Dagbok fra Languedoc, Sør-Frankrike og kreftbehandling på fransk,
november 2006
2. november
1. november er allehelgensdag (og helligdag) i Frankrike
og 2. november de dødes dag. Det selges millioner av "Chrysantème" som
folk setter på gravene. Den 31. oktober feirer de Halloween, men det er
nok en tradisjon de kopierer fra USA og mest for ungene. De kler seg ut
og går "trick or treat".
Vi har fått vær fra nord, det ble plutselig høst. Men
dagen har vært praktfull, vinmarkene har fått høstfarger og lyset er
magisk. Jeg er ganske stolt av meg selv, jeg slepte meg først på
franskkurs og etter lunsj dro Sophie og jeg til den engelske
"bokklubben". Det er faktisk ikke så lett å finne engelske bøker her,
derfor har en gruppe engelskmenn startet en bokklubb. Vi møtes en gang i
måneden, hver og en tar meg seg paperbacks som er lest og ellers ville
blitt kastet, og man kan kjøpe bøker for 50 centimes (4 kr) stykket.
Noen kommer for litteraturen og noen kommer for kaffen, småkakene og en
"chat".
Jan, Suzanne, Veronica og Sophie
utenfor Domaine les magasins
Og i dag er det åpning av kultursjokk på Sunndalsøra. Så
noen fine bilder på nettet fra utstillingen, eia var jeg der og kunne
sett det med egne øyne. Men sånn ble det ikke, og det får jeg bare pent
finne meg i. I går fikk jeg en veldig hyggelig og inspirerende telefon
fra Bodil Rød i Aura Avis, og en fra min sjarmante tremenning og
utstillingsansvarlig Astrid Grødal. Entusiasmen fra de som gjør en
innsats for kulturen i Sunndal har smittet over på meg og jeg er både
glad og stolt over at jeg fikk være en del av det i år. For det er er jo
Sunndaling jeg er, til tross for 25 år i Trondheim og den merkelige
nordmørsk/trønderske dialekten jeg har lagt meg til.
3. november
Jeg ble rørt og stolt for den oppmerksomheten som har
blitt meg til del i forbindelse med høstutstillingen på Sunndalsøra. Og
det er usedvanlig hyggelig at at noen av mine bilder til slutt fikk et
permanent hjem på på det stedet jeg kommer fra. Jeg tenker iblant på at
mitt livet mitt vil bli kortere enn jeg tenkte men tanken på at bildene
lever videre er en god tanke.
Fikk foto fra utstillingen takket være min sjefsfotograf
Gunnar Bråten, så mye flott, det er tydelig at det er mye talent på
Nordmøre. Og Astrid sørget for at blomsterbuketten som vanligvis blir
gitt til gjesteutstilleren personlig ble levert til Sunndalsveien 61 m/
klem til mor og far som satte stor pris på denne gesten og jeg ble aldeles varm
om hjertet. Du e no bærre god da Astrid!
Ettervirkningene av siste cellegift har gått over og jeg
kan se frem til en grei helg. Jeg har fått så mye positiv feedback fra
Sunndal og det virker på sinnstilstanden; jeg føler en dyp takknemlighet og
glede over å få oppleve slik varme og få slike unike personlige
tilbakemeldinger. Er jeg en heldig dame? JEPP! På en måte er ringen
sluttet, jeg er tilbake der jeg begynte og det føles godt.
Fra utstillingen
5. november
Novemberværet i Mazerolles er fenomenalt, sol og bra temp fra lunsj
og utover. Gleder meg fremdeles over tilbakemeldinger fra utstillingen,
det hele har vært en utrolig positiv begivenhet for meg. Og det har vært
kjempe å se det de andre har stilt ut på høstutstillingen, glasskunst,
vesker, malerier! Det er mye talent på Nordmøre, jeg er imponert!
7. november
Nest siste cellegift i dag. Denne gangen
måtte jeg gjøre det jeg hater, å veie meg. Sykesøster Lydie sa:
"du trenger ikke se hvis du ikke vil". Men jeg måtte jo bare se og mine
bange anelser var riktige, jeg har gått opp 5 kg på 4 uker. Lydie
var fornøyd, men det var itte je!
Da jeg kom hjem
hadde Sophie vasket huset, det var "spotless" og luktet deilig. Og jeg hadde restemat i frysen og kunne
bare ligge og dra meg på sofaen sammen med P.D. James til det var tid
for å varme opp gryteretten. For en luksus.
