Dagbok fra Languedoc, Sør-Frankrike og kreftbehandling på fransk, september 2006

1. september

Jeg kom til postkontoret i Belveze med to blytunge bilder som jeg har solgt til Norge, de veide nesten 10 kg hver og var relativt omfangsrike. Madame bak skranken ble IKKE glad. Dette var noe helt utenom det vanlige og det syntes ikke å være noe hun satte pris på. For stort, for tungt, for komplisert. Nei, dette tror jeg ikke går, sa madame.

Men jeg hadde både målt og veid kolliene og jeg VISSTE at de verken var for store eller for tunge. VEL, det måtte også madame bak skranken akseptere og etter 20 minutters papirarbeid var de på vei fra Frankrike til Norge. Madame bak skranken var litt engstelig for at jeg skulle synes det var for dyrt men da jeg ga "go-ahead" smilte hun som en sol og vi skiltes som venner.
Alors - Inger og Jan E., mesterverkene er nå forhåpentligvis på vei.

4. september

Solsikkene er i ferd med å bli høstet og nå gjenstår snart bare "le vendage" - vinhøsten. De tror det blir et godt år, men de stakkars vindbøndenes omsetning har gått ned med 25%. De har nok undervurdert konkurransen fra resten av verden, og trodd i årevis at fransk vin er den aller beste og selger seg selv. Dessverre er det ikke tilfelle. Jeg syns selvfølgelig at den franske vinen er den beste, men den selger seg ikke av seg selv.

Etter et noe uvanlig augustvær har september begynt særdeles VARMT. I dag hadde vi 34 grader her i Mazerolles og tilbragte således mesteparten av dagen innendørs. Jeg  hadde vekkeklokken på 06:55 fordi sykepleieren (i følge kontoret) skulle komme for å ta blodprøver kl 07. Jeg rakk å sovne igjen før dørklokken penetrerte mine søte drømmer kl 07:50. Det var en ny dame denne gang, en "temp" noe min lett hovne hånd bærer preg av. Hun var verken forsiktig eller særlig flink. Men de har jo ingen lett jobb damene, blodårene mine begynner å bli krakilske.

5. september

Cellegiftbehandlingen gikk som planlagt så jeg antar at blodlegemene har kommet seg. Onk'en sa at det er vanlig at de faller etter de første to behandlingene, og jeg får vel tro på det han sier. Klokken 19:30 var det fremdeles 30 grader. I bassenget til Karin og Kjell var det 27, men vi badet ikke, forstå det den som kan. Vinhøsten har begynt, veiene er fulle av traktorer med tilhengere som har maks fart 25 km/t. Bak dem ligger hyperstressa franske menn i midtlivskrise og med nedadgående testosteron, jeg har sett noen forbikjøringer som får meg til å lure på om de fikk en hjerne installert sånn i starten.

Nabo José har det travelt. Han skal høste solsikkene, vindruene og samtidig passe på å få sådd neste års Colza. Dette er den mest hektiske perioden, de jobber dag og natt. Og vinhøsten har begynt et par uker før tiden pga varmen i sommer.

Jeg fikk blodprøveresultatene i posten. Hvordan de røde blodlegemene kan gå fra 63000 til 711000 i løpet av 2 uker er over min forstand. Nå har jeg plutselig for mange! Det jeg likte dårligere var at tumormarkørene fremdeles går opp.

7. september

Jeg hadde gitt opp utstillingen i november, men så ringte Astrid Grødal, den dama er megatrivelig og inspirerende  og jeg bare måtte gi meg selv et spark i ræva. Så nå er et rør med 4 bilder sendt til List & Hempe i Trondheim for innramming, ikke mange, men jeg har ikke så mange igjen. Splitter pine, jeg har solgt flere bilder i de siste 3 årene enn de foregående 20. List & Hempe var min innrammingsspesialist i Trondheim, de var så dyktige at  jeg ble helt matt. Jeg klasket bildene på disken og sa bare - "dere har frie hender". Og resultatet gav meg hakaslepp, innrammingen var ofte finere enn motivet!

Mazerolles er et deilig sted. Etter middagen satt vi på balkongen; kl 20:00 var det fremdeles varmt og vindstille, og det var deillig å ha blank skalle. Det er jo luftig ikke sant? Alle naboene var innendørs ved middagsbordet, landbruksmaskinene hadde pause og stillheten var bare helt vidunderlig.

9. september

Jeg måtte til fastlegen igjen, foten min fikk en ny årebetennelse og allmenntilstanden var ganske dårlig. Feber, muskel- og leddsmerter og hodepine. Dr. Dubrocq har stor sans for antibiotika og jeg fikk min 2. kur på 3 uker. Jeg likte det dårlig, har alltid vært skeptisk til antibiotika og han skriver ut resepter i hytt og pine uten å undersøke hva som egentlig er problemet, noe som får meg til å føle meg som en prøvekanin; "går det så går det". Både Nils og jeg er enig om at jeg bør finne meg en annen fastlege, men hvordan?
Vinbøndenes traktorer og tilhengere kjører dag og natt, nå gjelder det å få druene til "le cooperative" før evt. regnet kommer.

11. september

For en spennende dag for Mandy (bilen) og meg. Vi hadde vår første tekniske kontroll, her foregår det hvert 4. år og nå var det Mandys tur. Nils kjørte med meg til Limoux kl 07:30, det var usedvanlig raust for han hadde en særdeles hektisk dag foran seg.

