierne som arbeider hos Kreftforeningen. De damene der vet hva de holder på med!

5. august

Jeg føler nesten at livet mitt er delt i to. På den ene siden opplever jeg utrolig mange positive ting for tiden og på den andre siden har jeg altså har jeg altså alt dette kreftstyret. Jeg er fryktelig rørt og takknemlig over telefoner, SMS'er, mailer, brev og gaver som jeg får. Det betyr mer enn folk kan fatte. Jeg har fått forespørsler fra mennesker som vil kjøpe bildene mine og redaktøren for publikasjonen "Women's times" i Massachusetts har spurt om å få bruke et av mine bilder på forsiden av "The annual Guide to Breast Cancer Resources". (Nix, jeg kommer ikke til å bli verdensberømt, men 1: det var smigrende å bli spurt og 2: det betyr at websiden min fungerer bra i søkemotorene.) Solen skinner over Mazerolles og la vie er generelt sett ganske belle må jeg si.

Så var det den andre siden - jeg har altså kreftspredning til lever og skjelett, lunge og bukhinne. Dr. Mathieu nekter å gå i detaljer noe som irriterer meg grenseløst. Jeg tror egentlig han forsøker å skåne meg, men for meg har det motsatt virkning; jeg tolker det han ikke sier slik: "Madame Langeland de er allerede i deep shit, litt mer kreft her eller der spiller ingen rolle.

Jeg har blitt reservemor for Caramel.
Han har fått noen godbiter av meg (ikke så rent få heller) og etter det kommer han som en rakett
når han hører meg i hagen

8. august

Jeg koser meg med bøkene jeg har fått fra Norge. De siste var "Doppler av Erlend Loe og "Containerkvinnen" av Kim Småge. Doppler er en av de rareste bøkene jeg har lest og Småges bok svært underholdende. Småge og jeg har nok litt ulik smak når det gjelder språk, jeg følte meg en smule ukomfortabel med alle a-endingene og -heit'ene som jeg oppfatter som litt unaturlig. Men det er Småge som bestemmer hvordan hun vil skrive og sånn er det med den saken.

Etter den langvarige tørken har Frankrike nå gått inn i skogbrannperioden. Takk og lov at vi ikke bor i Provence, med en vindstyrke på 120 km/t har brannmannskapene litt av en jobb. Det er tørt her også og jeg driver ikke å kaster fra meg sneiper i hytt og pine for å si det sånn.

9. august

Flisene til 1. etg. (og dermed også atelieret) har kommet og vi har ingen til å legge dem. Fyren som lovet å gjøre det kunne ikke komme likevel, han hadde tatt på seg annen jobb. Fyr nr. 2 som vi ringte til kunne i beste fall begynne i desember. Vi ble ikke irritert en gang, vi er blitt så vant til dette. På pur trass har jeg flyttet ned i atelieret, jeg gir blaffen i flisene og har så absolutt ikke tålmodighet til å vente lenger.

Arbeidskroken

Kosekroken

Madame Langeland i arbeid

10. august

Det jeg liker dårligst er den evindelige kvalmen. Å være kvalm er en skikkelig initiativdødare. I tillegg er det noe i fordøyelsessystemet mitt som får magesyra til å stå som en fontene hver gang jeg spiser. Jeg har ikke lyst til å gå mer ned i vekt for jeg trenger alt overskudd jeg kan få for å stå imot cellegiften, men å få ned mat er av og til litt av en utfordring.

Madou er her nesten hver dag. I dag hadde hun med verdens beste tomater fra markedet + nektariner og fersken.

11. august

"Manuel" (neida, han heter Jean) med "lettambulansen" kom og hentet meg i dag kl halv ni for monstercoctail på Clinique Montreal. Det regnet i bøtter og spann og han var bekymret for fotballkampen han skulle spille i ettermiddag. Manuel/Jean er en sporty fyr som spiller fotball og sykler, jeg har inntrykk av at en god del franske menn er usedvanlig interessert i sport og de driver også med det selv. Det ble en lang seanse i dag, jeg var ikke hjemme før kl 17:15.

Lørdag for 6 dager siden våknet jeg med en høyre fot som så ut som en ballong. Det var som om jeg hadde fått en kraftig forstuing men jeg kan ikke huske å ha gått i søvne. Søvne eller ei, foten var veldig hoven og usedvanlig smertefull. Nils måtte  lage en spaserstokk til meg, for jeg klarte ikke å gå. Stokken ble for øvrig veldig pen med ornamenter og det hele.  Dr Mathieu syntes ikke noe om foten min han heller så han ringte øyeblikkelig til "le radiologue" for ultralyd. Som vanlig fikk jeg  komme med en gang. Radiologen fant ut at jeg har diverse blodpropper nederst i høyre fot. Jeg dro derfor avgårde til fastlegen som ga meg diverse medikamenter, sprøyter som jeg skal sette hver morgen i 8 dager og blodfortynnende tabletter som jeg skal ta et halvt års tid fremover.

Dr. Mathieu kunne i dag meddele at blodprøvene viser forbedring for omtrent alle verdier og noen nærmer seg faretruende det normale. Han var særdeles fornøyd og det er jeg også. Det betyr nemlig at behandlingen virker.

16. august

Jeg har  ligget på sofaen i 3 dager med kaldsvette, kvalme og diaré. De første to dagene klarte jeg ikke å få ned stort med mat, men nå klarer jeg å spise grønnsaksuppe og ristet brød. Det er mulig at blodproppmedisinene går dårlig sammen med cellegiften, jeg har ikke vært så dårlig på år og dag.

