Dagbok fra Languedoc, Sør-Frankrike og kreftbehandling på fransk
2. oktober
 Høsten har kommet
med regn og vind. Heldigvis kom rørleggeren til slutt for å sette i gang
oljefyren. Han påstod at den skulle bli god som ny men har fremdeles ikke
klart å få nattsenkingen til å virke så jeg må starte den manuelt hver
morgen. Det begynner å bli kaldt på huet og jeg har kjøpt meg to luer, en
rosa som jeg bruker som nattlue og en mørkeblå som jeg er i ferd med å
brodere små nusselige blomster på.
 God
nyhet; det kom en hyggelig sjekk på $1950 fra Department og finance, State
of Minnesota, jeg har solgt 5 bilder til USA. Det er ikke ofte det kommer
penger inn på konto og det er særdeles oppmuntrende når det for
gangs skyld skjer. Halvparten går til Madou slik at hun kan kjøpe seg en
ny PC.
3. oktober
Jeg prøver å holde
motet oppe, jeg prøver å være positiv men av og til holder det hardt altså. Det hender
jeg syter og når folk svarer med "stå på Kirsti, dette klarer du" får jeg
lyst til å hoppe opp og ned på gulvet og hyle; prøv 3 måneder med
knallhard cellegift og se hvor positiv dere
blir !
Jeg er naturligvis
dypt urettferdig og infantil, jeg mener, hva annet kan folk si, de mener
jo intet annet enn godt. Men av og til må kanskje til og med Madame
Langeland få lov til å være selvmedlidende, barnslig og småkrakilsk,
frustrasjonen løser seg jo ikke opp i løse luften.
4. oktober
Jeg skjønner ikke
hvordan Nils henger sammen i skjøtene, han jobber så mye, husformidlingen
har tatt seg veldig opp de siste månedene. Han arrangerer visninger,
skaffer kundene tak over hodet, holder løpende kontakt med selgere og
kunder, stiller opp som tolk og oversetter, har møte med bank og
forsikring i tillegg til alt papirarbeidet og Internetoppdatering. Og han
gjør en grundig jobb, det er ikke noe slark der i gården. Han gjør alltid
skikkelig forarbeid før kundene kommer slik at de ikke skal kaste bort
tiden mens de er her. Er det noe som gjør meg lyn hakke forbanna er det vi
kaller "timewasters", folk som egentlig ikke er seriøse og som mer eller
mindre ser på det hele som en slags gratis sightseeing (her topper
engelskmennene statistikken) eller de som ber om
utfyllende informasjon over eiendommer de ikke har den ringeste
intensjon om å kjøpe. Jeg ser hvor hardt
Nils jobber og kunne regelrett tenke meg å myrde folk som kaster
bort tiden hans.
Det hender jeg
treffer kundene til Nils og noen holder jeg kontakten med. For meg er det
en unik anledning til å treffe nye mennesker. I går
hadde jeg besøk av Kate og Runa fra Bergen som kom til Frankrike på
høstferie, de har hus i Beziers. Jeg traff dem i februar og siden har vi
holdt kontakt. Runa er en talentfull fortryllende trettenåring som
sjarmerer meg i senk og mor Kate en usedvanlig dyktig og egenartet dame
som stadig overrasker meg med måten hun ser ting på. Kate ser rett på deg,
blikket hennes viker ikke, hun er uredd, interessant
og reflekterende og vi hadde en samtale som iallefall satt igjen i min
erindring.
Kate og Runa
5. oktober
I dag har mor bursdag. Og jeg blir på gråter'n. Det er ingen jeg savner
mer enn henne. Min mor er den beste i hele verden.
10. oktober
Etter noen flotte dager med sol og varmt er det igjen blitt litt høstlig.
Og vifta i PC'en min er gåen, derfor må jeg ta en pause i dagboken til den
er fiksa. Men før jeg "signer av" må jeg fortelle at jeg fikk en pakke i
posten forleden dag, bestående av 3 pakker Mariekjeks og koselig brev. Den
var fra Nelly Bremnes som bor i Sauverny, like ved Geneve. Det var hun som
søkte på "aprikossyltetøy " og som fant dagboken min på Internet. For en
utrolig hyggelig gest. Jeg spiste likegodt en halv pakke Mariekjeks med en
gang og nytelsen var ubeskrivelig.
Ellers står ikke stemningen i taket her hos oss akkurat. Nils har
influensa og med mine egne influensasymptomer må den totale formen
betegnes som begredelig. Jeg halte ham med meg til Dr. Dubrocq som skrev
ut resept på diverse medikamenter som heldigvis hjalp.
