Dagbok fra Languedoc, Sør-Frankrike - og kreft på fransk, mars 2006

Kirsten - du må ikke være så snill med meg - jeg klarer ikke å få gjort igjen! Men tusen, tusen, billioner, hjertelig.

Nils og jeg stod opp grytidlig for å kjøre blikkboksen til Renault-verkstedet. Stakkars lille Mandy, i hendene på helt ukjente. Jeg vet ikke hva de gjorde, men varsellampa for air-bag'en hadde iallefall sluttet å lyse. Jeg fikk beskjed av Monsieur Debuiche at venstre baklys og bakdekkene må skiftes før den tekniske kontrollen i september. Det må jeg da kunne klare. Jeg vet ikke helt om jeg ble fornærmet eller overrasket over at Nils ikke ble med meg inn da jeg skulle levere bilen; alternativ: 1) han tror at jeg klarer meg selv med den fransken jeg kan, 2) han gir blaffen i både meg og bilen. Jeg velger å tro på nr. 1 som igrunnen er et stort kompliment.

Sophie kjørte meg tilbake til Limoux da pæta var ferdig og vi tok vår lille snille stund på stamkaféen med påfølgende handling. Vanligvis er dette noe vi gjør hver fredag så nå tror vi naturligvis begge at i dag er det fredag.

Det er ingen som klarer å få meg til å slappe av sånn som Sophie. Hun er rolig, humoristisk og klok, vi har det usedvanlig hyggelig sammen. Det er aldri nei i hennes munn når jeg spør om hjelp, og når jeg tafatt og handlingslammet står foran hyllene med glansvask og hårfarging er det Sophie som kommer meg til unnsetning med gode forslag.

Vi har begynt på mars-måneden, den vanskeligste måneden i året for meg. Jeg fikk min første kreftdiagnose i mars (1997) og det var i mars Tore (tvillingbroren min) døde. Brorsan - som jeg savner deg.

Men jeg må ikke glemme at jeg har en fantastisk bror igjen, storebror Knut som terget livet av meg da jeg liten drittunge. Jeg kaller ham bare svigermors drøm for det er han virkelig, snill, hjelpsom, blid, pen og dyktig. Han terger meg nå også men uten at underleppa til Madame nødvendigvis blir balkong.

Og med ørene tullet inn i gladpack gikk jeg i dag enda et skritt videre, fra glansvask til hårfarging. Det er jo så hylende morsomt, halve handletiden går med foran reolen med hårprodukter. Denne gangen ble det "gylden kastanje". Æh, jeg vil nok ikke prøve en farge noe mye sprekere enn dette tror jeg. Innmari kvalm og svimmel, ellers er formen jublende bra.

2. mars

Den gyldne kastanje orker ikke å skrive så mye i dag. Ikke har jeg så mye å skrive om heller.

Vi har sol og 10 grader. Trond Moksnes sendte meg bilder fra Trondheim i dag, 15 minusgrader! Stakkars folk sier nå jeg. Merker nå at dagene har blitt mye lengre og solen står mye høyere.

3. mars

Fugleinfluensaen har også konsekvenser for oss selv om viruset ikke er påvist i Aude enda. Alle fugler må sperres inne slik at de ikke kan få kontakt med villfulger. Sophie og Chris kvittet seg med alt de hadde av fjørfe i går, Gendarmene kjører rundt og sjekker overalt og man kan få 3000 Euro i bot dersom man ikke følger påbudet. De områdene som er berørt av fugleinfluensaen blir hermetisk lukket, man får hverken kjøre inn eller ut. For "les agriculteurs" som er berørt har det store konsekvenser, myndighetene snakker nå om at vi - konsumentene - må starte solidaritetsaksjoner, altså kjøpe mat som opprinnelig hadde vinger og spise egg. FRYKTLØS SPISING! Personlig er jeg ikke redd for å spise fjærkre. Men Japan har innført forbud mot innførsel av fugler fra Frankrike samt Fois Gras (gåselever). Fois Gras er en av gourmetrettene på Japanske restauranter og de jobber febrilsk med å finne en erstatning. Det blir nok ikke lett tenker jeg!