I dag er første dagen jeg har vært ute av huset, jeg får nesten dårlig samvittighet for den siste tiden har vært praktfull med strålende sol og varmt hver eneste dag. Når jeg tenker på at det kanskje kommer til å være slik helt frem til jul blir jeg tankefull, dette er tøffere enn jeg trodde.

17. august

Vi har gått inn i en periode med tordenvær og temperaturfall, noe som er ganske vanlig etter varmeperioder. Jeg satte meg ned for å se min favoritt TV-serie i går kveld mens tordenværet skrallet utendørs og "poff" der gikk strømmen. Vanligvis kommer den tilbake etter kort tid, men ikke denne gangen, det ble derfor talglys og bok istedet. Jeg sovnet på sofaen uten å gjøre noe med at at alt elektrisk stod på. Klokken halv to på natten kom elektrisiteten tilbake, dermed slo TV'en seg på, alle lampene, og printeren til Nils satte igang med en slags repeterende "raping" som jeg ikke ante hvordan jeg skulle få slutt på. Til slutt fikk jeg da  stilnet det meste.

18. august

Cellegift nr 8, bare vanlig dose denne gang. Jeg spurte dr. Mathieu om hvor lenge behandlingen kom til å vare og det var som jeg fryktet; behandlingen jeg får nå kommer til å vare i minst 6 måneder, etterpå blir det 3 måneder med en slags "vedlikeholdskur", lettere enn den jeg har nå heldigvis. Det vil si at det ikke blir Norgestur før tidligst i mars 2006. Jeg ble fryktelig skuffet og lei meg og var ganske grinete og dyster da Madou kom om ettermiddagen. Hun klarte naturligvis å få meg i bedre humør, det klarer hun alltid, og satte etterpå i gang med å ordne opp i byråkratiske ting, bl.a. dette styret med fakturaene som kommer fra sykehuset ifm blodprøvene (og dem er det mange av for tiden).

Etter analysene sender Clinique Montréal faktura til meg som jeg sender tilbake til sykehuset med en sjekk. Så får jeg tilbake kvittering på betalt regning som jeg så sender til sykekassen. Sykekassen sender til slutt en sjekk tilbake til meg som jeg må i banken for å løse inn. Men Madou har nå fikset det sånn at sykehuset sender fakturaen direkte til sykekassen (håper vi). Den dama er bare helt Merveilleuse! Byråkratisak nr 2 er ifm hjemmehjelpstjenesten. Det skal også gå gjennom "Caisse maladie" og tydeligvis er et langt lerret å bleke. Men siden Madou er satt på saken er jeg ikke i den minste tvil om at det vil løse seg til slutt.

Jeg hadde en lang prat med min elskede norske mamma om kvelden. "Du må være tålmodig ungen min", sier mor, "selv om det ikke er din sterkeste side". Når hun kaller meg "ungen min" blir jeg myk og sentimental i hele meg. Da jeg var liten og var syk kom hun med Solo, banan og Mariekjeks i tillegg til en uutømmelig kilde av morskjærlighet. Hun skiftet feberklamme sengeklær og puslet om meg til jeg ble frisk igjen. Jeg husker at jeg tenkte den gangen: så lenge mamma er her kan ingenting vondt hende. Hun har nøyaktig den samme virkningen på meg den dag i dag, selv om jeg har blitt 46 år.

19. august

Dr. Dubrocq er ikke fornøyd med blodproppbehandlingen. Blodet mitt er fremdeles for tjukt og jeg må øke dosen. Heldigvis satte jeg den siste sprøyten i morges, ikke at det er så fælt å sette dem, men det er best å slippe for å si det sånn. Foten er mindre vond og mindre hoven og det er da noe.

Nyhetene preges av flyulykken  i Venezuela. Franskmennene begynner å bli skeptisk til Charterselskapene og det antydes at flysikkerheten er for dårlig blant charteroperatørene. I tillegg vies mye oppmerksomhet tørken i Frankrike. Jeg vet ikke helt om vi har restriksjoner på vanning og bilvask her i Mazerolles, jeg får vel ta en tur til "La Mairie" for å finne det ut. Hvis ja kommer tomatene mine til å lide.

20. august

Jeg ser en masse TV for tiden. Fransk TV deler uken opp i forskjellige kategorier virker det som, en kveld er det reality TV - den hopper jeg gjerne over - en kveld krim, den neste består kanskje mest av sport i tillegg kommer kvelder med dokumentarer og søndag er filmkveld. Når de sender serier slik som NYPD og Sex in the city, så er det så viselig innrettet at de sender 2 eller 3 episoder etter hverandre og akkurat det passer meg bra for jeg syns en episode er altfor lite.

22. august

Det er vindfullt og kjølig! 20 grader blir betraktet som kaldt her og vi begynner å bli bortskjemte vi også. Ikke at det gjør så mye egentlig, det er mye morsomt å gjøre inne også. Stryke klær for eksempel.

I dag har jeg skrevet fanbrev til Fredrik Skagen - min favoritt krimforfatter for øyeblikket. Og fikk en usedvanlig hyggelig mail tilbake. Jeg ble helt varm i toppen av stolthet og glede.

23. august

Jeg har sittet og gått igjennom rapportene fra Clinique Montréal. Det er ikke lett for fransk helsevesen finner opp underlige uttrykk for å slippe å bruke ordet cancer. Jeg tror ikke de orker å kalle en spade for en spade. Noen av uttrykkene de har brukt eksisterer faktisk ikke i det franske vokabularet og hvordan i granskauen skal jeg finne ut hva det betyr da!?

Slik ser altså Kirsti Ottem Langeland ut - helt inn til beinet for å si det sånn.

I dag er min ufattelig gode venn Mari Anne Øyan 40 år. Jeg skulle ønske jeg kunne gitt henne en den gode klemmen jeg har liggende klar....

