Dagbok fra Languedoc, Sør-Frankrike - og kreft på fransk, jan-feb
2006
1. januar 2006
Juleaften tilbringer franskmennene sammen med familien, nyttårsaften
går de ut sammen med venner. Siden det ikke foregikk noe i Mazerolles
(big surprise) ble vi invitert til å være med på nyttårsfeiring i La
Force sammen med Julie, Jean, Madou og Pierre. Vi var vel ca 30 stk
tilsammen, påmeldingen hadde vært laber i år. For 7 retters middag og så
mye drikke man bare orker betalte vi 35 € (280 Kr) pr pers.
Bordet var nydelig pyntet
Vi kom ved 20-tiden, til den gode gamle Apéritif'en. Den varte en
evighet, som vanlig, først ved 10-tiden startet selve middagen.
Oh-la-la, nå begynner vi å snakke gastronomi altså.
Vi startet med østers og reker. Jeg har tidligere stilt meg helt
uforstående til franskmenns forkjærlighet til østers, men har faktisk
aldri smakt det. Dette var altså en slags ilddåp for meg. Jeg så
hjelpeløst på Madou, hun tok resolutt en østers, sprinklet på
sitronsaft, gav meg dyret og en brødbit og sa: "Alors, manges et après
un coup" [og så: spis, og så en slurk (Chardonnay)] Utrolig, det
var veldig godt og jeg endte opp med å spise en hel haug.
Så kom neste rett; en diger skive gåselever med confit d'oignons au
miel
(løk surret i honning). Det var ordføreren selv som var ansvarlig for
produksjonen av levra og den var virkelig utsøkt. Men så var han stolt også!
Jeg begynte så smått å bli mett, men det var på ingen måte over. Neste rett ut
var laks med majones og dill. Nydelig, men så altfor mye!
Stønn; neste: sorbet som "digestif".
Lokalet i La Force hadde det sedvanlige gymsalpreget med neonlys i
taket, men det var nydelig pyntet og fungerte utmerket. Heldigvis satte
de ikke på popmusikken på full spiker fra første sekund, vi kunne føre en
normal samtale under hele måltidet, noe som er høyst uvanlig på franske
landsbyfester. Utlendingene (vi utgjorde faktisk 20% av festdeltagerne)
ble plassert sammen, og det er jo forsåvidt greit. Jeg syns uansett
at folk var særdeles hyggelige, alle de franske kom og hilste på oss og utpå kvelden
begynte de til og med å snakke engelsk!
Så var klokken blitt ca 23:30 og batteriet mitt var flatt. Det var på
tide å dra hjem for Nils og meg. "Men dere kan ikke dra nå", sa
festsjefen, nå kommer jo hovedretten. Jeg trodde dama spøkte!!
Men nyttårsaften på fransk er ingen spøk, det viste seg at sånn var det,
hovedretten ble servert etter midnatt, vi var bare kommet halveis. Det
gjenstod Tournedos, salat, ost og champagne. Men det var ikke råd, gulvet hadde begynt å
skråne for min
del (og det var ikke vinen). Bivirkningene av Aromasin har dessverre
ikke blitt noe snillere. Og selv om jeg hadde vært i toppform så
ville jeg i alle tilfelle aldri i livet ha klart mer mat.
Madou og Pierre
Fæstsjæfen var kommet i storform
da vi forlot årstedet
Så kom vi hjem til Mazerolles, jeg rakk ikke å se noen raketter, men hørte
veldig mange kinaputter. Hunden fra Baskerville ulte mot månen og jeg
hørte frydefulle hvin fra ungene i gata. Snille lyder. Mazerolles lyder.
Vi så litt på TV, Nils gikk og la seg for han skulle på jobb 1.
nyttårsdag.
Det er noe spesielt med nyttårsnatten. Jeg satt oppe til klokken
03:00, skrev, tegnet og lyttet til Kari Bremnes' nydelige CD "Over en
by", det var en fin måte å gå inn i 2006 på, tegningen ble middelmådig
men CD'en er bare fenomenal. Musikken i jula
ble Kari Bremnes og Mozart. En fin kombinasjon.
Det ble mye tenking den første natten i 2006. 2005 ble slikt et
underlig år, svart, hvitt, sårt, annerledes, frydefullt, smertefullt,
overraskende, lærerikt, følelsesladet, gavmildt, ærlig og varmt.
Det skjer nå med oss alle
underveis
Æ går igjennom gresset her i parken mellom kjæresta og hunda
Og vi ligne på kverandre alle sammen, mye meire enn vi trur
Og det e ingen her som veit
Nå meire om i morra enn ei melding om stabilt og rolig vær
Det einaste vi veit e nu og her
sang Kari Bremnes til meg nyttårsnatten 2005. Og akkurat sånn er det,
for alle. Det er lett å bli selvsentrert når man har en
kreftdiagnose, særlig en som ikke kan repareres. Man tenker, meg, meg og
atter meg, og stakkars, stakkars meg. Men jeg er ikke universets sentrum
og det er som mor sier - "det e ingkvart i aillje gara". Hans Børli har
skrevet noe om livet ....
Ditt liv. Din drøm; varmen under
foten til en fugl som blunder i vintergryet.
2. januar
Lavtrykk heter "dépression" på fransk. Og det er et godt ord for det
drittværet vi har hatt de siste dagene. Vind og regn, men,
heldigvis, mildt. Jeg fikk med nød og neppe reddet inn klesvasken (vasket
i maskinen
for tre
dager siden!) fra snora mellom bygene i formiddag og danderte dem rundt
på radiatorene. Og INGEN våger å
fortelle mora mi at klesvasken min hang ute nyttårsaften!
Og noen dager bare forsvinner. I kvalme og trøtthet. Madame har knapt reist
seg fra sofaen i dag. Og det hyler inni meg; disse
forbannede medisinene som skal holde liv i meg stjeler tiden min!
Snakk om ironi.
Aromasin er usedvanlig dårlig for livskvaliteten men ypperlig dersom man
vil gå ned noen kilo.
Når jeg tenker "selvransakelse" da tenker jeg på trøndersk. Når jeg skal
være riktig STRENG med meg selv, da tenker jeg på nordmørsk.
Jeg tenkte for meg selv i dag, på nordmørsk; Her sett du og
sutra. Og i Trondheim sett ho Ingrid - din gode vænn gjænnom firogtjuår
- og må ha hjælp te å kom seg opp frå sænga om morgon fordi MS'en gjer
at ho har en kropp som ikkje fungera som'n ska. Og fordi dæm har
redusert bemanning i jula så ha ho ikkje fått vaska håret sett sia fære
jul.
Ga Madame Langeland noe å tenke på, det der.
3. januar
Den som irriterer meg mest på fransk TV er værdamen. Jeg får helt
utslett av den dama, stemmen, fremtoningen, hun er utålelig! Stemmen er
litt sånn Kristin Halvorsen på sitt verste, men Kristin H. har betydelig
mer sjarm enn værdama på fransk TV1. Og
jo mindre kjole værdamen har
på seg, desto finere vær blir det.
På nyhetene har de en dame som har altfor liten munn og som jeg ikke
skjønner hva sier, det blir bare et smalt mudder av det hun lirer av
seg.
Alle disse
TV-folkene er kjempekjendiser her i Frankrike. Du ser dem på coveret av
ukepressen overalt, og ingen detalj er for liten.
I ettermiddag hadde jeg møte med psykologen på Clinique Montréal. Skulle
egentlig vært på franskkurs men hadde altså møte med en fransk psykolog
..... Språktime bra nok det. Vi var enige om at vi har noen
viktige valg å ta i forhold til behandling og livskvalitet.
4. januar
Jeg har fått fleisen min tilbake. Her er forskjellen mellom november
2005 og januar 2006, og dama til høyre er uten noen form for krigsmaling,
æresord. Øyenbrynene mine har blitt mer enn det som er rimelig, jeg ser
jo så sint ut! Det var som om cellegiften sa: "vi har fiksa litt
celledreping, fleisen din vil bli ettersendt. Og det ble den.
