Vi flytter til Frankrike - Dagbok fra Languedoc, Sør-Frankrike - og kreft på fransk, mai 2006

1. mai 2006

Det ble ikke host-host-nys-nys, det ble booooaaaaah, boooaaaah, hvilket betyr at jeg var usedvanlig billig i kosten i går. Kvalmen var overveldende og jeg hadde jevnlige besøk på det dertil egnede stedet. Hver gang jeg spiste kom magesyren som en rakett oppover spiserøret. Og så ble jeg engstelig. For dette minnet igrunnen ikke så veldig om en influensa. Det minnet om sånn som jeg hadde det like før jeg fikk diagnosen i fjor sommer. Huffameg, kanskje jeg begynner å bli småhysterisk.

1. mai  kalles "fête du travail"  [fête=fest, travail=arbeid] i Frankrike og er naturligvis fridag. Vi har ikke hatt tog her i Mazerolles tror jeg, men ellers i de større byene har det vært markeringer. De demonstrerte mot CPE og krevde økt kjøpekraft bl.a.
En brennbar sak om dagen er at Nicolas Sarkozy vil tvangsutsende alle utlendinger uten papirer som har kommet illegalt inn i Frankrike. Mange lever under horrible forhold i telt og gamle campingvogner, uten vann og strøm. Jeg tror nok Nicolas vil møte motbør i denne saken.

På denne tiden av året selger folk liljekonvall for å tjene noen ekstra kroner, planten representerer lykke, kjærlighet og annet som godt er.
Været på 1. mai har vært upåklagelig her hos oss, 22-23 grader og aldeles vidunderlig. Vi koste oss under parasollen i finværet Nils og jeg.

Anna spurte i gjesteboken om hvilken rase hundene til Jeremy og Steve er. Rasen er ungarsk vizsla, ungarsk jakthund. Sophie og Chris har den korthårede varianten - den før omtalte Giotto, kompisen til Gentille.

3. mai

Milde Moses for en dag. Nå er det slutt med eksperimentering med hår, nå skal jeg gå til frisøren som andre folk. Det ble nær katastrofe, jeg hadde i min uendelige visdom bestemt meg for "avfarging" i et fåfengt håp om å få tilbake min naturlige hårfarge. Joda jeg laget ferdig miksen og masserte den inn. Etter 20 minutter begynte jeg å få bange anelser, fargen som sakte men sikkert kom fram virket merkelig. Og da jeg fikk skylt gørra ut av håret så jeg til min store forskrekkelse at håret mitt hadde fått en slags matt oransjefarge, jeg så ut som en syk gulrot. Jeg fikk omtrent panikk, gode råd var dyre, til mitt store hell fant jeg en boks merket "lys kastanje" i skapet. Jeg laget ny miks, moset det inn i gulrotkatastrofen og håpte det beste. Mens jeg ventet fant jeg ut at jeg skulle skifte søppelpose. Midt i operasjonen revnet søppelsekken og jeg stod lett måpende med ca 4 kg søppel spredt utover kjøkkengulvet. Da var det 5 min til den lyse kastanjen skulle skylles ut. Det var som engelskmennene kaller det "a bad hair day".

Vel - pent ble det ikke, men jeg slipper da å gå rundt og se ut som en syk gulrot. Jeg har kjøpt min siste boks med hårfarge på Leclerc. Fra nå av: FRISØR. Og mens jeg holdt på med slike tullete og totalt unødvendige ting, laget Nils en ny flott luke til vinkjelleren og fortsatte med overflatebehandlingen av gulvflisene.

Vær: 23-24 grader og sol.

5. mai

Stort sett er jeg positiv og har fine dager, når jeg først tar et svalestup så tryner jeg skikkelig. Etter "my bad hair day" gikk liksom lufta ut av Madame og jeg ble bare trist og motløs. Siste blodprøveresultater viste at tumormarkørene går opp. Vond kropp, slapp og initiativløs, ikkenoe pågangsmot, bare en grå grøt - "ingenting går min vei, stakkars, stakkars meg".

6. mai

Endelig - regn. Vi trenger vann og mye av det, vi fikk littegrann i dag. Var lur og plantet i går, nå får mine nye grønne venner regnvann som er det aller beste.