24. august

Vi har et stort antall firbente kjæledyr i Mazerolles. Særlig kattene elsker hagen vår, ikke minst fordi det er hundrevis av pippipper i villvinen. Kattene ser på hagen som en av sine viktigste jaktmarker - dessverre ser de også på den som toalett.  Jeg er (bokstavelig talt) møkk lei av å spa katte- og hundelort, og det irriterer meg grenseløst at Nils med den største selvfølgelighet ser på det som min oppgave, som om jeg skulle være et slags automatisk renovasjonsvesen. Her om dagen hadde vår alles kjære Caramel tydeligvis bestemt for at innkjørselen var dass denne gang, Nils skulle ut på jobb og trippet fisefint over etterlatenskapene. Jeg formelig freste innvendig da jeg hentet spaden....

Jeg syns selv at jeg takler alt dette kreftstyret ganske bra, det eneste jeg ikke takler er nettene. Nettene er fæle. Jeg venter i det lengste med å legge meg, ser masse dårlige TV-program i stedet og mister motet i forhold til å legge meg på soverommet. Smertene jeg hadde før morfinen har gjort at jeg ikke klarer tanken på å ligge i en vanlig seng. Jeg forblir derfor på stua med lyset på og - som sagt - TV'en. Jeg sovner som regel til slutt men våkner kaldsvettende 3-5 ganger i løpet av natten. Derfor gruer jeg meg til nattetimene og venter i oppgitt fortvilelse på morgenen og lyset.

Men morgenen er super. Jeg står opp mellom 06:30 og 07:00, lager meg kaffe og går ned i atelieret. Der skriver jeg brev og tegner, noen ganger i flere timer.

26. august

"I dag ser de ikke bra ut Madame Langeland", sa sykepleier Veronique da jeg kom til cellegiftbehandling i går. Det hadde Veronique sannelig rett i. Jeg hadde kastet opp hele morgenen og var rimelig sliten da jeg kom til Clinique Montréal. Behandlingen gikk greit, jeg sov de første timene og da jeg våknet hadde sykepleierne bestilt lunsj til meg. De er bare så snille.

Da jeg kom hjem igjen oppdaget jeg at jeg hadde fått pakke fra Norge; 3 signerte bøker fra Fredrik Skagen.
Fredrik Skagen har sendt meg pakke....
Til Kirsti fra Fredrik Skagen.
Jeg ble så glad at jeg ble helt svimmel. Om han var krimhelten min før så er han iallefall helten min nå!!

27. august

Været har vært noe ustadig i august. Vi har hatt perioder med en god del lavere temperatur enn det som er vanlig, vanligvis er  det jo usannsynligvis varmt i denne måneden.

I dag fikk jeg et hyggelig brev fra en norsk dame som bor på grensen til Sveits. Hun er opprinnelig fra Stadsbygd, ektemannen er fra Roan og de har bodd i England/Frankrike i 35 år. De søkte på Internet etter "aprikossyltetøy" og utrolig nok fant de dagboken min på den måten.

28. august

Vi har hatt besøk av vår gode venninne Brigitte Gros i helgen, litt vemodig denne gang siden Brigitte har besluttet å flytte til USA. Datteren Pernille bor i Dallas og Brigitte har naturlig nok lyst til å bo nærmere henne og hennes familie. Vi kommer til å savne Brigitte, det er utrolig hyggelig når hun kommer, hun er en særdeles fremragende og hjertevarm dame. Som regel har hun med en svær kurv med mat, så også denne gang. Vi kunne således kose oss med fylte tomater og Brigittes spesielle grønnsaksterte til middag.

Madou kom selvfølgelig til lunsj på søndag, hun og Brigitte har blitt svært gode venner og deres respektive historier har vesentlige likhetspunkter. Det ble derfor et varmt gjensyn mellom de to

Det er vanskelig å begripe at jeg er syk når jeg ser på dette bildet, jeg ser jo kjernefrisk ut.
Jeg tror det hele beror på en gedigen misforståelse.

Cellegiften har kastet meg inn i overgangsalderen, derav svettetoktene. Pussig nok har håravfallet stoppet noe opp og håret vokser tilbake midt oppå hodet. Hvis jeg lar det gro vil jeg sannsynligvis se ut som Bjartmar Gjerde om noen måneder. Øyenbrynene og vippene er blitt tynnere men har ikke forsvunnet helt. Det virker som om kroppen forsvarer seg mot cellegiftangrepene. Det er som jeg alltid har visst, jeg har en usedvanlig sterk kropp.

Sommerens store skuffelse er tomatene. Jeg har dullet med tomatplantene mine i månedesvis og hva oppdager jeg når de endelig blir modne? Jo - de smaker absolutt ingenting! Neste år skal jeg klokelig følge Madous råd, "kjøp tomater på markedet", sier hun, "det er mye billigere". Det har hun sannsynligvis rett i for vann er ikke billig her i Frankrike. Ellers er årets avling for øvrig også ganske skral, vi fikk lite epler, ingen "coens" og kun 6 aprikoser. Det eneste det var flust av var fiken men det er det ingen av oss som liker.

Det blir en travel uke. Full blodprøvetaking onsdag morgen før jeg starter en ny 3-ukers "cycle" på torsdag - dvs monstercoctail, + at jeg skal ha en ny CT-scan for å se om det er blitt resultater av de siste måneders prøvelser.

