Dagbok fra Languedoc, Sør-Frankrike og kreftbehandling på fransk, oktober 2006

1. oktober

September har vært nydelig, mye sol og varme. Den første dagen i oktober spiste vi lunsj ute på balkongen, termometeret viste 24 grader allerede ved 12:30 tiden. Dagen var varm og stille, krydret med de sedvanlige Mazerolles lydene.

Ny "cycle" med blodprøver og cellegift. Nuvel, sånn er det. Har man metastaser så har man metastaser.

I oktober skal Frankrike bestemme seg for en ny røykelov, kanskje blir det forbudt å røyke på alle offentlige steder. Jeg tror at denne loven kommer til å gå gjennom, og det er like bra, passiv røyking er en styggedom.

3. oktober

I dag kom høsten med regn og vind og bare 19 grader, i går var det 28. Jeg tilbragte en fortryllende dag på Clinique Montréal med cellegift og Zometa. Sykepleierne Lydia og Veronique så nok at Madame Langeland ikke var i topp slag, og i dag sa jeg som sant var at det hadde de igrunnen rett i. Det begynte med gårsdagen, en bagatell, jeg fikk en regning på 850 kroner fra ambulanseselskapet, det gjaldt transport til siste cellegiftbehandling i oktober 2005. Det var et sånt brev med rød skrift og stempel og slikt som får en til å føle seg som en kriminell. Og jeg forstod naturligvis ikke hvorfor de sendte det til meg, jeg skal nemlig ikke betale noe som helst. Plutselig bare rant det over og tårene haglet i alle retninger. Akkumulert engstelse og motløshet kom mot Madame som en kølsvart vegg.

På Clinique Montréal prøvde jeg således ikke å være superpasienten, jeg fortalte hvordan det var, om Bergljot som døde, om trettheten, pågangsmotet som gikk sin vei, besvimelse og årebetennelse, at jeg ikke klarer å male lenger osv, osv, bla-bla-bla. Omsorgen deres var rørende, de puslet om meg hele seansen igjennom.

Dr. Mathieu fikk den upolerte versjonen han også og var usedvanlig forståelsesfull. Særlig gode nyheter hadde han ikke, tumormarkørene er fremdeles høye, nedgangen på siste blodprøve var svært liten. Det betyr i praksis at cellegiften ikke virker så langt. Jeg skal gjøre ferdig "cycle 3" (dvs 2 behandlinger til) og dersom tumormarkørene fremdeles ikke rører på seg blir det ny PET-scan i Toulouse for å finne ut hva i granskauen det er som foregår - eller rettere sagt hvor. Og så blir spørsmålet, kan vi gjøre noe med det....

På torsdag fyller mor 80 år. Gjett hvem som skulle ønske hun kunne vært der med knusklæm og pakke. Jeg savner familien min sånn at at jeg føler meg helt hul innvendig.

Men jeg må minne meg selv på det positive. Jeg har sjelden vondt noe sted for tiden og fakturaen fra ambulanseselskapet var en misforståelse. Jeg snakket med mor og far på telefonen og det var som den rene vitaminsprøyte. Vi vitset litt om hvor skrale vi er vi tre.
Senere ringte broder'n og han får meg alltid til å humre.

Etter bildet "sisters in arms" som jeg laget etter at Bergljot døde har jeg ikke klart å male mer. Hvordan jeg skal få til å komme i gang igjen vet jeg ikke. Så rart. Bergljot og jeg kjente ikke hverandre, alikevel var det som jeg hadde en antenne som var rettet hennes vei. Som jeg beundret den dama.

4. oktober

Sophie kom tilbake fra ferie i Italia og vi gjenopptok den sedvanlige rutinen - handling på Leclerc og kaffe på vår sedvanlige café. Hun er bare helt super den dama, dønn naturlig, åpen og avslappet og vi kan snakke om alt. Det skal ikke mer til enn at en kan tilbringe tid med noen man liker. De mørke tankene forsvinner, fortrengt av lyset fra en god venn.

Hva er det verste? Usikkerheten. Å vite at tiden er begrenset men man vet ikke når eller hvordan livet slutter. Å forårsake sorg for dem man er glad i.

5. oktober

I oktober begynner været å bli mer lunefullt. Tempen har i det siste vært omkring 20 grader med vind og skiftende skydekke. Nils har hatt noen hektiske uker og jeg håper han får en liten "break" snart. Det er jammen fortjent.