Vi spiste middag hos Karin og Kjell, en nydelig sådan - 4 retters må vite. Karin har kjøpt bildet "Aunt Augusta" og Kjell er røykfri på tredje uka? Fenmenalt sier bare jeg. Akkurat det ser jeg på som en ufattelig stor bragd for Kjell var ikke akkurat noen amatør, det var 98 oktan Pall Mall uten filter.

4. mars

I går var det 17 grader her, i dag har vi hatt 18,4, helt fanatisk altså. Og jeg har drømt at Lajla Wennevold og jeg spilte i en revy og hun var flinkest av alle og Tor Kollstad var krakilsk manusforfatter. Alle mine venner og hele familien var med i oppsetningen og da jeg våkna var jeg dødssliten. Drømmer er snåle greier altså, er det noe jeg har spist?

Nils har jobbet med flisene i hele dag og jeg holder på med et dystert selvportrett hvor nesa mi ser ut som teskjekjerringa.

5. mars

Fra det ene ytterpunktet til et andre, i går var 19 grader og sol, i dag snøstorm. Vinterværet i Frankrike er er like lunefullt som det norske. Jeg vet ikke hvor mange timer Nils har holdt på i kjelleren, men det begynner å bli mange. Også i dag har han renset fliser, time etter time etter time. Det blir vakkert.

6. mars

Om jeg ikke skriver en dag er det ingen grunn til bekymring, av og til skriver jeg ikke fordi jeg er i elendig humør eller så har jeg så forsvinnende lite å skrive om at det er pinlig.

Hmmm skrive. Britt i Mouans Sartoux og jeg kommuniserer på "gammelmåten" altså med kort/brev. Hun sender meg også vidunderlige kort som hun lager selv, jeg setter dem på peishylla sammen med de nydelige broderte kortene jeg har fått fra Gunnbjørg. Det er noe med brevskriving som rører meg og jeg liker å omgi meg med de vakre tingene de sender meg.

Klikk på kortene for å se detaljer

Det har blåst fælt i det siste. Så fælt at en av skoddene ble splintret til pinneved og en annen måtte tas ned fordi den hang i laser. De er blytunge, det kan man jo tenke seg når de er nesten 3 meter høye. Vi har 3-4 grader lavere temp enn normalt, i nord og øst har det vært mye snø og "les pompiers" farer rundt og måker av tak og redder biler. Snø forsåker slikt kaos.

Jeg måtte flire da jeg så på nyhetene i formiddag. På enn skole i Alsace hadde takplatene (innvendig) begynt å bule på grunn av snømengden på taket, flatt tak må vite.  Myndighetspersoner med alvorlige ansikter hadde hatt møte for å bestemme hva de skulle gjøre. Jo - de skulle evakuere den delen av bygningen som var mest berørt. Men hva med å måke av det jævla taket tenkte jeg?! Nei det var visstnok ikke en opsjon, de skulle se det an i begynnelsen av neste uke.

Nils reparerte den minst skadde skodden  og så prøvde vi å henge den på plass igjen. Madame stod på soveværelset i 3. etg. og halte i  tauet mens Nils stod i 2 etg. og manøvrerte skodden for å få den plassert over hengslene. Snapp, der røyk tauet og BANG der nede på gresset lå skodden vår i mange, mange enkeltdeler.

7. mars

Hvorfor bad jeg nå om denne evindelige "second opinion" i Toulouse. Jeg angrer meg, det er ingenting som er så ensomt som å vandre rundt i sykehuskorridorer omgitt av et språk jeg knapt nok behersker.

8. mars (og gratulerer med dagen til alle damerne)

Endelig fikk jeg skreket med til et bilde av en nusselig gravid Hege i for tiden hvite Trondheim. Det blir etter det jeg forstår et juni barn for henne og Ketil.

Vi har det vindfullt men mildt om dagen her i Mazerolles. Nils og jeg diskuterer skodder, etter havariet i helga.

9. mars

I dag er det 7 år siden Tore døde. Etter hvert som årene går blir savnet mildere, det legges et slør over sorgen. Jeg lærer sakte men sikkert å tilgi meg selv, og jeg har også måttet prøve så godt jeg har kunnet å respektere Tore sitt valg. Vi var utrolig glad i hverandre. Det er det jeg må huske.
Takk Gunnar B for at du sendte meg slik en nydelig hilsen denne dagen. Den gav meg tårer i øynene - men gode tårer, god erindring.