Jeg hater når det er blodprøvedag. Det betyr at jeg ikke kan drikke kaffe og ta meg en røyk før sykepleieren har vært her og tatt prøven. Jeg står opp mellom 6:30 og 7:00 og hun kommer tidligst kl 7:45. Jeg går nærmest og steppdanser i rastløs desperasjon mens jeg kjenner nikotin- og koffeinnivået synke til et faretruende lavt nivå. Jeg vil advare mot å bølle med Madame i disse kritiske minuttene, for jeg er sannsynligvis livsfarlig. Det samme er tilfelle før jeg skal i scanneren, bare at jeg må vente enda lenger.

Stort sett drar engelske Sophie og jeg og handler én gang pr uke. Da går vi først på kafé og prater, siden kommer "le boulot", selve handlerunden. I dag ble det riktig morsomt, vi gikk på parfymeri og kjøpte oss øyenskygge med glitter. Det minner meg om Trondheim. Husker du Møyan? Da jeg kom hjem oppdaget jeg at handleposen var full av gratisprøver - - -  jippi, tenkte jeg, helt til jeg oppdaget at gratisprøvene bestod av tre tuber med antirynkekrem. En hadde vært akseptabelt, men tre !

Jeg må redusere bruken av min norske mobil vesentlig. Telenor Mobil tar Kr 3,50 for å sende en SMS til Norge og jeg har naturligvis fått en astronomisk regning denne gangen. Jeg har sendt SMS'er uten å tenke kostnader de siste månedene.

31. august

Jeg tror folk forestiller seg at jeg har det mye værre enn det som faktisk er tilfelle. Dagene mine er usedvanlig hverdagslige, jeg har som regel en rolig formiddag i atelieret frem til jeg lager lunsj, og timene etter lunsj tilbringer jeg på sofaen sammen med Fredrik Skagen, eller rettere sagt resultatet av Fredrik Skagens talent og harde arbeide.

Den største katastrofen som har skjedd i dag er at jeg har sølt yoghurt naturell med moset banan på side 161 i "fri som fuglen". Det vil si at jeg ikke er et menneske i dyp krise, men et menneske med en matflekk i en høyt verdsatt pocketbok.

Jeg hadde ikke før skrevet de positive linjene ovenfor før magesmertene slo fullstendig knockout på meg. Til slutt hadde jeg så vondt at jeg måtte ringe vakthavende lege i Belveze. Han foreslo mer morfin i tillegg til andre smertestillende tabletter jeg har i skapet, men det hjalp lite, til slutt slo jeg nærmest saltomortale i sofaen. Det ble derfor en relativt skrekkelig natt.

1. september

Med sand under øyelokkene og gelé i knærne ble jeg hentet kl 08:00, scanner kl 08:30. Pust inn, hold pusten, pust normalt, nå sprøyter vi inn kontrastvesken, det kommer til å gi dem en varmefølelse i urinveiene, pust inn, hold pusten, pust normalt. Jeg pustet akkurat som de sa og så var det hele over.

Etter at scanningen var over kom legen og sa at det er en liten forbedring siden sist, dvs., svulstene på lungen vises ikke lenger, nodulene på leveren er stabile eller litt mindre, de kunne ikke lenger se noduler på bukhinnen. Og så var det monsterdose.

Blodprøvene fortsetter å vise bedring, flere og flere av dem har nærmet seg det normale.

Dr. Mathieu var svært fornøyd. Jeg spurte om hvor han trodde magesmertene kom fra og han trodde at det var kreftceller som enkelte ganger skaper en slags betennelsestilstand rundt seg.

"Hva er målet vårt Dr. Mathieu", sa jeg. I dag var han litt mer direkte enn han pleier å være. "Dere er så rett frem dere som kommer fra nord", sier Dr. Mathieu. "I utgangspunktet er målet å lindre symptomene slik at de kan leve normalt og forlenge levetiden deres". Vi kan godt diskutere statistikk Madame Langeland, vi vet at det er 5 prosent av de som har leverkreft som lever etter 2 år. Men man kan ikke bare basere seg på statistikk, 5 av 100 pasienter fortsetter å leve utover de to årene, og hvordan kan vi vite at de ikke er en av dem? Jeg kan ikke se inn i fremtiden, men hvis det fortsetter å gå fremover slik som nå, da kan vi begynne å tenke på å bekjempe sykdommen, snarere enn å begrense den".

Klarer jeg å kløne meg fast til tanken om at jeg kan være blant de 5 pasientene? Jeg vet ikke, tanken forvirrer meg og skremmer meg. Hva om jeg begynner å tro på "best case", at tiden ikke er begrenset? Hva om det hele går skeis likevel og jeg en dag får beskjed om at beklager, dette gikk nok dårligere enn vi trodde. Det blir en form for svarteper som jeg prøver å beskytte meg mot.

Nils har travle dager, han har ganske mange kunder fra Norge for tiden. Enkelte dager er han ute med kunder absolutt hele dagen, og i det siste har han ikke vært tilbake før langt på kveld. Det som virkelig gjør meg fly hakke forbannet er kunder som uteblir fra visningene. Selgerne blir irritable og Nils kaster bort tiden.

Vi har varme og solfylte dager, mellom 30 og 34 grader om ettermiddagen. Jeg tåler varmen dårligere enn før og er mye inne.

2. september

I morges møtte jeg den eldre mannen som Gentille og jeg så ofte har truffet på turene våre, og som vi alltid har slått av en prat med. "Jeg hørte at de har mistet Gentille", sa han, "det var veldig, veldig trist". "Og hvordan går det så med dem Madame Langeland?" Jeg var i ganske god form og gav ham den rosenrøde varianten. Han hadde akkurat høstet tomater og han insisterte på å gi meg noen. De var nydelige, helt ulik mine egne små røde fiaskoer.