10. januar
Jeg er bare oppgitt og sinna. Var hos dr. Blet (spesialist på
smertelindring) i dag for å snakke om livskvalitet og medisinske valg,
jeg fortalte ham at jeg ikke orker mer av disse hormonblokkerne,
bivirkningene er horrible. Jeg stilte direkte og enkle spørsmål om
livskvalitet og behandling vis à vis prognose, men han ville ikke svare
meg skikkelig han heller, det vil de aldri. Denne unnfallenheten er en
mangel på respekt, og en feighet som jeg ikke lenger har tålmodighet
med. Problemet er at det ikke finnes så mange alternativ til disse
medikamentene. Jeg har kommunisert en del med kvinner på Internet og
mange strever kanskje enda mer med bivirkninger av medisinene enn med
selve kreftsykdommen ironisk nok.
Jeg sier bare en ting. Den som er modig nok til å
kontakte meg og gi meg ærlige svar på spørsmålene mine om
livskvalitetet, prognose og behandling skal få velge seg ut hvilket som
helst av mine bilder! (Litt usikker på om det er gulrot godt nok....)
Jeg spør meg selv, hvis hodet resignerer og man tenker
"onkologen-har-sikkert-rett-og jeg-får-bare godta-at
livet-mitt-ikke-vil-bli-særlig-morsomt-fremover" vil kroppen kjempe mot
kreften da?
Nå kan jeg ikke kjøre bil lenger og er lenket til
huset, med mindre noen tar meg med ut. Pga svimmelheten er jeg ganske
vinglete og har gitt opp turgåing. Tegningen og malingen har aldri
betydd mer enn nå. Jeg sitter i time etter time, tegner og skriver, til
og med på skoene mine, alt er morsomt.
Vi har vært rause med å gi naboene tilovers-brød i det siste. Resultatet
er at jeg nå har fått 48 egg som ligger og koser seg i kjøleskapet. Vel
er omelett godt, men ikke akkurat hver dag i en og en halv måned ....
Vi har hatt en nydelig dag i Mazerolles, 10-11 grader og sol.
11. januar
Fremdeles kjempevær, sol og deilig temperatur (11-12).
Monsieur Langeland, 14:30
12. januar
Nå er jula over, her har vi 10-12 varmegrader og strålende sol. Jeg
har vel ikke akkurat sommerfølelse men i månedene fremover kommer
kanskje folk til å tenke ferieplaner. Moi-myself-I anbefaler denne
regionen på det varmeste. Fly til Montpellier, Carcassonne eller
Toulouse, leie bil, leie ferieleilighet eller hus, det var slik vi
havnet her til slutt!
 Engelske Suzanne
og David har to ferieleiligheter med god standard i utkanten av
hyggelige og pittoreske Fanjeaux, noen
kilometer fra oss. De har svømmebasseng, nydelig hage, 360 graders utsikt
(der ser du Pyreneene gitt!) og en Suzanne som er den varmeste,
nydeligste dame som finnes på denne planeten.
Vi traff hverandre på franskkurs og ble gode venner, hun er
en herlig dame og vi møtes med jevne mellomrom. Jeg anbefaler
Le Brunet på det varmeste.
 Nederlandske Frederick
og Annemarie Ros har 3 ferieleiligheter med over-det-som-er-vanlig-standard. Eiendommen er
praktfull og har et deilig svømmebasseng, alt
dette lokalisert i nærheten av Carcassonne.
Folk som har bodd hos Annemarie og Frederick blir liksom hekta, for de kommer tilbake år
etter år. Domaine Le Trabet er
således et usedvanlig godt alternativ hvis man skal på ferie her i
Languedoc Roussillon, men man bør være tidlig ute med bestilling, for de
er populære.
La
maison de Julie har et studio (kombi stue/kjøkken + 1 soverom og bad) som alle
syns er bedårende, og det er jeg helt enig i. Det er perfekt for 2 personer. Nils og jeg har selv bodd i
Julies hus og trivdes
kjempegodt.
Det finnes naturligvis et utall av gîtes og feriehus i regionen;
grunnen til at jeg jeg nevner disse 3 er at jeg kjenner eierne, det er
god kvalitet og, det jeg syns eller aller viktigst, en atmosfære som er
hyggelig.
For den som har lyst på 5 deilige dager med enten golf,
litteratur/drama, keramikk, digital fotografering, maling/tegning som
stikkord - kan booke seg inn på
Domaine St.
Raymond. En nydelig eiendom med svømmebasseng og tennisbane,opphold
med full
pensjon og altså kurs. Folk har hatt ofselig mye pent å si om disse
kursene, spesielt godt egnet for grupper. Det eneste negative jeg har
hørt folk si om kursene på Domaine St. Raymond var at tiden gikk for
fort og det er jo til å leve med.
14. januar
Etter å ha sittet følelsesmessig fastfrosset i ukes-/månedsvis tenkte jeg at,
nei nå fru Langeland, nå er det på tide at du
forholder deg til det som gjør ondt. Før eller siden må må du tillate
deg selv å kjenne etter hva alt dette er.
Jeg vet det fra før, "ON" knappen for meg er Mozarts Requiem
med John Eliot Gardiner. Derfor; CD'en ned i bærbar CD-spiller, play, og ganske riktig,
det tok bare 45 sekunder før hele skansen min raste som et korthus og det
kom saltvann under trykk. Jeg gråt meg gjennom sats etter sats. Og da
CD'en var slutt, satte jeg den på igjen, men da uten å gråte. Mozarts Requiem, John Eliot Gardiner, Philips 420 197-2.
Musikk er underlige greier. Er det noe som kan løsne det som låser
seg i
brystkassa så er det musikk. Jeg kjøpte min første Joni Mitchell plate
(Court & Spark) da jeg var 14, nå er jeg 46, dvs hun har vært i livet
mitt i 32 år. Jeg var nesegrus fan av Joni, kjøpte alt hun gav ut, og
hun passet ypperlig for meg som var en usedvanlig ulykkelig tenåring.
Jeg var sikker på at noe mer mislykket enn meg fantes ikke på denne
jord. Men jeg lyttet til Joni Mitchell og tenkte, ja men, Joni har det
jo ikke så greit hun heller. Det hjalp det.
Og så syntes jeg egentlig Dancing Queen
med Abba var kjempefin, men det sa jeg ikke til noen for vi skulle jo
være så progressive den gangen. Vi var redd for musikkpolitiet!
15. januar
Finværet holder seg, 12-13 grader og sol.
17. januar
Musikk. Igjen musikk. Jeg hadde lånt Madou en CD av Kari
Bremnes som hun syns var strålende enda hun ikke forstod et ord av
teksten, jeg fikk den tilbake igjen i ettermiddag og satte den på sent i
kveldstimen.
Jeg trodde jeg hadde "kommet forbi" den CD'en men plutselig var det
som om det var noe jeg husket og og noe som kom opp i dagen igjen og
tårene fosset på ny. Hva er det med musikk som
får dramatiske ting til å skje i kropp og sjel?
Så var det altså Mozart og Kari Bremnes som skulle forårsake
telehiv her i huset.
Og som kastet meg inn i gråteanfall og sårhet uten hinne. Men det er
godt og varmes opp igjen slik, det er en sorgprosess med et stort potensiale.
Dagen er tyven du ikkje
har mot til å jage
Som tvinge sæ inn i alle de romman du har
Som tar for sæ av heile ditt hus og din innerste hage
Som lar spørsmål få ligge i fred og gjør hærverk på svar
Og du veit det vil komme en dag som de dagan du kjente
Og du veit at all kjærlighet egentlig handle om tørst
Og du veit at et sted finns en underlig kraft du skal hente
Men du grue for alle de dagan som hente dæ først
"Dagen", Kari Bremnes
18. januar
Jeg er redd for at min tid som blondine er over. Jeg har en mistanke
om at det som sakte men sikkert vokser frem på mitt hode blir mørk mus,
og lyse striper blir nok litt for svett nå. Men jeg har hatt mye morsomt med
blondt hår, jeg glemmer aldri fjeset til Nils den gangen jeg
kom hjem fra frisøren med knallkort platinableket skalle. Uansett, jeg
ser frem til å kunne gå ut uten lue, selv om jeg forguder
blåklokkehatten min. Og kanskje, kanskje tar jeg en glansvask med en
mørkere tone, hvem vet?
