Dagbok fra Languedoc, Sør-Frankrike - og kreft på fransk, juni 2006

2. juni

"Jeg kommer til Carcassonne i morgen kveld", sa Finn Victor Willumsen. Han er en tidligere arbeidskollega i Trondheim, i en periode var han også sjefen min mens jeg jobbet som sekretær. Finn Victor tilbragte to dager her i Mazerolles før han dro videre til Biarritz og sin kjære Marie som har deltatt på en konferanse denne uken. Siden vi nå bor i hvert vårt land sees vi ikke så ofte men når vi gjør det er det som tiden har stått stille mellom sammenkomstene. Gode samtaler og en behagelig avslappethet preger vennskapet med Finn Victor og Marie. For en fenomenal gave det er å ha slike venner, det er livets besteste bonuser.

Nils og Finn Victor i Mirepoix

Vi er inne i en periode med vind og det er ikke nevneverdig varmt. Finn Victor syntes det var helt passelig mens vi syns det er kaldt når det "bare" er 20-22 grader. Bortskjemte pingler har vi blitt!

Og jeg har funnet løsningen når det gjelder mangel på appetitt/kvalme. Spise mat med spenstige farger; grønt, oransje, rødt og rosa, dvs mye frukt og grønt. Det beste jeg vet er asparges, men den sesongen er nesten over så nå har jeg slått meg på broccoli og reddiker i tillegg til salat. Lite kjøtt og masse kaninmat - det funker best.

3. juni

Nils har kjøpt belysning til atelieret og holdt på i timesvis med installering, pakken bestod av utrolig mange komponenter som skulle skrus sammen. Det ble veldig bra og jeg er en heldig kvinne som har slik en nevenyttig mann.

I kveldningen - midt i middagen faktisk fikk vi besøk av nabo Sylvie som kom med en bedårende liten oppmerksomhet etter datteren Lucies konfirmasjon.

God pinsehelg til alle - Pentecôte som det heter her.

4. juni

Nils og jeg har vært på tur til Sète som ligger helt ved kysten, Nils har nemlig kjøpt en leilighet der, 200 m fra stranda, i dag var vi og så på lokalitetene sammen med Åse og sønnen Sylvestre. Vi spiste lunch i Narbonne, vår favorittmat, Moules & Frites, blåskjell og pommes frites. Sètes er en livlig by, med en strand som er den lengste jeg noen gang har sett.

I Frankrike er det uvisst om 2. pinsedag er helligdag eller ikke, 60% tar fri og 40% jobber. I fjor kom det en anmodning fra myndighetene om at folk skulle jobbe denne dagen og disse pengene skulle gå til de eldre. Skolene er stengt for elevene, men personalet er tilstede, en merkelig greie. De klarer liksom ikke å bestemme seg. Offentlige kommunikasjonsmidler oppfører seg som det skulle være en fridag, noen gikk også i streik denne dagen.

Her skal det altså bygges

6. juni

Vi fikk en fabelaktig Coq au vin hos Karin og Kjell i går kveld. Været var deilig, vi satt ute i  hagen og spiste den deilige maten. Datter Liv Anne og svigersønn Frode var også på besøk og saft suse - store nyheter ble annonsert, de venter barn i november.

Kjell, Karin, Liv Anne, Frode og Nils

Coq au vin
Chef: Kjell Straume

Været er fenomenalt, rundt 30 grader og en strålende solskinn. Nå kan Karin og Kjell virkelig glede seg over svømmebassenget sitt.

Det er ikke så ofte, men av og til blir jeg frustrert og lei av fransk rot. Sykehuset har sendt meg dobbel regning på oppholdet i april (jeg må betale 15 euro pr døgn for opphold og mat) og reiseoperatøren lastminute.com vil ikke gi meg den attesten jeg trenger for reiseforsikringen. 463 Euro er sikkert ikke særlig mye for Kjell Inge Røkke men for meg er det faktisk mye penger (lutfattig, men genial kunstner) og uten å ha papirarbeidet i orden får jeg ikke en krone tilbake på reiseforsikringen min. Etter 2 mnd er jeg i ferd med å gi opp.
Vi stakkars utlendinger har snakket om det før; det mest frustrerende med annet land og språk er å ikke kunne tilstrekkelig og flytende nok fransk til å bli sint på en overbevisende måte.