Jeg strever fremdeles med en voldsom skyldfølelse over at jeg mistet Gentille. Hun var en kjernesunn, vakker hund og jeg - Madame Langeland - tok livet av henne. Først nå begynner det å gå opp for meg hva som egentlig skjedde dagene rundt midten av juni. Følelsen jeg hadde i magen da jeg måtte slepe den livløse hunden ut fra gjemmestedet hennes under trappa, sjokket og tårene som rant da sykepleieren kom for å ta blodprøver en halv time etterpå, bilturen til veterinærklinikken med lille hårvott. Og så neste morgen - moi og magesmertene på vei til "centre de radiologie" i Limoux, stemmen til legen da han sa - "de må kontakte fastlegen deres snarest Madame Langeland, leveren deres er skadet". Følelsen jeg fikk da jeg så smått om senn begynte å fatte hva de egentlig hadde funnet ut.

"De tåler behandlingen bra Madame Langeland", sier Dr. Mathieu. Han sikter naturligvis til de gode blodprøveresultatene. Av og til skulle jeg nesten ønske at han kunne kjenne det som jeg kjenner; de første bølgene av rå kaldsvette, den kilende følelsen i magen før kvalmen kommer veltende, de influensaliknende smertene i kroppen, sårene som verker og som ikke ikke vil gro.

Jeg vet at jeg er er patetisk, men når sant skal sies,  i dag synes jeg usigelig synd i meg selv. Jeg vil ha Mariekjeks, banan, Solo og mor.

3. september

Vi har det ubegripelig varmt. I dag har det vært 35 grader og jeg har ikke vært i nærheten av å være utendørs etter lunsj. Slike dager ville det ha vært alle tiders med svømmebasseng.

6. september

Vi har fått besøk fra Trondheim, vår gode x-nabo Toril fra Hans Hagerupsgate. Som vanlig hadde hun diverse viderverdigheter under reisen som toppet seg med at hun ikke fikk bagasjen sin da hun ankom Toulouse. Vi hadde forventet at den i det minste kom neste dag, men nei da - ikke før to dager etterpå hadde hun sjans til å gjenforenes med eiendelene sine. Typisk Frankrike.

Men praktiske og handlingskraftige Toril lånte min lille blikkboks av en bil og med stål i blikket dro hun til Limoux for å handle det "nødvendigste". Hun endte blant annet opp med et flott antrekk som KLM skal få gleden av å betale.

Vi har hatt styrtregn og tordenvær de to siste dagene. Kjempebra for hagen men personlig er jeg ikke så glad i ikke den fuktige luften, jeg syns alt blir klebrig.

Og Madame Langeland har nok en gang vært hos Dr. Dubrocq, jeg har strevd med min kjente og kjære urinveisinfeksjon i det siste. Jeg har prøvd å forklare Dr. Dubrocq at jeg har hatt den samme infeksjonen i de siste 10 årene og ingen antibiotikakurer har hjulpet. Men han skrev naturligvis ut en ny resept på - nettopp antibiotika. Jeg orket ikke si ham i mot. Personlig tror jeg disse problemene har sammenheng med resten av dævelskapen og tør nesten vedde på at pillene ikke kommer til å virke.

Dr. Dubrocq er på mange måter en egenartet mann, jeg tipper han egentlig er vietnamesisk eller kinesisk,  han har et ubevegelig ansikt som bare av og til sprekker opp i et smil. Han har en bitteliten støvkost av en hund som av og til kommer inn på kontoret. "De må ikke være redd for ham Madame Langeland",  sier Dr. Dubrocq, "han har spist". Det er bare en av de små vitsene han kommer med, han har overraskende nok masse humor og vitsene kommer når jeg minst venter det.

8. september

Jeg klarte meg bra etter siste monsterdose, ironisk nok var det den h...s antibiotikaen som slo meg ut denne gang. Den gjorde meg kvalm, ga meg hodepine og jeg ble hoven i fleisen. Jeg vet akkurat hvordan det kommer til å gå - jeg har allerede prøvd 4 kurer og jeg tipper at heller ikke denne gang vil antibiotikaen ha noen virkning og blæra vil forbli like nervøs. Jeg må få overbevist onkologen om at vi må ta en nærmere undersøkelse.

Det dårlige været har gjort at vi har vært uten Internet i 3 dager. Nils har koblet seg til nettet via modem og jeg har forsøkt meg på en avvenningskur fra Cyberspace. Istedet har jeg kastet meg over bøkene til Gunnar Staalesen, jeg har med andre ord blitt kjent med Varg Veum. Jeg tror nesten jeg kommer til å fordype meg en smule i denne antihelten, vel skriver han fra Bergen som jeg ikke kjenner så godt men alikevel.

9. september

Regnet har endelig gitt seg, lenger øst mot området Montpellier og Nimes har de hatt oversvømmelse. Heldigvis er vi forskånet for slike ting her i Mazerolles. Men jammen har det styrtet ned her også, vi trenger iallefall ikke vanne i nærmeste fremtid.

Jeg er i ferd med å trappe ned på morfinen og skal slutte med den i de nærmeste dagene. Dr. Mathieu og jeg fant ut at det er bedre å ta smertestillende bare når jeg trenger det, og det betyr også at jeg kan begynne å kjøre bil igjen. Det lyder som musikk i mine ører, jeg trenger ikke være lenket til huset lenger og jeg er ikke avhengig av andre for å komme meg ut for å handle.

Transport og bensin ja - prisen på bensin og olje begynner å bli hodebry for folk flest, prisene har steget noe infernalsk. Nå betaler jeg 1 Euro og 35 centimes for en liter blyfri og da blir det ikke til at man drar ut og kosekjører. I tillegg bruker vi olje til fyring og prisstigningen vil nok merkes på budsjettet i år.