9. oktober
Og godværet fortsetter. Vi har hatt nok en deilig dag med
opp mot 20 grader og sol. Et finere vær-år har ikke vi hatt siden vi
flyttet hit. Solen står lavere nå og skyggene lange utover ettermiddagen
til solen går ned over Pyreneene. Rosene har hatt en ny "boost", de har
blomstret på nytt i oktober og november. Vinmarkene har nydelige
høstfarger og åkrene er nypløyd. Jeg fascineres stadig over landskapet her i
Languedoc.
11. november
Vi har ikke sett Steve og Jeremy på månedsvis og jeg begynte
etterhvert å lure. I dag kom Jeremy hit til Mazerolles til lunsj sammen
med hundene. Beklageligvis har han og Steve skilt lag og forholdet
mellom dem er - for å si det mildt - anstrengt. Steve bor og jobber i
Zurich mens Jeremy fremdeles bor i Montecels. Det var utrolig koselig å
se ham igjen, og ikke minst hundene. Paris er nå 10 måneder og har en
sjarm uten sidestykke. Det er hun fullstendig klar over. Felix og Tasha
har vært her tilstrekkelig mange ganger til å vite hvor vannskåla står
og at jeg har lomma full av kjeks. Jeremy har gått ned 12 kg og jeg
antar at sommeren ikke har vært alle tiders akkurat. Huffameg - brudd er
aldri lette, hetero eller homo.
Lykkelig gjensyn med Jeremy,
Paris, Tasha og Felix
Formen er som vanlig etter 2 av 3 cellegiftbehandlinger i en "cycle"
- jeg holder på å dåne når jeg går opp trappa. Men nå gjenstår det bare en behandling.
Etterpå
vil jeg håpe at formen stiger, at jeg kan la håret gro igjen og - forhåpentligvis - få tilbake ansiktet mitt.
13. november
Sykepleieren kom kl 07:15 for blodprøver, hun klaget på at hun hadde
tatt på seg altfor mye klær for morgenen var ikke kjølig i det hele
tatt. Dagen ble fin, sol og ca 15 grader, alle er helt over seg over
været vi har hatt (og har).
Jeg hater når folk stirrer på meg. Sophie og jeg hadde vår sedvanlige
handle-/café runde i dag og på Supermarkedet merket jeg at jeg ble
stirret på. Ikke alle er flinke nok til å dra til seg blikket i tide, og
jeg ser hva de tenker; "hva er det som er galt med henne"?
Turban på nøtta og et tryne som i beste fall kan kalles blast. Forrige gang vi var ute spurte damen
bak meg i køen om hun skulle hjelpe meg å ta varene ut av handlevogna.
Det er da jeg innser hvor mye livet mitt har forandret seg. Men det som er værst er at jeg ikke klarer
å male. Kreativiteten har alltid vært min livbøye og når døren
lukkes, da blir jeg virkelig syk.
14. november
Siste cellegift på en dag som værmessig sett har vært fantastisk. Sol
og mildt, den klare høstluften gjør at vi ser langt, jeg kan ikke
beskrive hvor vakkert det er. Dr. Mathieu og jeg hadde vår vanlige
seanse etter cellegiften, han bagatelliserte og jeg krisemaksimerte. Det
ligger en viss trygghet i denne forutsigbarheten.
Han hadde forandret strategi siden sist. Blodprøver, scintigrafi og
CT-scan i desember, avhengig av disse resultatene evt. PET-scan i Toulouse i januar.
Da jeg kom hjem spurte jeg Nils, "har Sophie vært her og vasket"?
Nei, ingen Sophie hadde satt sine ben i dette huset i dag. Kjøkkenet var
blåst, peisen støvsuget, det var ryddet overalt og han hadde vasket
vinduene. Jeg snakker om Nils, heretter kalt den hvite tornado. For en
opptur sier nå jeg.
Blomstrende rosebusker og villvin
med høstfarger
Kveldshimmel i Mazerolles
17. november
Vi ble invitert på middag til våre megahyggelige naboer i
nabolandsbyen Bellegarde, politi-gjengen som jeg kaller dem. Det
ble et hjertelig gjensyn og et måltid som var noe av det beste jeg har
spist siden vi kom hit. Aperitif og bruchetta ved ankomst, så kamskjell
i en gudommelig saus til forrett, gratinerte blåskjell neste, andebryst
til hovedrett og en himmelsk dessert med varm frukt til slutt før vi
avsluttet med café avec. De er utrolig gode til å lage mat, huset
sjarmerer meg i senk og selskapet kan ikke bli bedre. Vi har fått
verdens beste naboer.
Odd Erik, Nils, Tove Anita, Olav, Irene, Tage og
Rune
Og verden er ikke stor. To vennepar var med denne gang, Tove Anita og
Olav
bor på Meisingset, Nordmøre og Tove Anita jobber på Sunndalsøra. Olav er
søskenbarn av min barndomsvenninne Inger Bente. Felles
kjente og en umiskjennelig familiær dialekt. Slike aftener løfter
"spiriten" noe fenomenalt. Vi kom således ikke hjem før 01:30 og det var
tuuuungt å måtte sette på vekkerklokka og hale seg på franskkurs morgenen derpå. Jeg begynner å bli for
gammel til å være oppe så lenge.