8. juni

Noen ganger får jeg anledning til å se noen av eiendommene som Nils har til salgs. Jeg har forelsket meg i et deilig sted i nærheten av landsbyen Fanjeaux, hadde jeg vunnet i Lotto ville jeg ha kjøpt det øyeblikkelig. Nydelig eiendom, fantastisk utsikt både nordover og sørover, jeg fatter ikke at den ikke allerede er solgt (nei, dette er ikke en skjult husannonse).

9. juni

Månedens Zometa behandling, heldigvis gikk det bedre denne gang, Nathalie er stø på hånden og vet hvor hun skal sette nåla. Så er det bare å vente på bivirkningene.

10. juni

Neimen stakkars Sverige. De rota'n bort gett og VM's første sensasjon er et faktum. Selvfølgelig holder jeg med Frankrike. Da Nils og jeg var på Leclerc og handet var jeg på nippet til å kjøpe en lighter med bilde av Zidane men tenkte; herregud menneske du er 47 år! Det er VM og nyhetene starter med VM, fortsetter med VM og så kommer det enda mer VM.
Da Frankrike vant VM i 1998 befant vi oss i Bretagne. Det var en uforglemmelig opplevelse og jeg følger fremdeles det franske laget med stor interesse. Vel - så stor interesse som en sportshater er istand til å oppdrive. Men det vil jeg si - franskmennene er utrolig "dannet" i sitt forhold til sport, og de har mye kunnskap og snakker med stor respekt om andre lands lag og sportsutøvere. Det liker jeg.
Det er varmt, det er sol og plenen ser ut som om vi skulle være i midten av juli, helt brun pga mangel på regn.

12. juni

Etter 2 måneder med høflige anmodninger til lastminute.com for å få tilsendt attester ifm reiseforsikringen mistet jeg til slutt tålmodigheten. Jeg hadde egentlig avskrevet hele greia men tenkte at jeg iallefall skulle sende en eitrende sinna e-post før jeg satte punktum. Jeg begynte med "Je suis furieuse" [jeg er rasende] og avsluttet med "jeg kommer aldri, ALDRI til å kjøpe billetter hos dere mer". Dægger'n der kom det gitt, det papiret jeg trengte, det var altså rent, ufiltrert og 98 oktan  raseri som skulle til! Nå gjenstår det å se om forsikringsselskapet blir fornøyd.

Sophie og jeg dro til markedet i Mirepoix for å finne oss hatter, fargen som sakte men sikkert trer frem etter hver hårvask er ikke pen, det er en slags merkelig tone mellom brun og gul, veldig, veldig lite pen. Det var varmt og nydelig og jeg er sikker på at det var dobbelt så mange turister som fastboende der i dag. Når jeg går rundt på markedet i Mirepoix er kontoen min i livsfare, det er så mye jeg har lyst på - dill som mor kaller det - ørepynt, armbånd, ringer, krimskrams, kurver, vesker, klær, sjal, skjerf, hatter, keramikk, sandaler etc.

Vi fikk utskrift fra Caisse Maladie (sykekassen) med en oversikt over hva jeg kostet den franske stat i 2005 - dvs 6 måneders kreftbehandling, det var ikke mindre enn 33417 Euro, over 260000 norske kroner. Huffameg, de kaster meg vel ut av landet snart fordi jeg rett og slett blir for dyr.

13. juni

Jeg måtte sette på vekkerklokka for sykepleier Natalie kom kl 07:00 for å ta full blodprøve, jeg har ny scan på fredag.

Men det viktigste som har skjedd på langt og lenge er at:

Tirsdag den 13. juni 2006 ble barnebarnet - gutten til Hege og Ketil født; han var litt over 4 kg og 52 cm lang.