Engelske Sophie og jeg har bursdag nesten samtidig og vi er like gamle. I dag var vi ute og hadde damelunsj, kjempetrivelig, felles feiring kan man si. Det gav denne dagen et nytt innhold, vi koste oss, vi hadde det bra.

Om ca en uke flytter Sophie og Chris fra Mazerolles men heldigvis ikke så langt, bare til Cailhau som er ca 10 minutter fra oss. Det betyr at Sophie og jeg kan fortsette med handletur og cafébesøk i Limoux hver fredag.

11. mars

Bursdagen startet ikke bra, jeg kastet opp og hadde smerter i nakken, muligens var det strålebehandlingen i går ettermiddag som var årsaken, hvem vet.

Men altså; jeg fikk telefoner, e-poster, kort, brev, blomster og gaver - det gjorde meg så RØRT! Og det har jeg på ingen måte fortjent (nei, jeg koketterer ikke) det er sant.

Mens Tore levde pleide jeg alltid å sende ham bursdagsfax på jobben. "Kjære lille bringebæret mitt, ju ar værdns guddest" stod det sånn omtrent. Å vokse opp med en tvillingbror som han var virkelig en kjempebonus i livet selv om vi sloss så fillene føyk i blant. En tvilling er som en konstant i livet, et ekstra sikkerhetsnett på en måte.

Dagen ble rolig for Madames del, det ble Unni Lindell på sofaen mens Nils jobbet som en helt i kjelleren. Madou kom innom med en bedårende liten Primula på ettermiddagen, vil du ikke se meg så setter jeg den i trappa sier hun. Klart jeg ville se henne, vi satt som vanlig og pludra om stort og smått.

Vi har ikke finbulvinter som i Norge men det har vært surt her i Frankrike også i dag. Vinden holdt Nils våken til langt på natt og det haglet i formiddag. Og jeg har blitt 47 år. Ja Magni, det er lenge siden vi bestilte LP-plater fra Tandy's records i England, hadde sterke meninger om det meste, drakk Vinamat og røkte rullings. Men livet er da ikke så værst nå heller selv om vi begynner å bli litt falma.

12. mars

I seng kl 19:45 i går kveld, jammen må en kunne si at bursdagen ble sprekt feiret. Men nå er man ikke flau over slike ting lenger. "Life in the fast lane" - i den grad det noen gang eksisterte for meg - har vi ikke her i Mazerolles.

13. mars

Jeg stod opp grytidlig (06:00) for å være klar til å dra på strålebehandling kl 08. Men da sjåføren og jeg kom til Carcassonne, nix, neida, maskinen var istykker, vi måtte dra hjem igjen med uforettet sak. Time hos fastlegen på ettermiddagen, de siste blodprøveresultatene viser at tumormarkør-verdiene har gått opp, dvs. det er en viss økning i kreftaktiviteten i kroppen. Jeg gråt en skvett og så sluttet jeg med det og avventer "Toulouse-ekspertens" uttalelse i morgen.

Siste strålebehandling, kanskje i morgen tidlig, hvis maskinen virker.

Hege, du hadde rett, Sånn ble det!

Hege & Ketil, tusen, tusen takk; ble jeg ikke fin?

14. mars

Jeg ringte til hospitalet i morges, strålemaskinen virket - denne gangen var det ambulansetjenesten som ikke hadde tid til å kjøre meg. Jeg hadde dundrende hodepine og lette fortvilet i telefonkatalogen for å finne et annet firma som kunne ta meg med. Fant til slutt et i Limoux, jeg fikk altså min "siste" strålebehandling til slutt. Etterpå hadde jeg en samtale med Dr. Voïcan men hodet mitt holdt på sprenges og jeg husker ikke stort fra den samtalen.

Klokken 15:00 hadde jeg time hos en "Cancerologue" i Toulouse. Der streiket arbeiderne ved Metroen og studentene holdt demonstrasjoner mot CPE-reformen. Jeg hadde som sagt time kl 15 og kom inn på Professor Rochés kontor kl 16:30. Han hadde ikke så mye å si bortsett fra at han syns Herceptin hadde vært fullstendig unødvendig sammen med cellegiften i og med at min HER-2 test var negativ. Ellers hadde han ingen kommentarer til behandlingen.