Men - tross i bensinprisen skal jeg ta meg en tur på markedet med det første. Jeg savner turene dit, det er en utrolig hyggelig måte å tilbringe formiddagen på. Markedene er fine både for handling og sosialt samvær - folk møtes der.

Det er høst uten at det dermed er blitt kaldt og surt. September er på mange måter en fin måned, den verste varmen har gitt seg og temperaturen kjennes behagelig. I fjor hadde vi en nydelig høst og jeg håper på det samme i år.

Jeg har omsider samlet meg til å gå inn på NRKs nettradio og har hørt på et intervju med Jon Lilletun som har dager og tanker omtrent som mine vil jeg tro. Har alltid hatt sans for den mannen, og den har ikke blitt mindre nå. Jeg sender min varmeste tanke til Jon L. og alle andre med kreftdiagnose. Det blir til at man tenker mye. Jeg tror noe av det vanskeligste å forholde seg til er usikkerheten. Kommer jeg til å leve eller kommer jeg til å dø? Ellers går dagene som før - hverdagene har ikke forandret seg mye. Det er vel som det står i femte Mosebok - som dine dager er skal din styrke være.

Vi har hatt en deilig ettermiddag med sol og varme. Madou og jeg var ute og handlet og Nils og jeg spiste middag på balkongen. Kl halv ni var det fremdeles 25,5 varmegrader.

Nils ser jeg nesten ikke lenger. Han er ute med kunder omtrent hele dagen. Jeg tror den mannen trenger en liten ferie snart.

11. september

Når det ikke kommer noe nytt i dagboken har det av og til en praktisk årsak. Denne gangen var det at routeren avgikk ved døden. For de som ikke er så vel bevandret i dataverdenen (det er ikke jeg heller) er altså en router den dingsen som gjør at vi er tilkoblet Internet. Men altså, den døde, alle lys ble slukket og så var vi plutselig veldig offline. Nils koblet seg da opp via modem mens jeg bruker periodene uten Internet som en slags avvenningskur. Det var egentlig ikkeno gæli med selve routeren, det var strømtilførselen som hadde streiket. Pussig nok hadde leverandøren livstidsgaranti mens butikken bare kunne tilby ett år. Dermed måtte Monsieur Langeland kjøpe en ny.

Vi vasker oss ikke i hjel her i huset, heller hvert i mot vil jeg si. Verken jeg eller Nils er særlig glad i husarbeid, terskelen for å begynne er temmelig høy. Men nå måtte vi bare brette opp ermene og gå i gang med husvask og hagearbeid. Vi jobbet stort sett hele dagen, vasket, ryddet, vasket klær, klippet plenen, klippet villvinen, luket osv. Joda, det ble pent, men jeg ble så lemster at det føltes som om jeg hadde fått en real omgang juling. Jeg har jo nesten ikke rørt på en muskel de siste to månedene.

12. september

Jippi, vi har fått to karer i huset som har begynt å legge flis i atelieret. Vi fikk til slutt fatt i en "ekte" flislegger via mannen som kommer med brød om hver morgen, flisleggeren er svogeren hans.

Og nå er jeg altså "off the morphine". Det var ikke uproblematisk å slutte, jeg fikk temmelig ubehagelig abstinens. Man kan bare ane hvordan det er å slutte med heroin.

13. september

Og i Norge ser jeg at de får slite med Jens, Kristin og Åslaug. Valget i Norge ble faktisk nevnt i franske medier.

Jeg har fått laget postkort av noen av bildene mine, naturligvis valgte jeg favoritttrykkeriet mitt Øien og Indergaard i Trondheim for de er utrolig flinke. Jeg sendte filene til Trond via mail og før jeg fikk snudd meg fant jeg en pakke med de ferdige kortene i postkassen. Nå - mange uker etterpå måtte jeg ringe ham og spørre, "hvor blir det av regningen - har dere sendt den med brevdue"? MenTrond hadde ikke sendt noen faktura han. Han ville faktisk ikke snakke om fakturaer i det hele tatt. I stedet snakket han om endorfiner og positive tanker og viktigheten av å ha viljen til å bli frisk. I tillegg til å være særdeles dyktige og profesjonelle er altså Øien og Indergaard i Trondheim i besittelse av et stort, varmt hjerte. Neste gang jeg drar innom Pir-Senteret skal Trond M få en real klem, nei forresten, han skal få minst tre.

14. september

En kjempefin dag, sol og varmt. Jeg ble invitert ut til lunsj av våre engelske venner Jeremey og Steve, været var nydelig og vi satt ute på torvet i Limoux og spiste. De er et "adorable" par som vi setter stor pris på. De hadde notert seg at jeg ikke er særlig glad i å lage mat for tiden og hadde med seg hjemmelaget Tortilla og Paella, og disse guttene er gode til å lage mat. Det føltes så godt å bli degget med. Jeremey og Steve er to herlige fyrer med to herlige ungarske vizlaer - som de elsker.  Og ser man på bildet under så er det visst gjensidig.

Steve sover middag med Tasha og Felix.

Tasha og Felix

15. september

Vanlig cellgiftdose på Clinique Montréal i dag, jeg sov meg gjennom det meste etter en megatrasig natt. Jeg fikk et kort møte med Dr. Mathieu etter behandlingen og i dag måtte jeg krype til korset og innrømme at jeg faktisk sliter med angst natterstid. Jeg har ikke villet innrømme det inntil nå, syns liksom det var litt flaut å innrømme den "svakheten", men så ble grensen for hva jeg kan tåle nådd. Dr. Mathieu var svært forståelsesfull og jeg skal prøve et beroligende medikament om kvelden. Det er svært vanedannende og jeg bør ta det med stor forsiktighet. Og jeg må på vannvogna.