15. oktober
Blodprøvene er enda bedre enn forrige gang. Og best av alt: etter "cycle
numero 6" får jeg 3 ukers "ferie". Selv om monsterdosen gjør at jeg
føler meg megaussel er jeg ganske opprømt - jeg har bestilt meg reise til
Norge, jeg lander på Værnes torsdag 27. oktober kl 11:50. Ironisk nok tar
det meg kun litt over 5 timer å komme meg fra Toulouse til Trondheim, mens
å komme seg fra Trondheim til Sunndalsøra tar 8 timer. Jeg kan hoppe på et
tog til Oppdal men der blir jeg også stående for det er ingen
korresponderende buss til dette toget. Jeg kan ta buss via Surnadal men
den går ikke før kl 16:35 med ankomst 20:10. Det er ingenting som er så
frustrerende som å vente på turen fra Trondheim til Sunndalen. Så nær og
likevel så fjern!
Overivrig som jeg var tok
jeg feil av utreisedato og fant plutselig ut at jeg hadde bestilt utreise
samme dag som jeg har cellegiftbehandling. Typisk meg - jeg gjør ting uten
å tenke. Forhåpentligvis løser det seg for billettene kan ikke
forandres.
Madou har strikket pusete skjerf til meg og er i full gang med
pulsvarmere. I går kjøpte hun lue til meg, hun engster seg for at jeg skal
fryse når jeg drar til Norge. Franskmennene blir veldig misfornøyde når
det er "dårlig" vær, dvs når solen ikke skinner fra skyfri himmel. Madame
Capdepon kommer hutrende ut i boblejakke for å kjøpe brød om morgenen og
offer seg over at det er så kaldt.
18. oktober
J'ai eté completement crevée [jeg har vært helt gåen]. Stort mer er det
ikke å si.
Men i forgårs fikk jeg en mail fra en av mine norske engler, min gode venn
Ellen Houmb som jeg har kjent siden 1982 har tilbydd seg å kjøre meg fra
Trondheim til barndomsheimen når jeg kommer til Norge. Det dreier seg
faktisk om 20 mil én vei! Hun har fri den dagen og har tenkt å bruke den
på meg. Det finnes altså engler her på jorden. Og Ellen er en av dem.
20. oktober
Det er høst men fremdeles mildt og deilig. Nils og jeg satt ute i
ettermiddag og det var varmt og godt. Nils har hatt besøk av norske kunder
som har funnet et hus like i nærheten av oss. Kanskje får vi en betydelig
norsk kontigent her i "Le Razes".
Engelske Sophie og jeg dro til Carcassonne i dag for å handle klær, jeg
elsker å handle i franske butikker, de har så mye fint. Vi var begge
ganske slitne etter å ha prøvd omtrent 20 par bukser hver, jeg må
selvfølgelig kjøpe herrebukser for damebuksene er altfor korte. Gémo er
noe a la Cubus i Norge, men har mye finere klær. Jeg hadde
lyst til å kjøpe halve butikken men det hadde vi dessverre ikke tid til.
På ettermiddagen dro jeg på besøk til Madou. Typisk for Madou er hun
husker hver eneste ting jeg snakker om og handler deretter. Dette er hva
jeg hadde med meg tilbake fra Madou i dag:
Hjemmestrikket skjerf og pulsvarmere (for at jeg ikke skal fryse), gave til min
norske mor (fra min franske mor), tannkrem for de som røyker (fordi jeg
har klaget over at tennene mine er så gule), halstabletter basert på sevje
fra bartrær (fordi jeg hoster), eukalyptus ekstrakt (for å drepe bakterier
på reisen til Norge).
20 oktober
I dag cellegift nr. 17. Cycle numero 6 er snart ferdig. Jeg har én
behandling igjen og så er det "ferie" og Norge. Jeg er helt gåen og
det skal bli godt med en pause. Tabben jeg gjorde i forbindelse med
billettbestillingen løste seg og jeg kan få neste behandling dagen før jeg
reiser. Herregud hvor sliten jeg er.
I ettermiddag har vi hatt besøk av våre gode venner Karin og Kjell som bor
i Bram og de hadde med gaver da de kom tilbake fra Norge. Akevitt,
sjokolade, Solo/Mariekjeks (ref dagbok) og Karin hadde kjøpt en aldeles
nydelig genser til meg. Min favoritt rosafarge, myk og vidunderlig, jeg
tok den likegodt på med en gang.
21. oktober
Vi skriver 21. oktober og i de siste dagene har vi i realiteten hatt
sommer, 22-23 grader og strålende sol. Jeg har sittet ute og beundret
solnedgangen for nte gang, høstfargene har begynt å komme, vinmarkene er
spektakulære på denne tiden av året. Avhengig av de forskjellige
druesortene finnes det alle nyanser fra gult til dyp rødt.