Jeg kan ikke bli frisk, men jeg får prøve å holde ut så lenge som mulig. Gjennomsnittlig levetid for slike som meg er 24 mnd i følge Prof. Rochés statistikk, noen lever i 3 mnd og noen lever kanskje i 72. Hvor jeg havner på skalaen, se det vet man ikke.

Han anbefalte meg å kontakte onkologen siden verdiene for tumor-markørene har steget. Kanskje mer cellegift da.

Dette er Conrad. Sophies Teddy som hun gav til meg i bursdagsgave

Det var "Manuel" altså Jean som kjørte meg til Toulouse. Det var det kaos både pga Metro-streiken og demonstrasjonene, men Manuel kjente byen som sin egen bukselomme og vi kom oss østover igjen uten for store problemer. Men så er også Manuel en sjåfør som tar U-sving i byens mest trafikkerte gate i rush-tiden.

15. mars

En gang i blant våkner jeg og kjenner at dette kommer til å bli en flott dag. Dette ble en av dem. Solen strålte, jeg dro til Belveze, var innom banken, Tabac'en og apoteket, etterpå alene i min lille Twingo til Limoux for handlerunde.

Vi fikk en aldeles nydelig dag hvor vi satt ute mesteparten av tiden. Ca 20 grader, bra form, sol fra skyfri himmel og livet var bare godt. Vi fikk besøk av Susan og Lesley fra Boston. Susan har samme sykdom som meg, men er nå frisk. De ferierer her i Frankrike og stakk innom som snarest. Jeg elsker snekkerbukser og Susan hadde vært så snill at hun hadde skaffet meg et par fra "Unaiten".

Moi, Susan og Lesley

16. mars

Samme finvær som i går. Sol, varmt, deilig. Rosebuskene har begynt å få skudd, syrinen også, vårblomstene er på vei opp.
Men - nå savner jeg Norge. Jeg savner språket mitt, folk og behandlere som har samme språk, samme kultur, samme direkte måte å snakke på, venner som står ved siden av meg, mine egne, det jeg kommer fra. Jeg er rett og slett slapp og sliten. Trenger en fallskjerm så jeg ikke faller RETT NED.

17. mars

For 7 år siden på denne tiden var vi i Tores begravelse. I sitter jeg ved et vindu i en liten fransk landsby og solen skinner. Den lammende sorgen har gått over i vemod, et smil når jeg tenker tilbake, takknemlighet for alle årene jeg fikk ha den fenomale tvillingbroren min.

Jeg har vært hos Dr. Dubrocq - fastlegen. Jeg tror jeg må ha sittet på kontoret hans 3 kvarter minst selv om det satt plenty med folk på venteværelset. Vi snakker sjelden om sykdom Dr. Dubrocq og jeg for det syns vi begge er ganske kjedelig, det er mye morsommere med streikende studenter og Buddhisme. Han er en fascinerende mann, morsom på sin asiatiske måte, engasjert og interressant. Buddhismens filosofi fascinerer meg voldsomt. Det enkle prinsipp at vi er her på jorden for å lære, det er en grunn for at hvert enkelt menneske er til, men vi vet ikke hvilken og kroppen er kun et skall som vi skal bo i læreperiodene.

Jeg tenker ikke så mye på Dr. Rochés statistikk om gjennomsnittslevealder for stadium IV brystkreft, for jeg har lovet mutter'n å leve lenger enn henne; ikke f... om hun skal måtte oppleve å miste enda en unge! Jeg skal kløne meg fast inntil jeg har holdt løftet mitt. Så derfor fortsetter jeg å male i lime-grønt, sjokkrosa og oransje. Det holder "le morale" oppe.