På servicen i mars sa monsieur hos Renault at jeg måtte skifte venstre baklys (etter et noe ublidt og unødvendig møte med hagemøblene) og skifte bakdekk. I morges dro jeg til Renault og ba dem ta seg av disse to tingene og de tok også på seg jobben med å bringe bilen til den tekniske kontrollen. Kl  11:30 ringte monsieur Debuiche fra Renault og sa at bilen var ferdig og alt var i orden. Bakdekkene og venstre baklys var faktisk det eneste som feilte Mandy.Jeg er overbevist om at bilen min var et usedvanlig godt kjøp, jeg har en ekte og inderlig kjærlighet til min lille røde Renault Twingo.

Den 11. september 2001 var Nils og jeg i Frankrike. Vi hadde leid et hus i St. Maxime, jeg satt på terrassen og han så på TV. Plutselig ropte Nils på meg og bare pekte på skjermen. Jeg så opptaket av det første flyet som braste inn i et av tårnene, det var en helt uvirkelig opplevelse. Da vi skulle dra tilbake til Norge var sikkerhetstiltakene særdeles strenge på flyplassen i Nice, og det gav meg virkelig en uggen følelse.

12. september

Ukens høydepunkt, cellegiftbehandling på Clinique Montréal. Denne gangen måtte jeg veie meg og jeg hater det. Men jeg hadde faktisk gått ned 3 kg og sykepleier Stephanie ble ikke glad (selv var jeg naturligvis henrykt). "Dette er ikke tiden for slankekur madame Langeland", sa Stephanie strengt.

Nils og jeg hadde invitert nederlandske Fredrick og Annemarie til middag på Gayda, vår nye restaurant i næromårdet. Men Fredrick hadde en bedre idé. Han hadde funnet en restaurant langt inne i Montagne Noir som var mye billigere enn Gayda og - påstod han - som hadde bedre mat. Det var en merkelig opplevelse. Vi kjørte kilometervis inn i "huttaheiti", det minte om de norske skoge og plutselig kom vi til en bygning som egentlig så ut som et vanlig bolighus men som altså var en restaurant. Det var nederlandske eiere, to unge søstre og mannen til den ene. Fredrick hadde rett, billig var det og maten var grei nok, men på ingen måte bedre enn vår nærrestaurant. Omgivelsene var hyggelige og vertskapet og servicen likeså, det ble en hyggelig aften. Vi har et særdeles godt vennskap med Fredrick og Annemarie, de er både interessante og hyggelige.

19. september

Solen er tilbake, vi har hatt deilige, varme dager i Mazerolles. Etter styrtregnet sist helg har siste del av vinhøsten begynt igjen.

Cellegiften gikk som planlagt, jeg ser at de har redusert dosen av Gemzar, noe som kanskje forklarer at mine røde blodlegemer var OK. Nå har jeg en uke fri, neste behandling er ikke før den 3. oktober, syklus nr. 3 av 4. Det blir spennende å se om tumormarkørene har gått ned denne gang.

Hadde jeg bare ikke vært så forbannet slapp hele tiden. Jeg ser ting som burde vært gjort, gulvvask, stryking av klær, vasking av vinduer, rydding i skuffer og skap, rengjøring av ovnen, avising av kjøleskapet, plenklipp og luking, listen er lang. Og jeg blir helt matt bare av å tenke på det. Sukk.

Ellers kan vi ikke klage, været har vært nydelig i det siste, det er varmt for årstiden. Nils har alltid mye å gjøre på denne tiden av året, mobilen hans kimer i ett sett. Det er dager da jeg nesten ikke ser ham før ut i kveldningen.

23. september

Styrtregn mens solen skinner, det er helt snålt altså.

Splitter pine, et av  bildene som jeg trodde var tapt har kommet fram til adressaten, min kjære x-kollega Inger i Trondheim. Her er beviset. Inger gav blaffen i prisen jeg hadde oppgitt og slengte på 30% ekstra, ikkeno knussel med den dama der! Stikkord: Raus, kreativ, humoristisk, omsorgsfull, følsom, dyktig, glup og usedvanlig vakker.

26. september

Og jeg fikk mail fra Hilde hos List & Hempe i Trondheim, bildene har kommet fram. Nå er jeg usedvanlig lettet, intet er tapt. Og jeg vet at Hilde Falck Revdal kommer til å gjøre en kjempejobb, det har hun bevist gang på gang.

Sist aften fikk jeg meg en liten overraskelske. Skulle bare på kjøkkenet og hente meg et eple og BUMS,  plutselig gikk jeg åpenbart rett i parketten. Åpnet gluggene og så Nils stå over meg, jeg var i horisontal posisjon, husker lite før det. Reiste meg for fort fra sofaen antagelig og med for få røde blodlegemer i karosseriet er det antagelig litt dumt.

28. september

Det er dager da jeg jeg må tvinge meg selv ut av huset. Må på posten, må til legen og få nye resepter, må på apoteket, må i banken og har bare lyst til å gjemme meg under dyna. Sophie er på ferie i Italia og jeg kan ikke be henne om drahjelp heller. Nils har det kjempetravelt, han kan jeg ihvertfall ikke spørre. Eneste alternativ er å dra seg selv opp etter skalpen og det er i praksis ikke lett om dagen.

Jeg sendte en del av kalligrafien til Hilde hos List & Hempe, alfabetet a-z. Det tok meg 8 måneder å lage alle bokstavene inkludert alle som ble forkastet. Hilde skal lage en collage av det hele.

Kl 19:30 var det fremdeles varmt og deilig, Nils med sin kaffe på balkongen skuende mot Pyrenéene. Etter en lang dag med kunder var det ham vel fortjent.

Måtte bare ta med dette bildet av Henrik og bestefar

Oktober 2006