Jeg gir opp kampen om blæra. Som forventet hadde antibiotikakuren ingen virkning men Dr. Mathieu hadde ingen tro på at disse problemene har sammenheng med resten. Jeg skriver i loggboken - jeg tror han tar feil, men orker ikke insistere på å få flere undersøkelser. Så får jeg heller leve med plagene. Det er nesten som jeg ønsker at Dr. Mathieu kunne få kjenne hvordan det er å måtte opp og tømme en irritert blære 2-3 ganger om natten og så få kjempetrøbbel med å sovne igjen fordi angsten tar ham.

16. september

Første gang jeg skulle inn i en fransk bank skjønte jeg ingenting, inngangsdøren var låst. "Du må trykke på knappen", sa Nils. Jeg trykket på den gule knappen som så skiftet til grønt og døren kunne åpnes. Deretter kom jeg inn i en liten gang og en ny dør med nok en gul knapp. "Trykk på den også", sa Nils. Den blinket og blinket før den skiftet til grønt og jeg kunne gå inn. Det tok litt tid før jeg skjønte at det dreide seg om ranssikring. Dør nr 2 kan ikke åpnes før dør nr 1 er lukket. I lang tid syntes jeg det var ganske ubehagelig å gå i banken, jeg ble rett og slett smånervøs av disse knappegreiene.

Jeg syns jeg har blitt ganske avansert på skautfronten.
Fikk det flotte håndlagete skjerfet med matchende ørepynt av min gode venn Gunvor Husøy
(Klikk under knuten for detalj)

17. september

Plutselig ble det høst. Vi har hatt vind, regn og ikke mer enn 13.6 grader i dag. Vinhøsten har begynt, det er diverse svære, merkelig utseende maskiner rundt omkring i nabolaget. Været er avgjørende i ukene som kommer, for mye regn er katastrofalt for vinbøndene som allerede er i en næring i krise.

Vi ser nyheter hver kveld, først på TV3 og deretter TV1. TV3 sender også regionale nyheter samt nyheter på oksitansk og katalansk.

Jeg kan tenke meg morsommere ting enn å være på vannvogna i Frankrike, men må man så må man. Jeg drikker derfor mye grønn te, vann med jordbærsmak og når jeg synes ekstra synd i meg selv lager jeg meg varm sjokolademelk.

18. september

"Trenger du noe fra Norge", spør Mari. "Ja", sier jeg, "jeg trenger Pilot * G-1 0,7 mm i sølv". Dermed raser Mari rundt til diverse bokhandler i Oslo for å få tak i dem men uten resultat. Får jeg da svaret de har dem ikke dessverre? Nix, for Mari hun ringer nemlig importøren, og vips så har hun dem i postkassen. Og i tillegg til pennene får jeg en CD med musikk som er bra for humøret og moralen og illustrert vitenskap med en artikkel om viljens makt. I 15 år har Mari vært min skytsengel, og jeg har ikke tall på alle de gangene hun med uendelig tålmodighet og klokhet har halt meg ut av mørke kroker.

Hvordan begynte egentlig denne dagboken? Jeg begynte å skrive til min gode venn gjennom 24 år - Ingrid Vasslag i Trondheim. Vi startet vårt lange vennskap på sekretærlinjen for studenter ved Adolf Øiens skole og ble siden hybelnaboer. Ingrid var en av dem det var tungt å si adjø til da vi flyttet fra Norge. Og derfor begynte jeg å skrive, først og fremst til henne.

19. september

Temperaturen ligger godt under det normale for sesongen og i dag ringte jeg rørleggeren som skal etterse fyren før høsten tar til for fullt. Monsieur Tremège er ikke verdens mest pålitelige fyr, meg tykkes å huske at han lovte å komme i begynnelsen av september. SÆRLIG! Men han er iallefall en av dem som ringer tilbake når han lover; når vi får se ham er en annen sak. "Unormalt" vær slås stort opp på nyhetene, førsteinnslaget  på "dagsrevyen" var at en landsby i nordøst hadde bare hatt 5 grader på morgenkvisten.

Jeg har vært på besøk hos familien Sundbye i La Pène. Huset deres blir kjempeflott og de har nå begynt å drive chambres d'hôtes. Det kan jo være et tips til de som har lyst til å feriere på vår kant av Frankrike. Det er alltid utrolig hyggelig å komme til La Pène, jeg får te og nystekte vaffler og en god prat over kjøkkenbordet. Denne gangen var Heges mor Elisabeth på besøk og hun og jeg har en stor felles interesse, nemlig kunst. Og så er det jo alle de firbente som jeg må hilse på når jeg er der.

Elisabeth og noen av hestene

Dette valpekullet er 8 uker og helt uimotståelig

Valpekullet ble til ved et lite ulykkestilfelle. Tispen Megan var forsvarlig lukket inne fordi hun hadde løpetid og den staselige hannen Silver (far til Gentille) hadde naturlig nok stor interesse av å komme inn til henne. Sundbyes 5-årige datter Chantelle syntes det var for galt at Silver ikke skulle få være sammen med Megan siden han hadde så lyst og klarte mot alle odds å få åpnet døren. Og vips så var det gjort, 6 nydelige valper så dagens lys noen måneder etter.

21. september

Jeg hadde så vidt fått åpnet gluggene før sykepleieren ringte på i morges kl 7:30. Ny blodprøverunde før monsterdosen. Vi har praktfullt høstvær, sol fra skyfri himmel og 23 grader som maxtemperatur. Innhøstingen av solsikkene og vinhøsten er i full gang.