Vil du hjelpe meg med innramming av bildene min spurte jeg Karin. Jada, det ville hun og vi dro avgårde til rammebutikken med bildene våre i ettermiddag. Jeg leverer inn bildene på en vernet bedrift, de er flinke og rammer inn bilder til en anstendig pris. Jeg har fått god kontakt med en av de "vernede" - i dag var han kjempestolt fordi han foreslo minst 3 rammer som jeg tilslutt også valgte. Han visste at jeg het Madame Langeland og at jeg hadde vært i butikken for 14 måneder siden. Det var en "snill stund" som min fenomale tante Inga kalte det. Takket være Karins sikre blikk gikk det som en lek. Jeg betalte 405 € for innramming av 10 bilder, ikke gærn't det.

Etter ramme-maratonen dro Karin og jeg til Limoux for å drikke kaffe. Hun er en storartet dame og det er så fint å vandre rundt med henne, vi er begge store damer og jeg er ikke alene om å være høy. Vi prater og prater og tiden raser av gårde. Den dama og har også noen spontane kommentarer som får meg til å hikke av latter.

Den eneste bivirkningen etter strålebehandlingen er at det er ekkelt å svelge. De stråler en del av spiserøret også, derfor ubehaget. Det gode med det er at det går over.

19. mars

Et eller annet sa meg at jeg skulle dra til Norge i påsken. Trolig magefølelsen min. Og så tenkte jeg at JAMEN JAMEN JAMEN jeg må jo snakke med onkolog og sykehus osv. Men nei, en streng stemme sa i bakhuet mitt; slutt å oppfør deg som om du skulle være et persilleblad! Du er sterk og frisk nok så sett igang pingla! Ja-ja-ja-javelda tenkte jeg og gikk i gang med å bestille billetter på nettet.
Drar den 5. april Toulouse-Amsterdam-Trondheim med retur den 18.

20. mars

Våren er offisielt i gang. Den har dato her i Frankrike. Jeg ser med sorg at øyenbrynene mine er i ferd med å forsvinne, det er nok den h...s  Aromasinen som er årsaken. Jeg håper bare at jeg får beholde iallefall noe hår på huet. Jeg syns arbeidslaget der oppe på pæra mi synes noe trege, de er som de franske "artisans", "hei gutter, det er en bedre betalt jobb neri gata, vi drar heller dit!"

Nils er ferdig med fugingen og det ble bare så fint. Jeg stunder med å flytte ned i atelieret men han skal rengjøre flisene enda en en gang (STØNN) og deretter skal de overflatebehandles (2 ganger) med tørketid i mellom. Han er så pirkete!

Og ikke nok med det, Monsieur har avdekket vannlekkasje ved hovedbadet, Nils stusset over soppdannelse her og der og joda, ganske riktig, en av Monesieur Treméges T'er var ikke patent. Nils har elvfølgelig tatt åtgjerder. Nå er det et finurlig rørsystem som ender i bøtte oppå vaskemaskina signert Nils Langeland som tar lekkasjen. "Reparatørene kommer" sier nå bare jeg. (Kan bare forstås av dem som har sett Pompel og Pilt).

Takket være Internett og SMS har jeg fått god kontakt med søskenbarn som jeg ikke snakker så ofte med. Det er helt egenartet at vi ved hjelp av dette mediet igjen tar opp kontakten. Lars (se under) sendte meg dette bildet fra da vi var små, og jeg fikk klump i halsen. Her er vi på Tyvessætra i Skardalen, Oppdal i rundtomkring 1963.

Sysjenbana: Kirsti, Marta, Tore, Kari Elin (bak), Lars og Knut

Lars er usedvanlig dyktig med murarbeid og fliser, her en mosaikk han har laget:

Den gutten skulle tatt seg en tur til Frankrike sier nå bare jeg!

Lars og Nina

21. mars

Når noe går i stykker i huset setter Nils "Petter Smart" seg ned med tenkehetta og finner en løsning på problemet. Her er den midlertidige løsningen hans på lekkasjen.

Gulvet til Nils blir så pent at jeg kan ikke få nok av å se på det. Nå er det overflatebehandlingen igjen når Nils endelig finner ut at flisene er rene nok for siste etappe.

Er det rart jeg gleder meg til å flytte tegnesakene mine ned hit!?