Nils og jeg har en mistanke om at mobilabonnementet vårt hos France
Telecom kommer til å bli slitsomt. Jeg har "Orange Intense" og for 31
Euro i måneden får jeg 1 times pratetid og 40 SMS'er. Jeg fikk ved
opprettelsen av abonnementet 260 SMS'er ekstra og gratisk forsikring av
mobilen "som gave" i 1 mnd. Dette måtte jeg selv avbestille etter 1 mnd
eller betale altfor mye for å få beholde det. Så vi dro til butikken der vi
hadde kjøpt mobilpakken vår for å justere disse tingene. Å nei, de
kunne ikke forandre abonnementet vårt, da måtte vi selv ringe 700. Ja men, sa
Nils, nå står vi jo her. Men nei, damen slo ut med armene, det går nok
ikke an - desolée (sorry). Når franskmenn sier at "det ikke går an"
betyr det at: 1) De har en dårlig dag, 2) De vet ikke hvordan de skal
gjøre det, 3) Det går ikke an. Helst de to første.
Med France Telecom - du binder deg for 2 år, og de snikene oppgir alle prisene uten
merverdiavgift (20%). De har en nettside som de skryter fælt av men som
er komplett umulig å finne fram i. Og man oppdager at det man trodde
inngikk i abonnementet, det må man nok betale for. Hadde det ikke
vært for at France Telecom er eneste mulighet for oss pga dekning
ville vi aldri i verden valgt dem.
19. januar
Nils har vært den eneste som har fortjent mat i dag. Han har skiftet
dekk, handlet, installert nytt USB-kort slik at DVD brenneren skal funke
og ellers ryddet i papirer. Madame har tilbragt mesteparten av dagen på
sofaen. Været er snilt og mildt, jeg er grinete og har telefonskrekk.
Har oftere og oftere fått intense smerter i høyre skulder og i høyre del
av hodet, så ille at det slår meg helt ut.
På musikkfronten er Kari Bremnes fremdeles på toppen av lista,
deretter Coldplay, siden Hayden arier med Bryn Terfel og ikke å
forglemme Cecilia Bartoli.
 20. januar
Lei meg og bekymret. Lei meg for at jeg ikke klarer å svare på mailer
og brev eller sende ting til fantastiske mennesker som gjør gode ting
for meg og jeg klarer ikke å gi noe tilbake. Jeg blir sittende
fullstendig passiv og
klarer ingenting. Det gjør meg så inderlig fortvilet! Kanskje blir
folk fornærmet når jeg blir stum, de tror at jeg er ignorant,
bortskjemt og blasert. Er vel mer en håpløs, vettaskremt drittunge tror
jeg.
Huffameg.
Nei.
Og nei.
Hilsen X-blondine
MEN, jeg har hatt mot til å ringe kundeservice
hos France Telecom med mine små mobilproblemer. På fransk. Og uten
hjelpesmann. Det er jeg bittelittegrann stolt av.
Jeg jobber med
kalligrafien. Lager bokmerker og atter bokmerker. Ingen detalj er
for liten. Stakkars Nils. Han jobber og sliter. I tillegg til all denne
meglingen har han flislegging og diverse annet i huset. Nå når jeg er ganske ubrukelig
blir det mye på ham.
Og Mona fra Halden sendte meg en mail om jeg må fortsette dagboken og
holde motet oppe. Jeg vet ikke hvordan Mona fant meg, men hun gir meg
stadig oppmuntrende meldinger. Og Monica fra på Onsalahalvön sør for
Göteborg søkte på "Gudrun Sjöden", hun fant også siden min og sendte meg
en koselig mail.
Så var ikke dagen så ille alikevel.
21. januar
Kjell og Karin er tilbake og vi ble invitert til pinnekjøttmiddag m/
avec og avec.
Litt juleaften for oss på en måte. Jeg spiste til det tøt ut av ørene
mine for det var så infernalsk godt og vi hadde en usedvanlig hyggelig aften. Jeg
er glad de er tilbake! Og jeg
drar omtrent aldri tomhendt fra Karin og Kjell. Hva hadde jeg med hjem
denne gang?
2 pakker Mariekjeks, 1,5 l Solo, 1 pose sandkaker, to stk topper + et par sko.
22. januar
..... Disse symptomene vil gå over etter endt cellegiftkur.
Løgn og bedrag! 2,5 måneder etter siste cellegiftbehandling har jeg
fremdeles ingen følelse tærne noe som gjør det ganske skummelt å klippe
tåneglene; føttene kjennes fremdeles ut som tusen nåler når jeg går på
dem; hetetoktene kan jeg leve med; vannannsamlingen er bare problematisk
når jeg skal ha på meg sko; svimmelheten har konsekvenser for
mobiliteten; bein- og muskelsmertene tar morfinen seg av; kvalmen er
veldig slankende; hudforandringene er bare synlig når jeg bruker
ermeløse T-skjorter; den dårlige muskelkoordineringen er et mareritt for
kalligrafien. Interessant hverdag?
Men, jeg vet ikke helt hva som er hva,
ettervirkninger av cellegift? Bivirkninger av medisinene? Selve
sykdommen?
Jeg uttaler som regel ganske eplekjekt at jeg er ikke redd for å dø.
Større løgn har ikke blitt servert her i gården. Jeg drømmer av og til
om døden, om at jeg plutselig innser at nå skjer det snart, og jeg
kjenner en redsel som jeg hittil ikke har kjent maken til.
Drømmene tar med meg inn i rom som jeg egentlig ikke har lyst til å
besøke, men de gir meg intet valg.
Og
denne ene tanken: det finnes ingen trygg havn noen steder!
En nydelig dag i Mazerolles. Ca. 10 grader, laber bris og strålende
sol. Nils har både jobbet med meglingen og fuget mellom flisene. Moi
même har ikke fortjent stort med mat.
Monsieur Langeland etter en lang
økt med fuging
Men så blir gulvet hans fint også
Klokketårnet i Mazerolles kl
16:00, søndag den 22. januar
Jeg slutter aldri å forundre meg over Internett. Det gjør verden så
liten, det gir meg en enestående mulighet til å få kontakt med og holde
kontakt med mennesker. Sunndalsøra, Trondheim, Rennebu, Australia,
Canada, Portugal, Israel, Bergen, Sverige, Japan, whatever, siden jeg
fikk denne hjemmesiden har jeg opplevd utrolige ting. Jeg slutter aldri
å bli overveldet.
Susana og Christiano i Braga, Portugal
Susana er sosialantropolog og skriver en avhandling om "cancer art".
Hun har fulgt med sidene mine i over et år men tok kontakt først for
noen måneder siden. Christiano er musiker, blues/rock står på hans
repertoir. Han er ganske sjenert og Susana fortalte at han rødmet da han
så at han hadde havnet her.
Det er kanskje dårlig gjort å skrive om det fine været her. I
kveldsnyhetene fikk vi både bilder fra Moskva, Polen og Lofoten,
de fortalte om kulde og storm! Huffameg, stakkars!
23. januar
Innimellom all sutringen har jeg glemt å si at de siste blodprøvene
var veldig fine. Og jeg har laget presang til onkologen, han får 2 sider
med vidunderlige Excel-kurver med grafisk presentasjon av
blodprøveresultatene. Dette er den
mest imponerende kurven av dem alle, leververdiene. Det skal noe til for
å gå ned fra 2586 til 78. Helst skal jeg være under 37, men 78 er ikke
dårlig. Dottene øverst er begynnelsen på hver
cellegiftsyklus. Blir han ikke impa over dette så kommer jeg til å
surne.
24. januar
Time på Clinique Montréal. Først kom psykologen og snakket med oss.
Hun er bedårende, så pen at det går ikke an og veldig behagelig. Jeg var
glad Madou var med, for det er slitsomt å være ansvarlig for halvparten
av dialogen når det foregår på fransk. Onkologen ble ikke så
gledesstrålende takknemlig som jeg trodde over Excel kurvene, men han
var veldig fornøyd med at jeg fortsatte med Aromatase hemmeren. Jeg tok
feil når jeg trodde at det var eneste opsjon, og jeg tok feil når jeg
trodde at Aromasin bare holder ting stabilt, det kan faktisk redusere
kreften også. Nå blir det blodprøver hver 2. måned. Og sånn er det med
den saken.
Psykologen Madame Lamarque og Madou
Jeg får av og til spørsmål fra utenlandske gjester på websiden om jeg
ikke kan skrive dagboken på engelsk. Jeg tror ikke det går an skrive
dagbok på noe annet språk enn sitt eget. Når jeg skriver på mitt eget
språk nytter det ikke å lyve. Når jeg skriver på engelsk er det som om
jeg skriver om en annen person.