24. oktober
Nok en nydelig dag. Jeg har begynte å pakke og nå er det kun kort tid til
jeg reiser. Hva bruker jeg dagene til? Jeg skriver mye brev, jeg har ikke
energi til å gjøre så mye annet. Jeg skriver til
Mari, skytsengelen min, jeg har adressert mer enn 200 brev til henne gjennom
15 år, og også
til min gode venninne i Mouans Sartoux (nord for Cannes) - Britt, som slik som jeg er glad i
å male. Og hun skriver vidunderlige brev. Hun var en god venn av Tore og
har nå blitt min.
Ta et besøk i
Britt's
Galleri for der er det mye vakkert å se på.
 25.
oktober
Like før lunsj kom vår franske nabo Sylvie innom og spurte om vi liker
kanin. Jada, sa jeg, vi spiser kanin vi. Dermed spaserte Sylvie hjem og
hentet to lekre kaninlår på en asjett. Hun sa at det var den møreste,
fineste kaninen de hadde fôret opp i uthuset sitt. Vi gir dem brød som
blir til overs og de gir oss oss middagsmat. Slike naboer har vi her i
Mazerolles.... Slik er det å flytte til den franske landsbygda.
Stakkars Madou, i dag måtte hun ta den tunge veien til veterinæren med
Cesar. Han sluttet å spise, klarte ikke å gå stort og hun orket ikke se på
at han led. Madou har hatt
ham i 15 år, han gikk på sitt 19. år, en helt ufattelig alder for en hund.
Men nå er altså æraen Madou/Cesar slutt. Han fikk en human sprøyte og så
åndet han ut. Og med det å miste Gentille friskt i
minne skjønte jeg hvilken dag dette ble for min beste franske venn. Cesar
var Madous beste venn og han var et elskelig
lite dyr.
"Du må hvile deg nå", sa jeg. "Nei, jeg må ut av huset", sa Madou. Så hva
gjorde vi? Jo, vi dro Bram og siden til Carcassonne. Først til PC
doktoren for å fixe PC'en til madame Mourareau, etterpå dro vi for å finne
bursdagspresang til min norske mor og da ble det like godt en min franske
mor
også. Så Cappuccino på en hyggelig fortausrestaurant og til slutt hentet vi den
friske PC'en. Og samtalen gikk selvfølgelig uten stopp. Vi snakket om oss
og Cesar og Gentille og og livet og døden og og parfyme og så sladret vi litt og så
fortalte vi vitser med med beksvart humor.
26. oktober
Til tross for cellegift og travel dag har den vært grei. Jeg har sagt adjø
til gode venner og har pakket kofferten. Været er vidunderlig, det er
neste synd å forlate Frankrike nå. Fargene, lyset, solskinnet, varmen -
c'est merveilleux.
Det var ikke morsomt å si adjø til Madou. Timingen er den værst
tenkelige, nå har hun behov for MIN støtte og jeg drar min vei.... Ikke
fritt for at tårene rant hos meg. "Jeg vil ikke gråte", sier Madou, da
mister jeg all kraft.
22. november
Og så var jeg plutselig hjemme igjen, til strålende sol og fransk høst.
Oppholdet i Norge ble annerledes enn forventet men det er en annen
historie.
23. november
Hjemme. Jeg våknet til en praktfull dag, ganske kaldt (0 grader) men solen
skinte fra en skyfri himmel og landskapet var helt ubeskrivelig vakkert.
Jeg har ringt sykehuset og det blir scanner og diverse blodprøver før
resten av løpet blir bestemt. Jeg håper jeg slipper mer hardkjør
cellegift, det er ikke noe liv, bare innmari smertefullt og utmattende.
Det var naturligvis strålende å møte Madou igjen. Vi har savnet hverandre
noe helt skrekkelig og har hatt en grundig oppdatering av de siste ukers
opplevelser. Jeg sluttet å sminke meg mens jeg var i Norge og jeg tror
Madou syntes jeg så temmelig begredelig ut. Med nordisk grålig
farge i fleisen, blank skalle, lite med øyenbryn og vipper så jeg vel
ikke ut som noe fruktfat akkurat nei. Hun gav meg iallefall et tydelig hint om at
jeg kanskje burde vurdere å ta fram kajalen igjen...
24. november
K-k-k-aldt. 2-3 varmegrader og kraftig vind gjør været bistert.
Franskmennene kryper sammen inne i jakkene sine og småløper fra bilen og
inn i supermarkedets varme.
Formen er oppadstigende. 4 uker etter siste cellegift syns jeg det
begynner å ligne noe, jeg har mer energi og har ikke så vondt lenger.