Vi kan skryte av det fineste været i hele Frankrike, i nord har de fremdeles snøbyger, i øst og vest regn, mens her i "Midi" er det sol og litt over 20 grader. Den første Iris'en har sprunget ut, mandel- og kirsebærtrærne har begynt å blomstre og kjære Dr. Cecchetti, jeg klarer ikke å gå med svarte kompresjonsstrømper lenger. I dag klippet jeg plenen for første gang og skal ut og handle planter en av de første dagene.

Den gylne kastanje koser seg i sola med Se og Hør samt Kvikklunch/Melkesjokolade
tilsendt fra skolevenninne Turid Heggem på Sunndalsøra

Halsen blir ikke bedre, heller omvendt, det kan minne om halsbetennelse, Vasa knekkebrød eller gulrot vil være helt uaktuelt som føde akkurat nå. Pussige greier, det er jo en uke siden siste stråling. Jeg har time hos Dr. Mathieu neste tirsdag. Han vil vel snakke om tumor markører sikkert.

Noen ganger kommer ettertenksomheten. Et sted i verden sitter ei lita jente med i utgangspunktet perfekt helse. Hun går til grunne fordi hun hverken får skikkelig mat eller medisinsk hjelp. Hvor mange unger kunne vært hjulpet med de pengene det koster å holde meg i live....?

Vi får postgiroblanketter som vi hiver i den blå dunken. Kanskje på tide å fylle dem ut.

22. mars

I dag har min gamle far bursdag. Noen og åtti, positiv som få, når jeg spør hvordan det går så sier han alltid, "det går veldig, veldig bra" selv om det nesten ikke er oksygen i den astmatiske bringa hans.

I morges satt jeg som vanlig med kaffekopp og en tegning da telefonen ringte. I andre enden hørte jeg en damestemme som snakket om "baguette", jeg skjønte lite eller intet, trodde de skulle til et bakeri eller noe. Så jeg sa at de måtte ha ringt feil, helt til det demret, rammebutikken; baguette kan også bety list. Det damen prøvde å si var at jeg måtte komme og velge nye rammer for de hadde ikke nok av dem jeg hadde bestilt. At jeg følte meg som en komplett idiot sa du? Bare forbokstaven. Men jeg dro altså avgårde til CERS i Limoux, alene denne gang. Tok med to tegninger som ikke hadde blitt trukket ut under første trekning. Joda, nye rammer ble det, valgte en skikkelig feit en til "Exsultate Jubilate, the last", kostet et arm og et bein, men det blir grandioso. Jeg tror dama ble fryktelig engstelig fordi det ble så dyrt, så det lille selvportrettet jeg hadde med fikk jeg for 9 € !

Men er det sexy?

Vi har typisk vårvær, sol i ene øyeblikket regn i det neste. Det gjør godt for hagen, vi trenger vann. Søndag er det meldt 22 grader og strålende sol, gleder meg usigelig til det!

Slik var det i april 2004. Stemorsblomster i potter, hår på hodet og en lykkelig hund ved føttene. Jeg savner dyret, jeg savner energien.

23. mars

Makstemp: 21.2, skiftende skydekke, konklusjon: MEGADEILIG!

24. mars

Jeg ble invitert ut til lunch av Steve og Jeremy, de to guttene er så snille med meg. De hentet og brakte og spanderte lunch på Madame i Limoux. Vi satt faktisk ute i dag, kanskje litt i kjøligste laget men Jeremy la jakken sin faderlig rundt mine skuldre mens han selv satt bare i T-skjorte. Tasha og Felix var med denne gang, de oppførte seg eksemplarisk og fikk som belønning noen feite biter med spekepølse av Madame da vi kom tilbake til Mazerolles. Og ikke bare med det, Steve hadde laget et stort fat med kyllingvinger, en spansk omelett og en sjokoladekake for at jeg skulle slippe å lage mat. De er bare ikke sanne de to der.

Klokken 17:30 var det fremdeles 21 grader og vi satt på balkongen og koste oss i finværet. Dvs. Nils sin mobil kimte i tide og utide, hans arbeidsdag er lang.