Nils har blitt bestefar og jeg har jo også blitt en slags bestemor!? Først ble jeg helt svimmel, så på gråter'n, tårene bare rant og rant. Det er liksom ikke helt til å forstå, et nytt lite liv, et lite mirakel, barnet til Hege og Ketil....
Jeg vet absolutt INGENTING om det å være bestemor, jeg vet ikke engang hvordan man holder et spebarn, det er jo kjempepinlig, jeg er 47 år gammel! Vel, vel, sånn er det og jeg får vel lære underveis.

14. juni

Jeg tenker ganske mye på "banet" oppe i Trondheim, ønsker meg bilder selvsagt. Men alt dette er vel nokså strabasiøst både for den nybakte mor og far så jeg skal ikke begynne å mase riktig enda.

Dårlig start for Frankrike i VM, ingen mål mot Sveits! De er nok engstelig for at det skal bli som i 2002, da røyk de regjerende verdensmesterne fra 98 ut etter første runde. 3/4 av nyhetene på TF1 består av fotball, det blir litt i meste laget for meg, jeg mener, resten av verden har jo ikke stoppet opp! Varmen fortsetter og etter lunsj er vi som oftest innendørs, 31 grader er mye for en tilårskommen dame som meg. Og vi trenger vann! Plen og planter ynker seg under den brennende heten og nå må vi snart få noen regnskurer altså.

16. juni

En laaaang dag. Jeg måtte kjøre til Carcassonne alene til scannertimen kl 09:15. På fastende hjerte og med et nikotinnivå som sank som en stein. Bra det ikke var så mye trafikk sier nå jeg.
Blodprøvene viste at tumormarkørene har steget ytterligere, scannerbildene at de hadde funnet en nodul på skjoldbruskkjertelen, micronoduler på lungene + en væskeansamling i bukhinnen uten synlige noduler. Svulstene i leveren og i gallegangene er stabile.

Jeg vet ikke om "nodul" er et norsk ord, det betyr knute på fransk, et merkelig ord, det høres nesten ut som en slags makaroni.

CA 15.3 er nesten tilbake der jeg startet

Jeg vet ikke helt hva dagens resultater betyr. Men når det er kommet "noduler" nye steder og tumormarkørene går til værs, kan det være særlig bra da? CA 15.3 bør holde seg under 30 og nå er min på 126. Jeg skulle ønske jeg hadde noen å spørre. Jeg har time hos Dr. Mathieu på tirsdag, kanskje han forklare og ikke minst bestemme seg for hva vi gjør videre. Jeg ble ikke ute av meg, neida, bare litt stillere enn ellers.

17. juni

I dag er det nøyaktig 1 år siden radiologen i Limoux etter ultralyden sa: De må oppsøke fastlegen deres snarest fordi leveren deres er skadet. Det var dagen etter at jeg fant hunden død under trappa. På et blunk hadde jeg mistet Hunden og Helsa.  Da jeg etterhvert fant ut hva radiologen hadde ment var kommentaren min til mutter'n at jeg skulle være takknemlig hvis jeg fikk et år, helt overstadig hvis jeg fikk 2 og skulle aldri mer klage hvis jeg fikk 5.
Men jeg er trett i nøtta. Trett av å ringe, gruble, anta, analysere, oversette, søke på Internett. Siden juni 2005 har jeg hatt 18 cellegiftbehandlinger, tatt 39 blodprøver, fått utskrevet 44 resepter, hatt 6 scannerundersøkelser, 2 MRI-undersøkelser, 3 ultralydundersøkelser, 2 røntgenundersøkelser og 2 scintigrafiundersøkelser.

Men for å minne meg selv på hva jeg sa den gangen så har jeg faktisk fått et år, og bør være takknemlig for det.