7. mai

Nils har ryddet og rengjort i garasjen og holder nå på med vinkjelleren. Han er ordentlig og grundig og garasjen ser så nystriglet ut at det er ikke til å tro.
Madame er fremdeles på defensiven. Gjemmer meg bort i et lite hjørne i atelieret og håper på bedre dager.

8. mai

er fridag i Frankrike. Kjell og Karin reiser til Norge en av de første dagene pga alvorlig sykdom i familien, Chris og Sophie har dratt til Italia og Madou er i Port Vendre. Plutselig, stille, stille.  Akkurat nå sender jeg mine varmeste tanker til Ine og Jan i Bergen som står midt i krigen.

11. mai

Big surprise, Jeremy og Steve + de 3 firbente hadde i utgangspunktet invitert meg på picknick ved Canal du Midi denne dagen, men vi tok plan B med lunch på terrassen da min gode venn Gunn Havre samt det kjempehyggelige paret Jørn og Gerd + to nydelige hunder plutselig stod parkert i hagen. De var på vei fra Spania til Norge i bil og stakk innom oss i Mazerolles.  Det var en fantastisk overraskelse, vi dekket bordet på terrassen, Steve og Jeremy hadde som vanlig med et gedigent hjemmelaget måltid med masse godt og jeg trengte ikke gjøre noe som helst annet enn å holde dekketøyet.

Gruppebilde: Steve, Gerd, Jeremy, moi, Gunn og Jørn
Paris på fanget til Jeremy og Tasha i døråpningen

I 1982 begynte jeg som knallgrønn sekretær på NSFI i Trondheim. Gunn var ansvarlig for opplæringen den gangen og var en utrolig snill og tålmodig læremester. Vi begynte som kolleger og endte opp som veldig, veldig gode venner. Det var så rart å se henne her i Mazerolles, vi har ikke sett hverandre på mange år og møtet i dag var totalt uventet og utrolig hyggelig. Jeg vet ikke hvor mange ganger Gunn har halt meg opp fra de dype daler i de årene jeg slet med spiseforstyrrelser, og hvor mange hyggelige stunder jeg har hatt hos henne i Saupstadringen på Heimdal. Gunn er en venn med stor V, varm, intuitiv, generøs og kreativ.

Paris har vokst og er snart for stor til å ha på fanget, men hun er like bedårende som før. Jeg hadde selvsagt en godbit til mine 3 "adorable" vizslaer. Da Jeremy og Steve hadde dratt kunne Gerd og Jørns to nydelige firbente komme ut av bilen, det var en japansk rase som jeg selvfølgelig ikke husker navnet på - to nydelige, koselige og veloppdragne hunder. Jeg slapper av når jeg har firbente rundt meg, jeg blir glad av dem. Caramel kom litt forsiktig inn i hagen etter at alle hadde dratt, det var lukter etter 5 hunder hos oss og han var litt usikker og sjenert plutselig. Stakkars Caramel, han ble slått hos sine forrige eiere og når jeg koster utenfor huset springer han sin vei, han tror kosten skal brukes på ham. Heldigvis har landstryker'n min fått et godt hjem nå, hos naboen.

Jeg hadde en pussig opplevelse på apoteket her om dagen. Jeg var der for å få tak i det jeg trenger for den månedlige Zometa behandlingen som gjøres i heimen, intravenøst utstyr osv, foran meg stod det en ung dame som ikke var ordinær kunde men en sykepleier som var der for å forsikre seg om at jeg fikk riktig utstyr. Litt av en tilfeldighet at vi var der samtidig og jeg fikk nok en gang konstatert hvor små forhold det er her. Hun sjekket hver en ting som ble lagt i posen, "det er alltid noe som mangler", konstaterte hun tørt.

Jeg sendte mail til Clinique Montréal for noen dager siden med spørsmål om hva de har tenkt å gjøre med de forhøyede tumormarkørverdiene. Jeg har ikke hørt et kvekk og det skuffer meg. Det er egentlig fastlegen som skal overvåke og være kontaktpunkt mellom de forskjellige instansene men det er han ikke. Jeg må selv følge med og ringe og mase. Det er tungt når man er i et land hvor språket er slik en utfordring. I begynnelsen turte jeg ikke bruke telefonen hvis jeg var nødt til å snakke fransk men nå gjør jeg det selv om det ikke faller meg lett.