Vi har trøbbel med ADSL'en. Vi har Tiscali og de fungerer bra så
lenge man ikke har problemer men når ting går på tverke da er det gjort.
Nils ringte dem forleden kveld og prøvde å forklare problemet, vi har kun
1/10 av den hastigheten vi har betalt for og noen ganger er hele
internettforbindelsen som en eneste gigantisk forstoppelse. Etter noen
minutter la damen på. Noen ganger kan jeg få lyst til å kjøpe en
revolver. For å si det rett ut - franskmenn i servicenæringen kan virkelig være arrogante,
ufyselige og totalt inkompetente.
Men solnedgangen i Mazerolles er
like vakker
21. november
Vi har fått høst, lavtrykkene kommer i kø fra vest og været er mer
lunefullt med regn og vind. I Frankrike er det stor interesse rundt
presidentvalget, sosialistene har flere kandidater og Ségolène Royal får
en god del oppmerksomhet, kanskje litt fordi hun er dame. Sosialistene har blitt beskylt for å være
splittet og er Frankrike klar for en kvinnelig president? Tiden vil
vise.
Ellers er den nye røykeloven for 2007 omdiskutert, café-eierne mener at
de vil miste minst 30% av omsetningen. Krokodilletårer mener jeg i et
land hvor man kan sitte ute store deler av året.
Ordet som får franskmenn til å fly i taket er privatisering.
Nå er det snakk om at posten skal privatiseres, de hadde ikke før sagt p
så var deler av postvesenet i streik.
Jeg skriver litt ironisk om onkologens tendens til bagatellisering.
Når jeg leser brevene han sender til fastlegen innser jeg at jeg gjør
ham urett. Han noterer seg hver eneste ting jeg sier, pynter ikke på
prøveresultatene og meddeler alt videre til Dr. Dubrocq. Det gjorde meg
veldig glad.
22. november
Vind, regn, været er nærmest nordmørsk, men før eller senere måtte
det jo komme. Nils og jeg har sentralfyring og vi har intet å klage
over. Sophie og jeg har vært på Super'n og kjøleskapet er fullt av mat,
and, lammekjøtt og skinke, grønnsaker og pålegg.
Jeg skulle ønske at jeg hadde en båndopptaker når Sophie og jeg sitter i
Twingoen på vei til eller fra Super'n. Vi snakker om absolutt alt, intet
tema er "off limits". Ting som kanskje ville gjort andre fryktelig
beklemt og ubekvem - Sophie tar det på strak arm - hun tenker litt og
gir meg så en ærlig og ufiltrert kommentar.
Noen ganger unnskylder folk seg når at de forteller hvordan de
egentlig har det, "du har jo så mye selv" sier de. Det er ikke sånn det
fungerer. Når folk forteller meg hvordan de egentlig har det er
det en tillitserklæring, ikke en belastning.
23. november
Og innimellom regn og vind får vi dager som i dag, 20 grader og
strålende sol.
28. november
I nyhetssendingene er det første og det største: været. Frankrike har
ikke hatt varmere vær i november så lenge de kan huske. I går
hadde vi over 20 grader og strålende sol, det er jo helt eiendommelig.
Mor ble kjørt til sykehuset i går, hun har bl.a. brudd i ryggen og
hjertet hennes lager trøbbel igjen. Men hun har endelig fått medisiner
som gjør at hun ikke har så uutholdelige smerter lenger. Stakkars
moder'n, alt som skal henne vederfares sier jeg bare.
Jeg har hatt scintigrafiundersøkelse i dag og fikk ikke gode nyheter.
Skjelettmetastasene har økt i omfang særlig i ryggraden, bekkenet og et
sted jeg ikke fant i ordboken.
Desember 2006
SKRIV
HILSEN I GJESTEBOK
|
SE GJESTEBOK
2003
| 2004
| Jan-mai 2005
| Mai-juli 2005
| Aug-sep 2005 |
Okt-nov
2005 |
Des
2005 |
Jan-feb 2006 |
Mar-2006 |
Apr-2006 |
Mai-2006 |
Juni-2006 |
Juli-2006 |
Aug-2006 |
Sep-2006 |
Okt-2006 |
Nov-2006 |
Des-2006 |
Jan-2007 |
Feb-2007 |
Mar-2007 |
Apr-2007 |
Mai-2007
Ferietips | Huset vårt
| Kart
| Feriehus
i Frankrike
|