Finværet fortsetter, Nils fuger, han finner stadig opp nye remedier
for å lette arbeidet. Denne gangen har Petter Smart satt sammen en
melkeflaske og tuten på en silikonsprøytepistol.
Den norske gjesteboken min forblir nokså tom bortsett fra Toril og
Ragnhild som har vært modige nok til å legge igjen meldinger. Da jeg
opprettet den "engelske" kom det meldinger med en eneste gang
men i den norske går det ganske tregt. Hmmmm.
25. januar
Jeg har kjørt noen korte turer med bil, enten til Madou eller til
Belveze du Razes som bare er noen kilometer unna. Belveze er den nærmeste lille byen som har "commerce", dvs.
bank, butikker osv. Jeg er godt kjent på apoteket, posten og Tabac'en.
Belveze er en hyggelig liten by. Man føler at man har "nærpost,
nærbutikk, nærbank, nær-Tabac og nærapotek.
Det er pyton å ikke kunne gjøre stort. Jeg mopper gulvet, tørker støv av
bokhyllene, lager mat, handler hvis jeg har sjåfør, og that's it. Det
mest spennende som skjer om dagen er at jeg skifter morfinplaster. Ikke
akkurat "life in the fast lane". Men jeg har bildene og kalligrafien.
Det er som å dukke ned i en annen verden. Jeg er jo "fisk" - et
vanntegn.
26. januar
Hodepineanfallene kommer oftere og oftere, jeg kan ikke hjelpe for det, men jeg blir engstelig.
Hverken
morfin, anti-inflammatoriske piller eller Codoliprane klarer
å ta disse smertene, og de slår meg helt ut. Det er så vondt at jeg vet
ikke hvor jeg skal snu meg.
Høyresiden av skallen + hals og skulder er som om de stod i flammer og
denne sjarmerende tilstanden er som regel fulgt av en intens kvalme. Jeg
har trøbbel med koordinering av bevegelser og av og til ser jeg ganske
uklart. Problemet med Clinique Montréal er at jeg godt kan ringe, men
legene er sjelden der. De er "ambulatoire", dvs de jobber på flere
sykehus. Så der sitter jeg meg med mine små "bekymringer". Jeg
sendte imidlertid en e-mail til Dr. Blet.
Og nå har også lille moi fått eget bokmerke. Min amerikanske venn
Carol sendte meg et
selvkomponert et som bare er "adorable". Nå har også lille
moi personlig
bokmerke.
De to minste vinhyllene i franske supermarked er de for utenlandske
viner og den for bag-in-box. Jeg har aldri sett BIB i en fransk
handlekurv, men jeg tenkte jeg skulle prøve selv og ble faktisk
behagelig overrasket. Jeg fant en utmerket Chardonnay som koster
13,49 € for 5 liter, dvs i underkant av Kr 16 pr flaske og det syns jeg lar seg høre. Når det gjelder utenlandske viner viser den bittelille
plassen de har til disposisjon fransk proteksjonisme på sitt aller
verste.
Nå vet jeg hvorfor musikk er så spesiell for kropp og sjel. Det var du
kjære Ellen Houmb som sa det. Musikk går rett inn i følelsene uten
analyse. Jepp Ellen. Sånn er'e.
Worst case: har lyst til å lytte til tilsendt CD fra våre venner
Helle og Henrik i Céret,
"11 ubesvarte anrop" av Kari Bremnes. Batteriene i CD'spilleren viser
intet tegn til liv.....
27. januar
Slik sa vår verden ut i dag kl 0845:
Snø i Mazerolles...
Heldigvis - hodepinen gav seg. Jeg våknet opp ganske normal. Og så må
jeg be den franske legestanden omforladels. Dr. Blet ringte i
ettermiddag og innkalte meg til konsultasjon mandag....
Den beste tiden å dra på Supermarkedet er omtrent klokken halv tolv. For
da er alle sammen på vei ut, hastende hjem til lunsj. Dermed har man
nesten hele sjappa for seg selv.
Det er en slags sorg forbundet med erkjennelsen av at livet aldri blir slik
det var før. Kroppen og hodet er forandret. Men aldri har jeg opplevd
livet med større intensitet enn nå, og det er en betydelig kompensasjon.
28. januar
Vi koser oss når vi drar ut sammen, og det viktigste med hele turen er
halvtimen på kaféen. Sophie er utrolig snill og lager bl.a.
middagsretter til meg som jeg bare kan varme opp. Ingenting gjør meg mer
takknemlig.
I går gjorde vi et eksperiment, jeg gikk uten hatt på Leclerc for å se
på reaksjonene. Jeg prøvde så godt jeg kunne å late som om "dette
er siste trend", men vet ikke helt om jeg klarte det altså. Jeg fikk
noen flakkende blikk, men ikke på langt nær som da jeg var skallet.
Håret begynner for øvrig å se litt snålt ut. Det stikker ut noen
småtuster her og der, hvilket får meg til å se ut som noen har klipt meg
i fylla med sløv saks.
Sophie ved stambordet
Det var bra Sophie og jeg dro på Super'n i går for i dag så det ut slik
på morgenkvisten:
Ungene koser seg, det er bare vi voksne som har problemer. Flyplassen i Toulouse er
stengt, Lyon er delvis lammet, potensielle bilister er blitt bedt om å
holde seg hjemme, trailere får ikke kjøre i det hele tatt; 51 fylker har
status "niveau orange".
Så jeg kom meg ikke på posten for å sende pakken til en viss ung
herremann i Skogholtveien i dag.
Slik så januar ut i fjor.
Den høye lyse og dyret på
tur
Å tegne portretter er som en brytekamp. Det verste jeg vet er
når jeg må innse at kampen er tapt, dvs når jeg innerst inne vet at
uansett hva jeg gjør så kan ikke bildet reddes, noe er - og vil alltid
forbli - aldeles galt. Og timene synes
fullstendig bortkastede.
Det er morsomt å se håret vokse ut. Mitt vokser i alle retninger og jeg
har en virvel (på nordmørsk: kvervill) på størrelse med et polart
lavtrykk (ref: Ole Gunnar) i bakhuet. Ikke rart at jeg våkner med
flyplass på skallen!
Jeg har øyeblikk som er utrolig svarte. "Ikke gi opp Kirsti", hold motet
oppe, du er sterk, du klarer det". Men når kroppen bare gjør vondt, når
ikke engang bildene gir meg glede, å spise er et ork, å gå ut er en
uoverstigelig terskel, da tenker jeg, hva er denne
helvetes kjempingen godt for. For hva, for hvem?
29. januar
Det fine med virkelig shitty dager er at det ikke kan bli verre.
Iallefall tror man at det ikke kan bli verre.
Snø har naturligvis en del praktiske konsekvenser for oss som kjører
liten hermetikkboks m/ sommerdekk. Kommer jeg meg til Carcassonne i
morgen tidlig for eksempel? Det er å håpe at alt dette regner bort og at
det plussgrader i morgen tidlig.
30. januar
Jeg hadde bange anelser da Nils og jeg gikk ut i morges, det var 0-føre,
slaps og snøen lå der fremdeles. Men, veiene var stort sett bare og vi kom oss til
Carcassonne. Dvs. ikke helt uten problemer. For noen dager siden kom det
som sagt snø og vi fikk nydelige julekortrær. Så begynte det å regne og
med
nattens kuldegrader frøs denne blytunge sørpa til is og det ble naturligvis forferdelig
tungt! En del trær og
grener knakk som fyrstikker og vi holdt på å kjøre inn i diverse
trevirke
i veibanen.
I Montréal hadde et halvt tre ramlet ned over kraftlinja og jeg hørte en
dame på Tabac'en fortelle at hun hverken hadde strøm eller telefon. På
micronivå noterer jeg meg at cypressen vår sliter tungt.
Det er unntakstilstand i Frankrike med slike værforhold. 20000 uten
strøm i vårt fylke, skolebussene står, veier er stengt, trailerne får ikke
kjøre. De skulle fått prøvd seg innerst inne i en fjord på Vestlandet
noen måneder, da tenker jeg nok at terskelen hadde flytta seg.
Det er for tuuuuuuungt!
 Dr. Blet sendte meg ned til radiologen for å være på den sikre siden.
Samme opplegget som jeg kjenner så godt - kommer uten avtale, godsnakke
med personalet, komme inn kjempefort. Sleipt....
Røntgen kunne ikke finne noe muffens i nøtta, bare sånne greier som kommer med
åra. Ja vel gamlemor.