Jeg liker ikke at Nils kaster piasavakosten etter kattene. Jeg vil at både dyr og unger skal ha fri adgang til hagen selv om det betyr at jeg må spa bort dyremøkk. Dessuten har jeg ikke råd til å kjøpe nye koster sånn uavlatelig. Rørleggeren - Monsieur Tremège - var her og fikset vannlekkasjen, jeg hadde Steves ferdiglagede spanske omelett til middag for Nils var ute med kunder og det var bare å konstatere - denne dagen var bare god.

25. mars

Nydelig dag! Sophie, sønnen Tom og moi dro til Limoux for kaffe og handling. Det var 22-23 grader og sol fra skyfri himmel.

Sophie og moi på stamkaféen

Dagens sokk eller rettere sagt tøffel;
strikket av Bente Brenna Heggelund i Stange!

Karin, Kjell og Madame dro til Limoux for å få et glimt av karnevalet som vi aldri har sett til tross for at vi har bodd her i snart 2 1/2 år. Det var egentlig ikke særlig voldsomme greier, det var noen som hadde kledd seg ut som klovner, pluss et orkester som i følge Kjell spilte 16 akkorder, de kastet konfetti over så mange de kunne på runden rundt Place de la République og dett var dett.

Jeg var litt misunnelig på Karin som har så mye hår på huet at konfettien satt fast i timesvis

Kjell og Karin hadde invitert oss til Chateau Cavanac som ifølge alle vi kjenner er en gastronomisk nytelse. Og det var det. Lokalene er en gammel stall, nydelig innredet og maten er et kapittel for seg. Det var ikke en fast meny men en hyggelig servitør ramset opp den ene lekkerbiskenen etter den andre. 5-retters middag inkludert 3 fl vin, Apéritif og Digestif kostet 38€ per pers, en latterlig pris for slikt et utsøkt måltid. Vi dro mette og fornøyde hjem 15 min. over midnatt etter en helaften som var strålende både matmessig og sosialt.

Min meny

Forrett 1:
Hummersalat

Forrett 2:
Snegler

Hovedrett:
Sjømattallerken

Etterpå:
Forskjellige geitoster m/ honning

Dessert:
Créme brulée

Kaffe
m/ Kirsebærlikør

26. mars

Nils jobbet denne søndagen og jeg var så heldig at jeg fikk treffe det hyggelige norske ekteparet han viste frem hus til. Vi hadde en enkel men trivelig lunch her hos oss i Mazerolles. Jeg syns Nils gjør en kul jobb som megler. Han er mer opptatt av at kundene skal finne et strålende hus enn sin egen kommisjon. Jeg ville nok kjøpt hus av den mannen.

Hvordan det skal gå med denne CPE-reformen, se det er uvisst. Studentene blir mer og mer ampre og demonstrasjonene blir flere og heftigere. Hvordan Villepin kunne være så dustete at han trodde at dette kom til å gå gjennom uten kamp er utenfor min forstand.

28. mars

I dag var jeg hos Dr. Mathieu på Clinique Montréal. De forhøyede tumormarkør-verdiene er ikke alarmerende, men han vil likevel ha nye blodprøver og en ny CT-scan når jeg kommer tilbake fra Norge for som han sier "å være på den sikre siden. Han foreslo å ansette meg som sekretær i dag,  jeg tror han er litt glad for de kurvene mine likevel.

I dag gjorde Nils og jeg noe riktig romantisk; vi gikk til frisøren sammen. "Hvordan vil De ha det?" spurte Christelle Nils. "Klipp mye", sa Nils; enkelt og greit, han er både praktisk og økonomisk. At han syntes det var romantisk? SÆRLIG!

Dette er første klipp etter cellegiftbehandlingens slutt fortalte jeg Christelle. Jeg tror hun fikk litt vondt av meg for hun gjorde seg sånn flid at det var aldeles rørende. Og det ble pent, selv om det er veldig, veldig, veldig kort.
Etter Nils lå det igjen masse hår; etter at hun var ferdig med meg var det knapt synlig på gulvet hennes.... :o)

For to vask og to klipp betalte vi tilsammen 30€, ca. 240 Kr. Hanne's på Leüthenhaven i Trondheim tok i 2003 Kr 420 for klipp uten vask for 1 - en - person....