22. september

Manuel, unnskyld Jean, fra ambulansetjenesten kom og hentet meg 8:35. Han er alltid blid og humoristisk, i dag havnet vi bak en bil som kjørte utrolig sakte og Jean kommenterte tørt, "jaså bestefar, du har tatt med bestemor ut på tur ser jeg". Jeg spurte om  å få ta bilde av ham i dag og det fikk jeg men han ble veldig høytidelig plutselig og det ble ikke noe smil på meg.

Dr. Mathieu vet at jeg røyker og i dag tok han meg på fersken. Jeg hadde akkurat sneket meg ut for å ta en blås, plutselig åpnet vinduet på kontoret hans seg, han han smilte skevt og sa: "jeg vet nok hvor de er Madame Langeland", men nå må de nok dessverre komme her". Jeg følte meg som en liten drittunge som var tatt på epleslang og tasset noe beskjemmet inn på kontoret hans. Dr. Mathieu skjente ikke på meg, han sa bare "ce n'est pas bien" - det er ikke bra for dem.

Derimot var han fremdeles fornøyd med resultatene og jeg takket ham varmt denne gangen, det vil har oppnådd i de siste 3 månedene er helt utrolig. Jobben har de gjort selv Madame sa Dr. Mathieu; pent sagt men ikke hele sannheten for det er faktisk han som har bestemt behandlingsopplegget. 

Det ble en nokså lang dag pga monsterdosen. Jeg dro hjemmefra 08:35 og var tilbake i Mazerolles kl 17:00. De siste timene er jeg helt alene på avdelingen siden behandlingen min tar ganske lang tid. Det er flere av pasientene som har kommentert at vi alltid tar den samme plassen, og det er sant, hver og en har sin faste plass. De fleste sitter i komfortable "stressless" stoler mens andre har seng.

Lydia er som regel den sykepleieren som jobber lengst utover ettermiddagen og derfor er det henne jeg snakker mest med. Hun er en nydelig dame og god til å lytte. Hun er også svært påpasselig med å snakke s-a-k-t-e  og  t-y-d-e-l-i-g slik at jeg får med meg det meste.

Det var to ting jeg grudde meg til når vi flyttet til Frankrike, det ene var å snakke fransk, det andre var å kjøre bil. Nå gjør jeg begge deler - ikke godt - men jeg gjør det.

Høsten har offisielt startet men vi har fremdeles sommerlige temperaturer, 25 grader og strålende sol forlenger sommeren. Jeg snakket med naboen Monsieur Capdepon i dag og lurte på hvordan det gikk med vinhøsten. Det blir et godt år tror Didier, men han var selvfølgelig opptatt av været. Det må fremfor alt ikke regne i dagene som kommer.

Og så fikk jeg en veldig hyggelig e-mail fra Statene med bilde av forsiden på publikasjonen der et av bildene mine er brukt. Jeg er litt stolt av det og den grafiske formgiveren har gjort en flott jobb.

24. september

Plutselig slår den til - cellegiften. Dagen har stått dønn stille, hele kroppen verker, jeg har knapt orket å gå på do. Den ekstra cellegiften Paraplatin gjør at lukt og smakssans blir forandret og jeg får fullstendig hetta av enkelte lukter, særlig lukten av melon og rosenkål på boks. Jeg prøver å si til meg selv at det går over, men kjenner at kroppen begynner å bli sliten. Det føles omtrent som en blanding mellom mellom influensa og det å bli jult opp, dvs. muskel og leddsmerter som virkelig kjennes. En annen toksisk effekt av cellegiften Taxol er at det føles som om man går på 1000 nåler.

29. september

Siden monsterdosen sist torsdag har jeg hatt en skrekkelig uke og så var det cellegift nr. 14 denne torsdagen. Men ett lyspunkt er at vi har hatt nydelig vær i det siste, sol og varmt. Nils og jeg har spist middag ute de fleste kvelder. Lyspunkt nr. 2 er at det kom en kasse med 10 bøker fra Toril i Trondheim, hvorav 7 av Fredrik Skagen. Hvordan kan jeg syte og klage når jeg igjen har selskap med Fredrik.

I går satt sportshateren Madame Langeland og så på champions league kampen mellom Lyon og Rosenborg. De franske kommentatorene hadde satt seg godt inn i lokale forhold og gjorde et stort poeng av av John Carew tidligere hadde spilt for Rosenborg, men at han av Trønderne aldri hadde blitt akseptert som en virkelig "Rosenborger". Fascinerende å høre de norske spillernavnene bli uttalt på fransk, Risett, Bratennn, Carrou, Sålli, Strrrånd, Jånnsenn, Sjellbredd, og så var det masse Oh-la og Hop-la innimellom naturligvis. Jeg satt i sofaen og ønsket intenst at Rosenborg skulle score, og hjertet sank da tiden begynte å bli knapp. Ambulansesjåføren Jean syntes kampen var ganske kjedelig og det hadde han igrunnen rett i. Men at Rosenborg tapte pga av dommeren, nei vettuhva.

30. september

I dag fyller min stedatter Hege år. Jeg sender 1000 varme bursdagsklemmer til Trondheim.

Gratulerer med dagen Hege!

Fortsettelse

SKRIV HILSEN I GJESTEBOK  |   SE GJESTEBOK

2003 | 2004 | Jan-mai 2005 | Mai-juli 2005 | Aug-sep 2005 | Okt-nov 2005 | Des 2005 | Jan-feb 2006  |  Mar-2006  |  Apr-2006  |  Mai-2006  |  Juni-2006  |  Juli-2006 |  Aug-2006 |  Sep-2006 |  Okt-2006  |  Nov-2006  |  Des-2006  |  Jan-2007  |  Feb-2007  |  Mar-2007 |  Apr-2007 |  Mai-2007

Ferietips | Huset vårt | Kart | Feriehus i Frankrike