12. mai

Den første Zometa-behandlingen i heimen gikk ikke spesielt bra. Sykepleier nr. 1 klarte på ingen måte å sette kanylen og ble stressa, etter 3 forsøk gav hun opp og ringte til sykepleier Nathalie. Etter 3 kvarter kom Nathalie, damen jeg hadde møtt på apoteket. Hun hadde visse problemer hun også, men fikk det til til slutt. Jeg har etterhvert fått en vesentlig lavere terskel for smerte, før tålte jeg nesten hva det skulle være, nå er jeg blitt skikkelig pysete. Pga av brystkreftoperasjonen og fjerning av lymfekjertler på venstre side kan jeg bare bruke høyre arm til blodprøvetaking og blodåren begynner å bli sliten, det har blitt for mye stikking. Jeg avskyr at noen driver og roter rundt i blodårene mine, det gjør vondt.

13. mai

Regn på formiddagen, nydelig på ettermiddagen. Madou kom innom og vi fikk oss en lang prat. Ca. et døgn etter Zometa injeksjonen kommer bivirkningene, det minner om influensa, muskler og ledd verker og jeg blir slapp. Hadde en lang prat med "maman" i kveldningen. Jeg savner familien min veldig - noe av det vanskeligste for øyeblikket er at jeg ikke lenger har frihet til å gjøre som jeg vil. Jeg har forferdelig lyst til å dra til Sunndalen men er ikke sikker på om jeg kan. Og som den kjempeDUSTen jeg er trodde jeg at man kan undertrykke følelser ved hjelp av ren viljestyrke. Det kan man ikke og det har jeg da smertelig fått erfare de siste ukene.

Bøndene i Frankrike er like lite positiv til bjørn som bøndene i Norge. Myndighetene har satt ut slovenske bjørner i Pyrenéene og bøndene er rasende.
Da jeg så på nyhetene her en kveld tenkte jeg litt på hvor interne nyhetene er her i Frankrike. Jeg vet godt hva innenriksministeren heter, jeg ser fleisen hans nesten hver kveld, men aner ikke hva utenriksministeren heter eller hvordan han ser ut.

14. mai

Klokken 21 var det fremdeles 23 grader. I mine øyne er det sommer nå og så vakkert at man kan bli på gråten. Bivirkningene av Zometa-behandlingen kommer omtrent et døgn etter injeksjonen. Muskel- og leddsmerter, tretthet. Heldigvis går det over etter noen dager og jeg har nok smertestillende i skapet til to fotballag. Jeg er vel ikke den første kreftpasienten som har oppdaget at behandlingen ofte er mer smertefull enn selve sykdommen.

15. mai

Nils har hatt storopprydning i vinkjelleren og 1. etg., Monsieur Belmas har hjulpet oss å kjøre bort gammelt sarv med traktoren sin, bl.a. 8 markspiste dører fra vinkjelleren. Han kom dagen etter at vi spurte, kanskje fordi det var han som fikk siste ladning med brød til hønene?

Fjærkre i la belle France har sluppet fri, nå kan de på ny spasere fritt rundt i Guds frie natur. Fugleinfluensaen har forårsaket ekstraarbeid og frustrasjon i måneder men nå er altså restriksjonene over. Vi spiser mye fjørfe Nils og jeg, og eggene vi får fra naboenes frittgående høner er utrolig gode. Vi vil ikke ha frustrerte og deprimerte høner!

16. mai

I perioder hengir jeg meg til bøker. Søskenbarnet mitt på Gjøvik (Leif Roar) har sendt meg Irvin Yaloms "Schopenhauerkuren", den har fortært meg med hud og hår, jeg er totalt fascinert. Den eneste negative med bøker er at de ødelegger for bildene, jeg ender alltid opp med å tenke; hvorfor male bilder når bøkene sier alt så mye bedre, så mye mer elegant og to the point. Lesingen resulterer i at jeg forsøker å lage fiffige og interessante bilder, og da er jeg på mitt aller dårligste, det er først når jeg gir meg over til det naive ønsket om å lage noe pent, noe jeg liker at jeg kommer noen vei.
Da jeg var liten tegnet jeg prinsesser med bølgende kjoler, langt hår og diadem. Jeg tror egentlig aldri jeg er kommet over den fasen.