Karin og Kjell inviterte til grilling og vi fikk en trivelig kveld i hagen deres i Bram. Ikke bare får vi god mat hos Karin og Kjell, men vi får også låne fra deres meget rikholdige bibliotek. Jeg har i ukesvis kost meg med Yngvar Ustvedts 3-binds "Det skjedde i Norge", fra 1945 til 1972. Han skriver slik at man virkelig blir revet med pluss at det bringer frem mange minner fra da jeg vokste opp. Jeg fant bl.a. dette gamle avisinnlegget mot EEC virkelig kostelig:

"Herr redaktør!
Hvis vi skal få beholde våre friarealer, våre naturidyller, og våre tumleplasser for de ville dyr her i landet, kreves det at folketallet ikke overstiger en viss grense. Men hvordan skal vi kunne få regulere folketallet i Norge hvis vi kommer med i Fellesmarkedet, og utlendinger fritt skal få strømme hit til landet og få bosette seg her? - Hvis vi ikke får stanset folkeinnvandringen på et visst tidspunkt, da kommer alle våre friarealer og naturidyller til å gå tapt. Dessuten må vi være klar over at Fellesmarkedet blir dominert av katolikker som er imot barnebegrensning. Og hva får vel et slikt land som Norge å si blant de store, etter at vi har gitt fra oss vår suverenitet?"

18. juni

Miraklenes tid er ikke forbi. Jeg har aldri hatt det så moro med fotball før som nå. I dag spurte jeg Nils om vi ikke kunne ta middagen foran TV'en slik at jeg fikk med meg de siste minuttene av 1. omgang i kampen Brasil - Australia. De som kjenner meg som sportshater nr. 1 vil nok ha vanskelig for å tro dette.

19. juni

Varmt! Ca. 31-32 og strålende sol hele dagen. I dag fikk jeg en hyggelig telefon fra Astrid Grødal som er med i kunstlaget i Sunndal kommune (hun er rene slekta mi til og med) og Astrid lurte om jeg kunne tenke meg å være med på en kunstutstilling i november. Det har jeg virkelig lyst til og jeg syns det var usedvanlig hyggelig å bli spurt. For Sunndalsøra Norvège, det er der jeg kommer fra nemlig.
Men hvordan transportere mitt skrøpelige legeme + diverse delvis tunge bilder 2631 km mot nord? Se det har jeg ikke funnet ut av enda. Men at jeg skal prøve å få det til med alt jeg makter, det e iaillffaillj sekkert!
25 år i Trondheim har korrumpert dialekten min noe helt forferdelig. Da jeg hørte Astrid prate, hun har en ren, uforfalsket og fin Sunndalsdialekt, og sammenlignet med min egen forferdelige kvasi-nordmørsk-trøndersk-håpløst-skrekkelige-knoting ble jeg nesten rød i toppen, PINLIG!

20. juni

Nytt møte med onkolog Dr. Mathieu. Vi har blitt kjent med hverandre nå, han aksepterer min direkte måte å være på, jeg hans noe mindre direkte form. Men i dag sa han faktisk, "det er så greit med dem Madame Langeland, De er betydelig mer realistisk, direkte og klarsynt enn oss her ved Middelhavet og vi trenger ikke kaste bort tid på snikk-snakk og tåkelegging". Det tok jeg som et kompliment.

Dr. Mathieu ser jo også at tumor-markørene går oppover. Han fant ikke noe konkluderende på scanner-bildene, knuten på skjoldbruskkjertelen mente han var ikkenoe, de nye micro-nodulene på lungene er ikke dramatiske og svulsten på leveren er stabil. Skjelettet vet vi ingeting om for øyeblikket. Men begge er vi klar over at jeg før eller siden må ha en ny cellegiftkur; poenget er å vente så lenge som mulig for på den måten å forlenge levetiden min. Konklusjonen ble at jeg skal ta en PET-scan i Toulouse, en fiffig undersøkelse som faktisk er i stand til å vise om det er kreftaktivitet i kroppen. Man injiserer et sukkerholdig radioaktivt stoff som kreftcellene visstnok grådig tar til seg og som man altså kan ta bilder av. Resultatet av denne PET scanneren vil avgjøre om vi starter cellegift eller ikke. I fall det blir mer cellegift så vil det uansett bli en mindre aggressiv kur enn sist, den kan også - hvis man tåler det - tas oralt. Det er godt å oppleve at Dr. Mathieu og Madame L har funnet sine roller. Hans oppgave er å gi meg mer tid og min oppgave blir å bruke den godt. En Fair deal i mine øyne.