Jeg skal nå gå med en "collier cervical" (støttekrage) for å se om det
hjelper.
Nå føler jeg meg virkelig betydningsfull, dessuten får kragens lyse
farge den selvbrunende kremen fra apoteket til virkelig å komme til sin
rett og den skjuler dobbelthakene.
Det ble lenge å vente for Nils i dag, nesten to timer. Men det var ingen
sure miner da jeg returnerte til BMW'en.
31. januar
Kl 08:15 durte ringeklokka, det var oljebilen som kom. Min skalle
kjentes ut som om den skulle sprenges, men jeg vaklet ned for å åpne, i
strømpelesten. Den superblide oljemannen bemerket at det måtte da være
kaldt å gå uten sko? Det var det, men jeg var omtrent ikke bevisst pga
hodepinen. Nils kom heldigvis ilende til for å assistere/betale.
Etter 2 timer på sofaen med en intens kvalme og smerter som holdt på å
gjøre meg fullstendig sprø ringte jeg til Dr. Blet og sa kort og godt at dette
klarer jeg ikke mer av. Jeg klarte såvidt komme meg på do, men det var
også omtrent alt. Han er en fin lege, og han kaster seg rundt på sekundet.
Resultat: Scan av nakken i morgen. "I tillegg til mine 50 mg morfin pr time tok jeg 1000 mg
av Codoliprane", sa jeg til Dr. Blet, og tenkte at nå flyr'n i
taket. Men nei da, han sa "vous avez bien fait" (det gjorde de rett i),
"og tillegg kan de ta 500 mg med anti-inflammatoire. Dr. Blet vil mest
av alt IKKE at jeg skal ha det vondt, men dægger'n for en dose det ble
til slutt.
Dagen ble for det meste tilbragt på sofaen, dormende/sovende. Jeg har en
høy smerteterskel, men blir fryktelig fortvilet over å "miste dager".
Det er ikke knollen min som trenger
støttekrave nå, det er pågangsmotet. Så trett. Psykisk og fysisk. La
meg 21:20 fordi jeg ikke ganske enkelt ikke klarte å være oppe lenger.
 Johanne: jeg har bare én ting å si: millioner takk. Jeg ble
mer-enn-det-som-er-rimelig-kjempeglad. Og jeg ønsker deg lykke til
i din nye jobb neri gata hoppende krølle. Og jeg må ha din nye
mailadresse.
1. februar
Livet er tilbake til normalt etter uværet i helga. Men det er fremdeles
20000 husstander som ikke har strøm og "les Pompiers" har fremdeles ikke
fått ryddet unna alt trevirket.
Jeg har aldri vært så redd for en undersøkelse før. Jeg stod opp 05:15,
korsryggen og hoftene gjorde vondt, men knollen var heldigvis uten
smerter. Jeg satt stiv som en pinne i 6 timer før Sophie og jeg kjørte til
Carcassonne mens jeg forestilte meg "worst case" deluxe.
Jeg kom inn etter bare 10 minutter, nå kjenner de meg igjen
og husker til og med Nils sitt fødselsår. Det føles litt godt å bli
gjenkjent slik.
Denne gangen skjønte jeg ikke et kvekk av rapporten. "Il existe un
aspect d'ostéocondensation partiel du corps de C3, à majoration médiane
et gauche". Kan du huske noen av disse ordene fra 3. klasse VG
Kirsten B?
Jeg ringte Dr. Blet som sa: det var som jeg trodde, det er en "condition
inflammatoire". Så er det altså slik at metastaser kan skape
betennelsestilstander der de befinner seg og derfor de voldsomme smertene. Morfin tar ikke
de smertene, da må det anti-inflammatoriske medikamenter til. Og så blir
det strålebehandling på det offentlige sykehuset. Time til utredning i
morgen. Det ble, etter min mening, beste tilfelle. Det betyr at jeg har
ikke mer kreft enn jeg trodde og det går an å gjøre noe med det.
Dagene mine er rare. CT-scan i Carcassonne og en pakke med 10 par
fantastiske
sokker og to par strømpebukser i orange og lilla fra Texas i postkassen.
2. februar
Nesten hele formiddagen ble tilbragt på hospitalet (l'hôpital) i
Carcassonne, altså det offentlige sykehuset, det er de som har
strålebehandling. Det er nytt år og det betyr at før man kan gå til
konsultasjon så må man "faire l'étiquette". Det vil i realiteten si at
man gjør akkurat det, lager "etiketter" med navn og nr og strekkode og
de må jeg ha i veska hver gang jeg skal til "l'hôpital".
Sekretæren på "Radiotherapie" (stråleavdelingen) var iallefall denne
morgenen Frk Snurp og jeg skjønte at jeg måtte trå forsiktig. Ikke hadde
hun fått "ordonnance" (rekvisisjon), ikke var Dr. Blet tilstede og alt
var kort sagt "nei-og-nei". Men omsider kom jeg inn til Dr. Voïcan, han
hadde herlige rullende r'er og jeg tipper han kommer fra Balkan. Jeg
satt på kontoret hans i 1 og en halv time, prøv å fortelle hele sykehistorien
din på et 3. språk! Han var utrolig grundig og ville vite omtrent alt
som hadde skjedd meg siden konfirmasjonsalderen. Heldigvis har jeg satt
meg godt inn i sykehistorien min og kunne svare på flesteparten av
spørsmålene hans. Og han var VELDIG interessert i Excel-kurvene mine,
helt ulikt Dr. Mathieu.
Clinique Montréal er en privat klinikk mens l´hôpital er offentlig. Jeg
har inntrykk av at det tar seg mye bedre tid og er vesentlig grundigere
på l'hôpital.
Jeg har noe muffens ved C3, dvs skive nr 3 i nakken. Siden jeg har
spredning til skjelettet er det sannsynlig at det er en svulst som
trykker på nerver og forårsaker denne voldsomme hodepinen. Resultat: Mer
morfin, kortison og lindrende strålebehandling som begynner 20. februar.
Nils kjørte meg i dag også og igjen ble det lenge å vente.
Etterpå var det lunsj hos Karin og Kjell sammen med Pierre og Madou. Vi
snakket norsk, tysk, fransk og engelsk, og vi fikk et måltid jeg sjelden
vil glemme. Det var røykelaks, egg, tomatsild, sursild, karbonader,
potetsalat, grønn salat, hjemmelagede oliven, skinke, pølse, 4 sorter
oster, kaffe med sirupsnipper og Ferrero Rocher. Jeg spiste til jeg
stønnet. Og ikke nok med det, Karin sendte med meg middagsmat hjem! Det
finnes ikke maken til vertskap sør for nordpolen.
I Karin og Kjells nydelige spisestue i Bram
Nils, Karin, Pierre, Madou og Kjell
I dag bare måtte jeg ta bilde av huset til Drangsland/Straume i det
nydelige solskinnet. Det er praktfullt og været var perfekt. Dette er
drømmen i Frankrike syns jeg.
Jeg blir forferdelig glad over mailer, snailmail, meldinger i
gjesteboken, telefoner. Det beste av alt er følelsen av at noen bryr
seg, at jeg ikke er glemt.
De siste ukene har smertebildet forandret seg og jeg spør meg selv
hvorfor. Er det innbilning eller er det en sykdom som utvikler seg? Jeg
klarer ikke å stå når jeg har på meg strømper, jeg kaster ubrukte
morfinplaster i søpla. Ting som gjør meg skremt!
Hva sier dette bildet meg?
Jeg må være realist og har så smått begynt å ordne litt praktiske ting
slik som disse websidene foreksempel. Jeg har betalt for webhotell og
domene ut 2011 og når jeg ikke klarer å holde på lenger så er det min
gode venninne Britt som overtar
ansvar, eierskap og utvikling av sidene. Britt har vært lenge i computerverdenen og er ekspert,
saken er altså i de beste hender. Og som det kreative mennesket hun er
så blir det spennende.
Dette er Solfrid fra Rennebu, en av mine nye venner. En nydelig dame som
har mye klokt å si. Jeg kan ikke annet enn å forbløffes over Internett,
nye relasjoner, kommunikasjon over grenser og sjebner. Det er intet
mindre enn .... "formidable".
Og når det er gråvær ute og pågangsmotet er dalende, da må man tenke på varme dager og
gode venner. Gode venner består og det kommer en ny vår.