6. oktober

Sophie og jeg dro til "Gemo" i Carcassonne for å kjøpe nye bukser til Madame Langeland. Jeg har gått fra pærefasong til eplefasong og i tillegg opp 2-3 buksestørrelser. Denne gangen tvang Sophie meg inn i dameavdelingen, og jeg fant faktisk to par damebukser som passet rimelig bra, det ene paret litt i korteste laget men what the hell, det er jeg vant til. Jeg stappet de gamle altfor-trange-herrebuksene ned i søppelbøtta.

Vi har hatt en nydelig dag i Mazerolles, 23 grader og strålende sol.

12. oktober

Høstvær, en dag sol og varmt, den neste våt, vindfull og kjølig. Vi venter på rørleggeren som skal rengjøre og klargjøre fyren for sesongen. Vi er drittlei av å vente på rørlegger Monsieur Tremège - han lover og han lover og ingeting skjer. Jeg har bestilt olje og jeg vet også at dette firmaet har teknikere som har peiling på ettersyn av utstyr. Det er ikke noe jeg heller vil enn kunne å ringe Mr. Tremège for å si at han ikke trenger å komme likevel fordi vi har funnet en annen løsning. Han har ikke holdt et eneste løfte så langt i år og vår tålmodighet er strukket langt.

Vi tok et besøk hos en notar i Carcassonne. Siden vi bor i Frankrike er vi underlagt franske arvelover og det er ting vi må ta tak i den forbindelse. Det har vi gjort i dag. Stakkars fyr, jeg gav ham hakeslepp med min nokså direkte og brutale informasjon om sykdommen min, jeg må huske at franskmenn ikke tåler sånt.

13. oktober

I går pøsregn og 12 grader, dagen i dag - fredag den 13 - gav oss 21 grader og sol fra skyfri himmel. Slike dager forlenger sommeren betraktelig. Formen er ikke alle tiders, jeg strever med årebetennelsen i høyre bein, den er vond og hoven. En god del tid blir således tilbragt på sofaen sammen med John Grisham.

Mazerolles i oktober 2006

16. oktober

3-års dagen for flytting til Frankrike, vi kom hit den 16. oktober 2003. Jeg startet dagen med blodprøver kl 07:20, Nils dro tidlig på jobb, to hektiske dager for monsieur. De siste dagene har vært helt nydelige med sol og varme, plenen måtte klippes i dag.

Når man først har kommet inn i den franske byråkratiske kverna er det vanskelig å komme ut igjen. I dag fikk jeg inkassovarsel på regningen som ambulansesjåføren forsikret meg var en misforståelse. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Men denne gangen kommer jeg aldri i verden til å gi meg, og ambulanseselskapet skal få klar beskjed om at jeg aldri, ALDRI kommer til å bruke dem igjen dersom de ikke ordner opp i denne saken.

17. oktober

Cellegift i Carcassonne, Jean fra ambulanseselskapet Novello forsikret meg at inkassoen var helt sikkert en misforståelse og de var full av unnskyldninger. Etter å ha bodd i Frankrike i 3 år tar jeg det med forbehold. Man kan aldri stole på at ting er ordnet opp i her og det gjelder å ha våpnene klare til neste konfrontasjon. Det største problemet er naturligvis språket, jeg er rett og slett ikke flink nok i fransk til å uttrykke at jeg er fly hakke forbanna.
Denne cellgiftbehandlingen var nr. 3 i "cycle" nr. 3 av 4. Om to uker vil jeg få vite om cellegiften virker eller ikke. Ventingen er ikke det morsomste men jeg prøver å forholde meg rolig.

20. oktober

Været i oktober har vært nydelig, det kjennes ut som om vi har hatt sommer helt fram til nå. Da Sophie og jeg var ferdig med handlerunden i dag spaserte vi ut i solskinn og over 20 grader. Sophie kjører og passer på meg uten å være påtrengende røde kors. Vi er så samstemte nå at i dag var vi ferdig nøyaktig samtidig, vi måtte smile begge to. Sophie har vært og er en fenomenal støtte.

Årebetennelsen er litt bedre men ikke borte og Dr. Mathieu konstaterte også at jeg har en blodpropp i leggen. Utover det å øke dosen med blodfortynnende medisiner littegrann foretok han seg ingenting. Det overrasket meg litt. Neste uke har jeg "ferie" fra cellegiften heldigvis og kroppen får et lite pusterom. Den bare skallen er grei men nå begynner jeg å få tilbake the one and only "chemoface", øyenvippene og øyenbrynene er nesten borte.

Jeg er veldig spent på hvordan bildene jeg har sendt til innramming i Norge blir, List & Hempe gjør alltid en kjempejobb og jeg gir dem frie hender. Det er faktisk bilder jeg har vegret meg for å selge fordi rammene var så flotte. Bare så inderlig synd at jeg ikke får se utstillingen på Sunndalsøra i November.