25 grader og sol fra skyfri himmel. Vi har vært hos Karin og Kjell og vannet blomster og rengjort i bassenget. Jeg er livredd for å ta kverken på plantene til Karin for hagen i Bram er så nydelig.

17. mai

Gratulerer med dagen da Norge. Vi har ikke feiret nasjonaldagen her i Mazerolles, hos oss har det vært en hel vanlig dag bortsett fra temperaturen som har vært nær 30 grader. I begynnelsen føltes det rart å følge et annet lands rytme, helligdager på andre dager enn i Norge, andre tradisjoner, men nå har vi vennet oss til det nye.

Frisøren min, Christelle, lo godt da jeg fortalte om gulrotopplevelsen, hun har nå gjort meg mørk blond og håret er så kort som det går an. Jeg er faktisk enda mørkere enn før for Christelle var veldig bekymret for at fargen ikke skulle dekke over den gule katastrofen jeg kom med.
Nils har vært hos BMW og fikset bilen og ellers fortsatt rydding og oppgradering  i heimen.

Anne Kristin - du kommer sikkert ikke til å tro meg - men på 17. mai gledet jeg meg veldig til finalen i Champions League. Krysset fingrene for Barcelona, de er jo ikke så langt fra der vi bor, og jeg så HELE kampen på TV. Utenlandske lag på fransk bane med norsk dommer - skikkelig morosamt var det.

18. mai

Det er 5 uker til Hege har termin, du store all pakka, det er nesten uvirkelig.

24. mai

Knut'n (storebror) bemerket at jeg ikke har skrevet noe siden 18. mai. Og hva så sa jeg - litt nebbete.
Du må skrive sa brutter'n, jeg følger med deg. Men når man er surpomp og negativ og sutrete og selvsentrert og ikke har noe morosamt eller interessant å skrive om fransk dagligliv og kultur, hva da? Nei da....

kan man jo skrive at Nils hadde bursdag for to dager siden uten at vi gjorde noe nummer av det, og at flisene i 1. etg. på det nærmeste er ferdig og at det ikke er så varmt at det gjør noe, men solen er på retur. Når det fint og mildt om morgenen kommer nabodamene av og til ut i pysj og tøfler når de skal kjøpe brød; "det kan de ikke gjøre de som bor i byen", sier Sylvie.

Og plantene mine er fremdeles i live, jeg har slått meg på potter i år. Buskrosene har akkurat sprunget ut og er virkelig svære og de dufter fantastisk. Det blir masse fiken, epler og Coens, mens vi bare har sett én aprikos. Vi har en mistanke om at aprikostreet har gått til streik på 2. året.

Den 24. mai 2006 ble en sosial dag. Jeremy og Steve hadde invitert meg på picnic, men det var altfor kaldt (bare 15 gr) så vi tok picnic'en i Mazerolles, innadørs. Jeremy hadde selvfølgelig med seg masse mat samt kjempekoselige Val som var på besøk fra England. Og hun hadde en fantastisk nese! Jeg er utrolig opptatt av neser for tiden, neser er som vidunderlige skulpturer.
Steve hadde dessverre jobbintervju denne dagen og kunne ikke være med. Men det var mine tre deilige vizslaer; Paris gjorde fra seg i trappa og Val måtte trå til med bøtte og klut men ellers var de bare adorable alle tre. De smelter hjertet mitt totalt og Nils' paté ble delt i 3 og havnet i magen til Felix, Tasha og Paris. De tre vet godt hvor de skal gå for å få en godbit, de går til Madame Langeland fordi de vet at hun er den bløteste av alle. Ikke bare bløt - helt sjanseløs. Og jeg får heldigvis lov til å skjemme dem bort. Hva er det med dyr som gjør så usigelig godt? Jeg slutter aldri å forundre meg over hvor glad og avslappet jeg blir av å ha dyr omkring meg. Jeg hadde mange deilige opplevelser med Gentille, det var vel etter at jeg fikk henne at jeg skjønte hvor fantastisk det er å ha hund. Mye arbeid - ja - men en helt egenartet følelse av varme, omsorg og GLEDE!