25. november
Jeg hadde ikke før tenkt den takknemlige tanken før jeg våknet opp i
nattens mulm og mørke med sår hals, diaré, verkende ledd og nesa full av snørr!
Mismodig sa du? Dette var akkurat det jeg manglet nå altså. Men med et
immunforsvar pepret av cellegift er jeg jo rene gavepakken for
basselusker. Og været er pyton, det blåser og regner og vi har fransk høst
på sitt aller verste.
26. november
Bildet er tatt kl 09 i morges. Slik er utsikten fra vinduet der jeg
sitter og tegner. I dag så vi Pyrenéene veldig godt og det er et
fenomenalt panorama. Jeg liker å bo her i Mazerolles, jeg er blitt
virkelig glad i Frankrike.
Men det var noe i gamlelandet som gjorde meg ekstra vemodig i løpet av
tiden jeg var der, nemlig de gode vennene jeg har i Norge. Jeg fikk så mye
hjelp, støtte og varme at det var ikke til å tro. Man blir ydmyk og varm
rundt hjerterota av slikt.
27. november
Regn igjen. Sengesettene henger og klasker på snora og humøret mitt er
ikke så ulikt været. Skal det da aldri komme dager da jeg føler meg i
rimelig anstendig form? Hvert eneste lille gjøremål synes som et ork, og
for meg er det like greit at vasken på klessnora aldri tørker for da
slipper jeg å stryke.
28. november
OK, sutring til side. Vi har ikke snø her i Mazerolles men det er ikke
nevneverdig varmt heller. 1 fattig plussgrad i morges men strålende sol.
De blir ganske stressa når de får snø her i Frankrike, i nord har de satt
i gang tiltak for å hjelpe de hjemløse så de ikke skal fryse ihjel. I fjor hadde vi faktisk lunsj ute på denne tiden av året. Men
akkurat nå har lumske værguder bestemt seg for å sende iskald polarluft vår vei.
Her i Mazerolles er familien Capdepon en god indikasjon på hvordan været
er. Hvis det er veldig kaldt eller pøser ned, er det Monsieur selv som
kommer ut for å kjøpe brød om morgenen. Han vil nok spare damene. Nils
påstår forøvrig at det er brødmannen sin skyld at jeg har blitt forkjøla.
Han påstår at han hoster og nyser på alle brødene slik at basseluskene
sprer seg utover hele regionen.
Nils har forresten gjort det skart på husfronten i det siste. Han har solgt 3
flotte eiendommer i de siste to månedene.
30. november
Vi har fått gateskilt i Mazerolles og den lille veistumpen vår heter
Rue du Chateau. Vi bor altså i chateau'et. Og vi har konkurranse i landsbyen om hvem har de
peneste juledekorasjonene. Jeg tror naboen har bestemt seg for å vinne for
hagen hans er som et inferno av blinkende lys. To av de engelske naboene
våre, Heather og Alan har laget et
nettsted for
de som bor i Carcassonneregionen. Jeg fikk for øvrig et hyggelig og
rørende kort fra dem da de fikk vite at jeg var syk.
Madou har fått seg en venn. Han heter Pierre og er kunstner. Han har
besøkt henne og hun har besøkt ham. "Du får ikke flytte", sier jeg. "Tull
på deg," sier Madou, "klart jeg ikke skal flytte". Og
Pierre er ikke den eneste som interessert i den lille damen. "Hva skal du
gjøre med alle disse beilerne dine", spør jeg. Madou smiler litt
småsjenert, men hun stråler!
Det går ikke en dag uten at jeg fryder meg over sentralvarmeanlegget vårt.
Vi har vært på besøk til et engelsk par som ønsket en verditakst på huset
sitt, de har 1200 kvadratmeter uten sentralvarme. Det var kaldt
overalt, bortsett fra kjøkkenet. Jeg ville ikke ha overlevd vinteren i det
huset.
Fortsettelse
SKRIV
HILSEN I GJESTEBOK
|
SE GJESTEBOK
2003
| 2004
| Jan-mai 2005
| Mai-juli 2005
| Aug-sep 2005 |
Okt-nov
2005 |
Des
2005 |
Jan-feb 2006 |
Mar-2006 |
Apr-2006 |
Mai-2006 |
Juni-2006 |
Juli-2006 |
Aug-2006 |
Sep-2006 |
Okt-2006 |
Nov-2006 |
Des-2006 |
Jan-2007 |
Feb-2007 |
Mar-2007 |
Apr-2007 |
Mai-2007
Ferietips | Huset vårt
| Kart
| Feriehus
i Frankrike
|