Og denne hersens tett-i-nøtta-klodrian-dama har klart å slette de
siste meldingene i den norske gjesteboken. Av og til er det som jeg har
lyst til å gi meg selv en real lusing, snakk om katastrofe!! Til de som skrev
meldinger som gikk tapt; værsåinderligsnill, skriv det inn på nytt. Jeg
har mistet noe som jeg ikke kan miste!
4. februar
Stille gråvær i Mazerolles. En taus dag hvor smertene ligger og slumrer
under lokket av kortison og morfin og jeg er sliten i kroppen og
knollen. Jeg fikk strøket klær, laget mat og moppet gulvet, ellers ikke
mange poeng til Mme Langeland. Jeg stryker bare kraven og mansjettene på
skjortene til Nils nå.
5. januar
Hva er det egentlig dere driver med der oppe i nord? På nyhetene her i
Frankrike var det reportasjer både fra Norge og Danmark, Jonas Gahr
Støre, demonstrerende muslimer, brennende konsulater og hele pakka.
Her i Mazerolles
er det vasskaldt, som de sier på Trøndersk, gråvær og knapt varmegrader.
Jeg glad for at arkitekten insisterte på badekar på et av badene. Syns
det er ganske imponerende av Nils å flislegge i kjelleren slike dager,
uten varme. Hardhaus den gutten.
A propos badekar. Jeg har oppdaget mer om føtter og mangel på følelse i dem. Scenario:
tapper i badekaret, glemmer å sjekke tempen med pekefinger'n, setter
pedalene oppi, hmmm, dette kjennes jo bra ut. Men så nedsenkes resten av
legemet og jeg oppdager plutselig hvor vahh-vahh-vahh-vaaaaarmt det er.
Så om dere hører den høye C som synes å komme laaaangt bortefra så er
det bare bakparten til Madame Langeland som bryter vannflaten.
 Jeg
har begynt å utforske sokkekolleksjonen fra Texas og har i dag iført meg
de nusselige lyseblå med rosa blomster og sommerfugl. Vel, så nusselig
det kan bli på et åreblad i str 42.
Om vinteren er det mange uteliggere som sliter her i Frankrike og det virker som
myndighetene er veldig opptatt av dette. Det er en gruppe som på en
pussig måte har det
vanskeligere enn andre, det er de som har kjæledyr og de
kommer ikke inn i herbergene. Og fordi de ikke orker å skilles fra sine
elskede firbente blir de gående ute.
Jeg er ganske stolt av meg selv i dag. Jeg har, til min nye Dr. Kildare,
skrevet en kronologisk rapport over min sykehistorie fra 1995 og frem
til i dag - på fransk og med et strengt blikk på grammatikken. Like morsomt
som langbeinte korssting med slyng fra håndarbeidstimene på barneskolen.
og, har vasket gulvene, vasket klær og skrevet lister. De som jeg har jobbet
sammen med i OCEANOR vet at jeg er "big on lists".
Fra spøk til revolver, jeg prøver å lage oversikter som ved min
eventuelle bortgang vil gjøre jobben lettere til de som er igjen. Det er
en pussig situasjon. Hva trenger folk å vite egentlig?
Hyggelig at Tor K liker sveisen min (ref gjestebok). I mine øyne ser den ut som
en slags økonomisveis, som om jeg er klippet en gang for alle. Men myk og god å ta i - det er den.
6. februar
Jeg var hos Dr Blet i morges, Nils kjørte meg til Clinique Montréal. Jeg
er fremdeles uviss - Dr. Blet er slettes ikke sikker på at dette i
nakken er en metastase, og om det er så er det iallefall ingen ny en.
Men hva er det da spør jeg, hvor kommer disse utrolige smertene fra? Da blir han litt ullen av seg. Vel, vel, jeg
får sikkert vite mer på fredag da jeg skal ha MR undersøkelse på
"hospitalet". MR maskinen er felleseie for sykehusene i Carcassonne og befinner seg på
det offentlige sykehuset som jeg heretter kommer til å kalle hospitalet.
På franske sykehus råder en høflighet og vennlighet uten sidestykke. Absolutt
alt av
sykehuspersonale hilser på deg i korridorer og på kontorer. Og står du
der og ser litt bortkommen ut tar det bare fem sekunder før en
sykepleier eller portør vennlig spør om du trenger hjelp. Det syns jeg
er er usedvanlig hyggelig.
Stønn tenker jeg når jeg ser køen foran skrankene. Men etterhvert
oppdaget jeg at hver pasient har med seg mesteparten av slekta;
det er derfor det ser så folksomt ut. Vips, så er det min tur.
Og jeg ble megaglad da jeg så at jeg hadde fått tilbake mine tapte
gjestebokhilsner! Takk mine venner. Dere gjør meg glad....
Jeg har naturligvis kontakt med andre som har samme sykdom som meg. Og
de forteller meg at de tar B6 og B12 og C og D og ÆØogÅ og drikker
urteté og spiser aldri rødt kjøtt og drikker masse vann og spiser grønne
grønnsaker og ville aldri røre hvitt brød og spiser bare bioprodukter og
aldri noe med konserveringsmidler og selvfølgelig aldri alkohol og og....
Jeg tør ikke fortelle dem at jeg røyker som en skorstein, drikker masse
vin og spiser rødt kjøtt minst 3 ganger i uka. Men for meg er det å kose
seg det viktigste av alt og særlig nå. Og min første sigarett og min
første kaffekopp om morgenen er himmelen på jord. Tipper det ville
vrenge seg i Høybråten dersom han leste dette.
7. februar
Hodepinen kommer snikende om natten. Det begynner å murre på høyre side
av hodet og halsen og etter noen timer er smerten uutholdelig. Kl 07
hadde jeg så vondt at jeg kastet opp. Da hadde jeg allerede tatt morfin
og kortison, enda tok jeg 1000 mg Codoliprane. Jeg ringte Dr. Blet. Han
sa bare at jeg skulle ta enda mer morfin og kortison. Dr. Blet
bagatelliserer og jeg krisemaksimerer. Men noe er galt.
Men, har gladnyheter også jeg! I Trondheim skjer det spennende ting.
Hege og Ketil venter barn, det er barnebarn på gang! Den
tanken er det mye lys i.
8. februar
 Å
våkne opp uten hodepine er som å våkne opp i himmelen; her kunne jeg
kommet med en veldig smakløs spøk men det skal jeg holde meg for god til. Tok
til og med en handletur sammen med Sophie i dag. Det viktigste som lå i
handlekurven var glansvask: Havanna kastanje + hårgelé. På hårgeléen stod
det "scintillante", fint tenkte jeg, litt "shine" vil være OK. "Shine" er
nok et mildt uttrykk, det er sånn partygelé med glitter! Ikke
helt til til hverdagsbruk akkurat, men morsomt når jeg skal på party som
er sånn ca. aldri.
Dr. Blet, som jeg i desperasjon kontaktet i igår, ringte på
ettermiddagen for å spørre hvordan det gikk. Jeg fortalte at smertene
hadde tatt heisen ned til mageregionen men at hodet var bedre. Ved en
tilfeldighet nevnte jeg blodproppmedisinene som jeg tar, og han fløy i
taket da han hørte at fastlegen ikke hadde fulgt opp med blodprøver hver
3. uke siden oktober 2005....
Ooops. Det var selfølgelig jeg som måtte ringe fastlegen og sykepleieren.
Kjell Straume tar sine vestlandske mattradisjoner alvorlig og det at han
befinner seg i Frankrike er på ingen måte noen hindring. Denne aftenen
ble vi invitert på raspeballer - kompe, kumle, klubb - kjært barn har
mange navn. Vel kommer jeg fra baill-lainn, men disse ubegripelige grå
formløse limballene skjønner jeg meg ikke på.
Inn kom det et fat med rykende varme komper, kålrabi, gulrøtter, poteter
(for min skyld), forskjellige typer saltkjøtt og pølser. Jeg trodde jeg
skulle klare å lure meg unna limballene men nix, Kjell Straume la
resolutt 1 stk grå en på Madame's tallerken. Og jeg spiste den også - TENK!
Bortsett fra de små grå var måltidet (som vanlig) helt fortreffelig,
Kjell er en ypperlig kokk.
På Kjell og Karin's megatrivelige kjøkken
9. februar
  Å
våkne opp smertefri etter en god natt's søvn - bedre presang kan ikke
jeg få! Til i morges hadde jeg til og med bestilt en
"croissant" til frokost, vanligvis klarer jeg ikke å få ned en
bit før
lunsj men jeg tok en sjans, man må "leve litt på kanten".