Jeremy og Val

Moi, Paris, Jeremy, Tasha og Felix

På ettermiddagen fikk jeg besøk av Ragnhild og Ninne, Ragnhild er en av mine Internett-venner. Hun har en leilighet i Le Poujol - ikke så veldig langt fra der vi bor; ang. salg og kjøp av hus fikk hun kontakt med Nils og senere også meg. Hun var faktisk her i Mazerolles i fjor sommer uten at jeg traff henne (hadde monster cellegiftbehandling), men titt og ofte har hun sendt meg oppmuntring over nettet. Venninne Ninne var med denne gang og vi hadde en trivelig ettermiddag på balkongen i Mazerolles. Flotte, morsomme, interessante damer som det er en glede å bli kjent med. Begge to har mellomfag i fransk og kjenner dette landet mye bedre enn meg.

Ninne, Ragnhild og moi

25. mai

Karin og Kjell er tilbake i Bram og Nils og jeg ble invitert på rømmegrøt og spekemat på Kristi Himmelfartsdag. Kjempegod mat og usigelig koselig å se dem igjen. Karin Drangsland og Kjell Straume er noen av de triveligste, mest generøse mennesker jeg noen gang har møtt, og jeg er utrolig takknemlig for at de havnet i nærheten av oss.

26. mai

Nils jobber og jobber i heimen, han maler dører, skifter ut dørhåndtak, pusser dørkarmer, reparerer og behandler, og alt han gjør blir veldig, veldig solid og pent. Han var selvsagt ikke fornøyd med fargene han hadde valgt for dørene mens jeg syns det ble helt nydelig.

Jeg gjør bare slikt som ikke kommer til å vises i den store sammenhengen, vasker gulv, klipper plen, vanner planter, lager mat, handler, stryker klær.

Jeg har en irriterende og unødvendig dialog i gang med reiseoperatøren og forsikringsselskapet for å få refundert billettene som jeg ikke fikk brukt i april. Lastminute.com trenger bare å sende meg en ynkelig liten bekreftelse på at billettene ikke er refunderbare og nå lager de problemer, uvisst av hvilken grunn. Forsikringsselskapet vil ikke dekke utgiftene uten denne papirlappen, og jeg er så sinna at jeg kunne spise varme strykejern!

27. mai

Nesten 30 grader i dag og full sommer.

28. mai

"Er det virkelig nødvendig", sa Nils da han så dingsen jeg hadde kjøpt. Hah, mannfolk kjøper all verdens elektriske greier for å lette arbeid i heimen, mens jeg blir servert spydigheter når jeg kjøper en salat-slynge til 8 Euro. Den er kjempeeffektiv og trenger ikke strøm engang, den blir drevet av (min) håndkraft.

Vi har fremdeles kjempevær her i sør, sol og 29-30 grader mens i Nord-Frankrike har de slitt med et lavtrykk i dag-/ukesvis. En ganske stor nyhet i den forbindelse er havariet av fiskebåten Liberté med Edouard Michelin ombord, den 42 år gamle sjefen for Michelin konsernet (dekk). Dårlig vær, tåke og farlig farvann gjorde at båten gikk ned og det var ingen overlevende. Han var en visstnok en svært populær arbeidsgiver i Clermont Ferrand, "tro mot sine røtter og åpen mot verden".

Jeg har en følelse av at den psykiske delen av en kreftdiagnose ofte blir undervurdert, kanskje ikke så mye i Norge som her. Resultat av blodprøver, CT-scan, MR, røntgenbilder, det er det de tar utgangspunkt i på Clinique Montréal og l'Hôpital. Panikkangst og depresjon er i grunnen nokså unødvendige greier. Men jeg tror at det som foregår i nøtta i mye større grad enn man tror bestemmer fortsettelsen.

30 mai

Jeg var hos onkologen sammen med Sophie. Dr. Mathieu foreslo at vi skulle ta en ny blodprøverunde og en ny scan i midten av juni og mente at de forhøyede markørene absolutt ikke var alarmerende. Som vanlig - han bagatelliserte og jeg krisemaksimerte.

Om jeg ikke skriver noen dager betyr det absolutt ikke at det er noe galt, livet mitt er ikke så spennende at jeg nødvendigvis har noe vettugt å klapre ned hver dag.

31. mai

Denne flotte strikkede limegrønne toppen kom i posten i dag, laget av Guri Unjem, Sunndalsöra, Norvège. I tillegg til at det er et nydelig plagg har hun strikket inn bønner og besvergelser så denne kommer jeg til å bruke veldig mye!

Juni 2006