21. juni

Endelig, bilder av knøttet m/ foreldre. Man kan få klump i halsen av dette altså.

Hege og knøttet

Den gjespen er bare FENOMENAL

Knøttet og Ketil

26. juni

Under ses den yngste (Helge) og den eldste (Nils) av Langeland brødrene. Helge med familie har feriert i nærheten av Montpellier og han kom på besøk til oss her i Mazerolles.

Madame Langeland drar nå en liten tur østover mot Cannes for å besøke Britt og Jannik noen dager, mine gode venner i Provence. Britt og Jannik var i utgangspunktet Tore tvillingbrors kolleger/venner, etter hans død har de blitt mine. Britt og jeg begynte å skrive til hverandre etter Tores død, vi er begge gammeldagse, seriøse brevskrivere. Så ringte hun til meg etter at vi flyttet til Frankrike, Britt og Jannik besøkte oss i Mazerolles og siden har vennskapet mellom oss bare vokst og vokst til noe som er der for bestandig, iallefall for meg.

28. juni

En tur til Provence var det jeg ønsket meg, men dagsformen er ikke så innmari god og jeg må utsette den turen. Jeg gledet meg slik til  å besøke Britt og Jannik, og så er kroppen lite samarbeidsvillig og "voila, c'est raté" - det gikk ikke. Jeg er skuffet på samme måte som etter den ødelagte Norgesturen.

Vi har rundt 30 grader hver dag, og jeg misunner Kjell og Karin svømmebassenget. Nils og jeg holder oss mest innomhus etter lunsj, det er rett og slett for varmt til å være ute, men vi burde ikke sutre.

Bilde av en lunsj i hagen i juni
Sophie, Nils, Jeremy, Chris, Karin og Kjell

Før Kirsten Bergfall dro på sykkelferie til Moseldalen sendte hun meg Ketil Bjørnstads "Historien om Edvard Munch". Jeg har igrunnen et blandet forhold til Edvard, men boken - den er besettende. Jeg klarer ikke legge den fra meg, den holder meg dønn fast, det er en modig bok, med en særegen innlevelse - jeg forsvant inn i den og har bare et problem, at den før eller siden tar slutt. Selvfølgelig blir man enda mer opptatt av Munch sine bilder mens man leser og heldigvis har jeg en annen bok som presenterer mange av hans malerier.

Dette er grublenissen, skapt av Bergljot Aarflot på Sunndalsøra.
Guri U. sendte den til meg og den virker slik; man holder den i hånden og hvisker til den alt det man har på hjertet,
så grubler den gjennom det du har fortalt og etterpå er bekymringene borte.
Gjett om den lille karen fikk en del å gjøre da han kom til Mazerolles...

I tillegg til at grublenissen er bedårende passer den svært godt til min personlighet. "Hver mann sin nisse", sier nå  jeg.
Til gjengjeld skal Guri få min "dammit-doll" fra Texas. Den er sydd i solid dongeri og fungerer slik; man holder den i beina og pælmer den mot en bordkant, vegg o.l. mens man vræler DAMMIT, DAMMIT, DAMMIT - eller på godt norsk, F... F... F.... Den tipper jeg passer til Guri U for jeg har et inntrykk av at hun er en relativ temperamentsfull dame.

Jeg tenker ofte på alt det fantastiske som har skjedd det siste året. Jeg har fått så mye oppmerksomhet og varme - mye, mye mer enn jeg fortjener, gjennom livet har jeg fått mer enn jeg har gitt.

Saft suse - Frankrike kom seg videre i VM. Jeg gratulerte brødmannen morgenen etter kampen mot Spania - "joda de våknet til slutt ", var hans kommentar. Det finnes ikke en fransk fotballtrøye å oppdrive i sportsforretninger og souvenirbutikker, alle skal gå rundt i de blå trøyene. Det dumme med fotball er at noen må tape. Jeg hater at noen må tape.

JULI