Brødbilen har vanligvis ikke croissants i sortimentet
pussig nok, de må bestilles en dag i forveien.
Og croissanten gikk ned den gitt, god var den også, sikkert fordi de er så utrolig
usunne - bare hvitt mel og veldig, veldig, veldig mye smør!
Dr. Dubrocq (fastlegen) ringte og fortalte at blodprøvene ifm den
blodfortynnende medisinen var OK. Nå må jeg besøke en "Cardiologue" som
skal bestemme om jeg må fortsette med dem eller ikke.
Og dagen ble bare helgod, bokmerker, tegning, god mat, god vin, ikke
vondt noen steder, rolig vær, kan man bedre
ha det? Trur ikke det nei.
Og så musikk. Da Nils og jeg kjørte hjem fra Carcassonne sist mandag
spilte de "Music for the Royal Fireworks" av Händel på radioen og jeg tenkte -
pokker ta, den har jeg glemt, og jeg lyttet og jeg NØT! I kveld
fant jeg fram CD'en i hylla og gleden og sentimentaliten nådde uante
høyer. Jeg har jo alltid hatt sans for det overmåte pompøse, og jeg fant det
ganske enkelt strålende! Tar jeg ikke feil var "La rejouissance"
kjenningsmelodien til Kontrapunkt "och nu över til buren Sten Broman".
Overveldes av Sarah Brightman også jeg. Så til musikkpolitiet (ref. E.
Sødergren): eat your heart out!
10. februar
Dagen ble praktfull, 12 grader og sol fra skyfri himmel. For min egen
del hadde jeg MR på ettermiddagen, det ble gjensyn med
ambulansepersonalet, han som kjører så innmari rart og som jeg ikke
forstår et ord hva sier. Jeg kan ikke forvente at Nils/venner skal være
med hver bidige gang jeg må en tur på hospitalet. Men det er hyggeligere
å ikke være helt alene...
Jeg har aldri hatt MR før og det var igrunnen en litt ubehagelig affære
for meg som har et snev av klaustrofobi. Først; av med alt av metall som
ikke er av sølv eller gull, så injeksjon med er-ikke-helt-sikker-på-hva,
til slutt fikk jeg en slags gittermaske over hodet og deretter inn i
trommelen. Det var trangt og så begynte lydene. Jeg fikk sov-i-ro i
ørene for det er ganske bråkete, hammer, motorsag, trafikkstøy, akvarium, byggeplass,
pressborr, Jean Michel Jarre og Kraftwerk på en dårlig dag osv. Jeg fikk
en liten ballong i neven som jeg kunne trykke på i tilfelle jeg fikk
panikk, men den trengte jeg jo ikke, Madame vil nødig være til bry. Trommelen er utstyrt med et speil
slik at man kan se ut og det hjelper litt. Ør og fortumlet måtte jeg
forlate sykehuset uten å få vite noe som helst før tirsdag!
Drittsekker. Skulle ønske de kunne kjenne på kroppen hvordan det er å
vente.
Jeg tegner og tegner. Og merkelig nok, bildene er ikke dystre og mørke,
de er full av farger! Sjokkrosa, oransje og grønt. Veldig ulikt madame
Langeland. Søndag får jeg besøk av en engelsk
dame som har kjøpt bilder av meg før og som vil ha flere.
Jeg er bekymret for foreldrene mine. Hjerteflimmeret til mor begynner å
komme oftere og oftere, allmentilstanden hennes har blitt vesentlig
dårligere - jeg føler meg så hjelpeløs og ubrukelig her jeg sitter
sør i Europa!
11. februar
13 grader, strålende sol, kort sagt nydelig. Madou og jeg dro til
Carcassonne for å kjøpe diverse papirvarer og hennes spesialbrød på
markedet. Jeg har funnet et "papeterie" som har alt jeg trenger og
veldig mye jeg ikke trenger. Jeg kjøpte bl.a. en gel-penn med hvitfarge
som det stod "Popcorn" på. Det var da et pussig navn på en farge
tenkte jeg - men la gå. Men popcorn var jo ikke navnet på fargen, det
var
en penn som lukter popcorn! Nå begynner jeg å bli gammel altså.
På ettermiddagen tenkte jeg at jeg skulle prøve den berømte glansvasken.
Fytterakker'n for noe griseri. Klarte selvfølgelig å
smøre inn ørene, panna, nakken og servanten med Chatain Havana. Men jeg
klarte da å få badet og ikke relevante områder rent til slutt og det ser
ikke helgæli ut. Litt uvant bare. Etterpå styla jeg fjona med "curl
activator".
Mazerolles 15:30
Trøste-og-bære det er vinter-OL! Jeg har jo vært jo helt i tåka, oppdaget det da
åpningsseremonien kom på nyhetene i går kveld.
Og så raste jeg inn på nett-avisen og så at Kari Traa lå som nr. 1 i
kulekjøring og fransk TV viste bilder samtidig på stua. Der var Kari -
med ansiktet spent og alvorlig på min franske TV-skjerm. Eller Karri-Tra
som de kaller henne her, å'er er jo helt ubegripelig for franskmennene.
Og Karri-Tra fikk sølv til slutt og jeg gratulerer hjerteligst.
12. februar
Det kan ikke finnes noe så fredelig som en søndag i Mazerolles. Været er
like fint som i går, 10-11 grader og sol.
Nils jobber som en gal for å bli ferdig med flisene. Han starter etter
frokost og holder på til 5-6 om kvelden. Det er et møysommelig arbeid og
det jukses ikke der i gården. Og når han ikke fuger så reparerer han
ting for meg, det være seg lamper som går i stykker, oppheng av bilder
eller en PC som står sju steiner, Nils klarer liksom alt.
Til venstre fuging gjort av "le carreleur"
Til høyre fuging slik Nils Langeland vil ha det.
Et sted midt i hverdagen min kommer tanken om døden. Et glimt i kalde
farger, et kort elektrisk støt i
magen, en matthet som brer seg utover skuldrene, hvor lang tid har jeg, blir det nå eller senere, kommer det til å
gjøre vondt, vil jeg rekke å tenke og handle? Like fort som da den kom er tanken
borte og jeg fortsetter med mitt.
13. februar
Suzanne, Sophie og jeg dro til Limoux for å drikke kaffe og handle i
formiddag. Suzanne har kjøpt seg ny bil - En Citröen C-5 som hun meget
stolt ville vise frem. Jeg måtte flire, det minte meg sånn om
brutter'n da han kjøpte sin Citröen som han kalte "Knirkfrid". En Citröen er en bil med masse
finesser og rare lyder. Suzanne klarte ikke å åpne bagasjelokket og det
kom til stadighet "feil med airbag" på displayet. Og den
snodige hydraulikk-mekanismen gjorde at vi beveget oss opp og ned uten
at vi helt visste hvorfor.
På ettermiddagen kom engelske Moira og Julie for å se på bilder. Moira
og Julie har kjøpt bilder fra meg før og kjøpte flere i dag. Jeg solgte
3 bilder - bilder som jeg er veldig glad i og som jeg syns jeg fikk en
anstendig pris for. Det begynner å bli skrint i kolleksjonen.
Nå skal jeg dra ut og kjøpe den veska som jeg ønsker meg, og den
parfymen jeg er tom for. Classic Boucheron eller Lalique, eller kanskje
rett og slett begge deler.
14. februar
Jeg var så nervøs før MR'en at fransken gikk helt i stå. Jeg
skjønte ikke hva de sa og de skjønte ikke meg, de ba meg ta av meg
nakkekragen, jeg tok av meg ørepynten. Jeg må ha fremstått som en
komplett idiot. Undersøkelsen gikk kjapt og var like bråkete som forrige
gang. Jeg fikk svaret like etterpå. Jeg kan ikke finne finne noe galt,
sa legen. Jeg ble så overrasket at jeg antagelig må ha sett ut som en
fisk på land, en gapende munn og to kulerunde glugger. Jeg fikk til
slutt stammet et fram et
"mais, c'est parfait" (supre greier) og snublet ut.