Det er Madame som er kokken her i huset. Heldigvis er Nils ikke kravstor når det gjelder mat, vi har enkle måltider, og bra er det for jeg har intet talent i den retningen. Jeg er veldig glad i perlehøne, vaktel, kylling, kanin og and, av og til har vi storfekjøtt, men ikke så ofte for vi syns det er ganske dyrt. På Super'n har de hestekjøtt også, men jeg har ikke hatt mot til å kjøpe det enda. Jeg konfererte med Sophie og hun påstod at det var "tough as old boots".

24. oktober

Dramatikk i Mazerolles. I går, da Nils skulle sette på vannkokeren, hørte han en underlig krafsing og så en skygge av noe som til slutt forsvant under kjøleskapet. Vi dro fram skapet og kikket under kjøkkeninnredningen, nix, ingenting å se. Hva kunne det være, firfisle, mus, rotte? Nils hentet en musefelle og utstyrte den med Gouda. Noen timer etterpå oppdaget jeg at osten var forsvunnet. Det må ha vært et smart dyr, men vi gav ikke opp, på med mer ost. I morges dro Nils tidlig på jobb og da Madame stod opp oppdaget hun at fella var utløst og det var en mørkerød flekk på den. Monsieur hadde vært galant nok til å fjerne dyret før jeg stod opp. Det var en mus og jeg var takknemlig for at vår uinviterte gjest nå var historie. For sikkerhets skyld armerte Nils fella med mer ost i tilfelle musa hadde tatt med en kompis. Så spennende er livet vårt her.
Det er fremdeles sommer. I de siste dagene har vi hatt 22-24 grader og sol og i dagene som kommer blir det enda varmere.

Fransklærer Claire

Claire er fransklæreren min. Hun er fra Belgia og er en spesiell og interessant dame. Av og til kommer hun på besøk til Mazerolles og vi prater om mer personlige ting enn temaene på franskkurset. Etter å ha lyttet og pratet fransk i to timer er jeg helt kake, jeg har sakket akterut i forhold til språket siden Madou flyttet og praktiserer det ikke så ofte lenger. Nils, imidlertid, fosser fram, jeg er kjempeimponert over hvor godt han behersker fransk.

26. oktober

Det har ikke vært så varmt i Frankrike i oktober på 20 år. I dag har vi vel hatt en 23-24 grader og sol, lenger øst koser folk seg på strendene. Det kjennes ut som om sommeren har vart en evighet, vi nærmer oss jo november for svingende.

28. oktober

Utsikt fra balkongen, ettermiddag/kveld

Det er som om man nesten ikke kan tro det, det er fremdeles sommertemperaturer. Nils og jeg satt ute kl 19:30 og det var lunt og behagelig T-skjorte vær.

"I dream black butterflies" har blitt brukt som cover for andre gang "over there", denne gang som forside for en antologi over erfaringer kvinner har med brystkreft. Er det for å skryte av meg selv at jeg nevner dette? Selvfølgelig, uten hemninger bretter jeg ut mine fenomenale meritter! Ukjent men genial - det er meg. Jeg har kommet til et punkt der jeg gir blaffen i janteloven. Men la det være sagt, jeg lager bilder som er så dårlige at det er pinlig, mens andre bilder betyr noe for noen. Uansett - jeg har sluttet å unnskylde meg for det jeg gjør. Men dægger'n, det tok sin tid.

31. oktober

Sol, varmt, cellegift. Den ene tumormarkøren hadde gått opp, den andre litt ned. Jeg aner ikke hva det betyr og onkologen var som vanlig vag, bla-bla-bla tåkeprat, meningsløse selvfølgeligheter, jeg blir SPRØ av det. Han ville at jeg skulle gjøre ferdig runde 4 med cellegift, og i januar en ny PET-scan. Jeg ble ganske dårlig etter denne behandlingen, kastet opp bitter galle i morgentimene og så hengte toalettet seg opp. Artig.

November

SKRIV HILSEN I GJESTEBOK | SE GJESTEBOK

2003 | 2004 | Jan-mai 2005 | Mai-juli 2005 | Aug-sep 2005 | Okt-nov 2005 | Des 2005 | Jan-feb 2006 | Mar-2006 | Apr-2006 | Mai-2006 | Juni-2006 | Juli-2006 | Aug-2006 | Sep-2006 | Okt-2006 | Nov-2006 | Des-2006 | Jan-2007 | Feb-2007 | Mar-2007 | Apr-2007 | Mai-2007