Jeg er ganske omhyggelig med å pynte meg med sminke og øredingeldangel om dagene. Jeg føler meg ikke videre feminin, ingen egne pupper, ikke storveies med hår, med en stor 41 i skonr. og med mine 178 cm er jeg ikke nevneverdig nusselig nei. Men når jeg fikser trynet, tar ørepynten på og ifører meg Oleana jakken og Magni-smykket så blir det ikke så gæli altså.

Joda, vinterbildene dere sender fra Norge er nydelige. Men ville jeg ha byttet bort hagens Iriser med 1 m snø? Nix!
Har jeg lyst til å gå på ski? Nix. Er det deilig å sitte på balkongen i 22 grader og sol - Oui.

Her ser vi "Le Razes" og helt til Pyrenéene

30. mars

Jeg våknet opp denne dagen og kjente at jeg gledet meg til å stå opp. Jeg gledet meg til å drikke kaffe, skrive kort og tegne, jeg gledet med til dagens første rullings, og da jeg gløttet ut gjennom vinduet og så  jeg dette:

Av og til kjennes livet så fenomenalt ut at jeg får lyst til å jodle! Og jeg tenker at denne kreftdiagnosen - de må ha tatt feil, det hele er sikkert en misforståelse.

I de siste dagene har jeg tenkt mye på venner og vennskap. Omsorgen og nærheten de viser kjennes ut som et beskyttende hinne omkring meg. Alle vennene mine er der fremdeles, nye venner har jeg til overmål også fått, kun noen ganske få har kuttet kontakten etter at jeg ble syk, uten at jeg bebreider dem for det.
Dette er ingen enkel situasjon å forholde seg til; da to av mine beste venner fikk en alvorlig diagnose taklet jeg det i det hele tatt ganske dårlig så jeg har ingen grunn til å være stolt. Men det har mine venner.

Men jeg er litt stolt av meg selv fordi jeg i dag gjorde det som jeg anser som ganske mye. Handlet, lagde eplekake, skiftet på sengene og støvsugde, vasket klær, klipte plenen, luket ugress og behandlet bedene med ugressdreper. Litt fornøyd med meg selv.

31. mars

Travel dag, Karin og jeg dro på markedet i Limoux, begge kjøpte gardinstoff, begge drakk kaffe, begge hentet bildene sine fra rammebutikken. Karin sitt ene og jeg med mine 12. Bildene ble veldig fine og jeg så at på CERS i Limoux var de ganske stolte av jobben de hadde gjort.

Karin kjøper enda mer gardinerstoff

Exsultate Jubilate med feit ramme

Vi er begge blitt ganske populære hos gardinmannen i Limoux, han tilbød seg å passe på handleposene våre mens vi dro for å drikke kaffe.

Jeg er bittelittegrann engstelig. Jeg har de samme symptomene som før diagnosen ble stilt, reflux og megatrøbbel med fordøyelsen. Rolig Ottes1, rolig!

I dag 31. mars spiste vi middag ute. Kl 21:00 var det fremdeles 21 grader.

Jeg gav alt hundeutstyret etter Gentille til Steve og Jeremy. Og så sendte de meg plutselig en mail for å fortelle at de har anskaffet enda en liten "adorable" hårvott slik at utstyret skulle komme i bruk. Tenk at jeg smeltet ja! Tenk at tårene spratt!! Den lille mademoisellen heter Paris og tar jeg ikke feil er hun 2-3 mnd.

Tasha, Felix og lille adorable "Paris"

April

SKRIV HILSEN I GJESTEBOK  |   SE GJESTEBOK

2003 | 2004 | Jan-mai 2005 | Mai-juli 2005 | Aug-sep 2005 | Okt-nov 2005 | Des 2005 | Jan-feb 2006  |  Mar-2006  |  Apr-2006  |  Mai-2006  |  Juni-2006  |  Juli-2006 |  Aug-2006 |  Sep-2006 |  Okt-2006  |  Nov-2006  |  Des-2006  |  Jan-2007  |  Feb-2007  |  Mar-2007 |  Apr-2007 |  Mai-2007

Ferietips | Huset vårt | Kart | Feriehus i Frankrike

HJEM | GALLERI |  KALLIGRAFI  |  DAGBOK  | WEB OVERSIKT  |  FRANSK EIENDOM

E-mail: mail@kirstio.com