Etterpå leverte jeg fra meg prøvesvarene på stråleavdelingen + min
møysommelig nedskrevne sykehistorie på fransk i Word-format og
Excel-kurvene som jeg er så stolt av. "Hvem har gjort dette?", spurte
sekretæren en smule imponert. Så måtte jeg fortelle at jeg har jobbet
som sekretær i 20 år og at det var meg. Da smilte hun over hele fjeset, plutselig
hadde vi noe veldig felles.
Bådi Millér leder altså kombinasjonen. Den franske kommentatorens
favoritt i skiskyting er "Frådde Andressénn". Alvar Annevålt også.
Gamle Monsieur Andrieu kom med nok en pakke med egg, posen brødet hadde
ligget i var som vanlig pent brettet rundt pakken. Han er bare verdens
søteste.
15. februar
I dag har jeg gjort noe jeg vanligvis aldri gjør, jeg har malt et
bestillingsbilde, en ny versjon av et bilde som havnet i søppelbøtta
etter en briljant idé som viste seg å ikke å være så briljant likevel.
Det er kun et fåtalls bilder som jeg kan lage flere ganger. De fleste
motivene blir kvernet ferdig i huet mens jeg holder på og kan aldri
lages på nytt igjen. Men engelske Moira forelsket seg i damen med
sitrongul bakgrunn og nå har altså denne damen gjenoppstått fra de døde.
Karin og Kjell vet ikke hva godt de skal gjøre for oss. I aften var vi
invitert til middag for ørtende gang;
Aperitif
Blåskjell
Grønnsakgrateng med skinke og bacon
Ost
Crème Brulée
Kaffe
Jeg vet ikke hva jeg blir skyldig de to. Ved bordet hos Karin og Kjell -
peisvarme, nydelig mat, god vin, godt selskap og avslappet samtale - det
løfter meg opp, gjør meg goddæmt, takknemlig og glad.
16. februar
Karin og jeg hadde planlagt en liten shoppingtur til Carcassonne i
formiddag som jeg gledet meg til, men jeg hadde slik hodepine at hele
dagen ble tilbragt på sofaen. Rundt lunsjtider var det så vondt at jeg
kastet opp. Jeg sov meg gjennom hele dagen, en dag rett i bøtta. Mulig
MR-resultatene var fine, men jeg spør meg selv, hvor kommer disse
smertene fra? Når man har så vondt at man spyr så er det vel gjerne ikke
innbilning.
17. februar
Karin og jeg klarte handlerunden i dag med innlagt kafébesøk. Vi kjøpte den berømte nye veska på Géant, ikke
den jeg hadde aller mest lyst på, men den som var nestbest med
fornuftige rom og halve prisen fra den som var aller best. Karin's råd
og betraktninger var uvurderlige!
Etterpå dro
vi til
Gémo, Karin kjøpte to bukser og jeg et skjørt. Skjørt!? Jeg bruker jo
aldri skjørt!! Men med de to fantastiske tightsene fra Texas så må jeg
jo ha noe å ha over.
Fransk skjørt og signal orange strømpebukse fra Texas
Da jeg kjørte hjem igjen måtte jeg bare stoppe å ta et bilde av "Le
Razes" - området der vi bor. Det bølgende landskapet og Pyrenéene i
bakgrunnen synes like fantastisk nå som da jeg kom hit i 2003.
Le Razes
I ettermiddag har vi sittet ute, det har vært sol og 15-16 grader,
virkelig deilig. Jeg ringte rørleggeren Monsieur Tremège i formiddag
fordi sentralfyren er død og kald når jeg står opp om morgenen. "Jeg
kommer i ettermiddag", Mr. Tremège, Og Monsieur kom han, vi var nok
siste stopp på ruta, han ringte på akkurat da vi var ferdig med å spise
middag. Besøket ble riktig hyggelig, både Nils og jeg satt og holdt
Monsieur med selskap i garasjen mens han jobbet.
18. februar
Været er fremdeles fenomenalt og jeg lærer stadig noe nytt på franske
apotek. Jeg skulle hente ny ladning morfin i formiddag, men nix,
resepten var gått ut på dato, den var fra januar og nå var det jo
februar. Javel tenkte jeg, da
får jeg vel gå til fastlegen for å få en resept som er ny nok da. Men nei,
han var bortreist frem til mandag. Det vil si at det blir "cold turkey"
frem til over helgen. Det kan jo bli spennende.
Jeg har to "søskenbarn på Gjøvik", et i Sør-Trøndelag og et på Strømmen.
Knut Vindal (musiker-kunstner-tannlege i S-T) har kjøpt et bilde,
jeg vet at han gjorde det for at jeg skulle bli glad og det ble jeg
også, bortsett fra at han betalte mye mer enn det jeg ba om og det likte
jeg vesentlig dårligere. Han har et STORT VARMT HJERTE den gutten. Og så
kjefter han på meg fordi jeg ikke bruker tanntråd og så sier han at han
er veldig glad i søskenbarnet sitt i Frankrike og jeg blir skrekkelig
glad.
Det er tydelig at franskmennene har adoptert Liv Grete Poirée,
TV-kommentatorene er på fornavn med henne. Og jaktstarten for menn ble
ulidelig spennende. Jeg holdt med både Norge og Frankrike og da det stod
mellom Vincent Defrasne og Ålle Einnarrr Bjorrndallenn hadde jeg puls i 195.
Spurten ble uutholdelig.
Men da jeg hørte de franske TV-folkenes elleville jubel over Defrasnes
spurtseier så kunne jeg ikke annet enn å glede meg uten forbehold. Faktisk
var det skikkelig tåre i øyekroken hos Madame Langeland og det kom til
og med et gråtkvalt lite jippi. Og jeg innså plutselig hvor glad jeg har blitt i dette
landet. Husk at dette er stort for franskmennene som ikke hadde den
ringeste forhåpning om noe som helst. Og de var veldig stolte over å ha
slått den de kalte "den største skiskytteren noensinne" - Ole Einar
Bjørndalen.
Og så fikk Kietill Amått veldig mye skryt etter nedoverskigreiene. Det
jeg syns er veldig sympatisk med de franske sendingene er at de snakker
så pent om andre land sine utøvere.
Frankrike er naturligvis også berørt av fugleinfluensaen og det er
høy beredskap. Salget av fjærkré har gått ned med 15-20%. Jeg kjøper
kylling som vanlig, men ikke alle gjør som meg tydeligvis.
19. februar
"Cold turkey" er ingen behagelig tilstand. Jeg våknet opp midt i natten
med en intens kaldsvette, en iskald lammende pannikkangst og smerter. Å
slutte brått med morfin må de ikke gjøre Mme Langeland har
ekspertisen stadig fortalt meg. Men hva skulle jeg gjøre da? Apoteket
satte kroken på døra og fastlegen var bortreist.
20. mars
En laaaang dag. Kl 10 hadde jeg time hos "la cardiologue" i Limoux for å
finne ut om jeg skal fortsette med den blodfortynnende medisinen. "De
har vært heldig Madame Langeland", sa Madame Cecchetti, "de kunne
ha risikert blødninger". Hun var rystet over at jeg ikke har blitt
fulgt opp med regelmessige blodprøver etter blodproppen i august 2005.
Men hun kunne konstatere at jeg ikke har propper lenger, men må fortsette
med blodfortynnende en stund til og så gradvis trappe ned. Og jeg fikk
resept på kompresjonsstrømper.
  På
ettermiddagen var det det strålesimulasjon. De la en varm/fuktig netting
over ansiktet mitt som etterhvert kjølnet og stivnet; dette for å lage en maske som
festes til underlaget og som skal forhindre at jeg beveger meg under
selve strålingen. Jeg kan puste gjennom nesa. Etterpå stilte de inn
selve stråleenheten.
Jeg har metastaser i nakken, kraniet og resten av skjelettet og skal på
fredag begynne med stråling av metastasene i nakken som smertelindring.
Evt kan det senere bli snakk om elektronstråling av kraniet pga
metastasene på høyre side samt MR av ryggraden og evt. ytterligere
strålebehandling dersom metastasene lager krøll. Det blir mye moro
fremover.
Strålemasken
Strålemaskinen
Da Dr. Voïcan og jeg vandret nedover korridoren spurte jeg; "hva syns de
om alt dette da Dr. Voïcan?" "Dette er ikke et spørsmål de bør
stille i korridoren Madame Langeland", sa Dr. Voïcan. Han har herlige
rullende rrr'er og kommer opprinnelig fra Romania. Og han hadde
naturligvis helt rett, jeg snakker uten å tenke. Men han sa også at han
tar gjerne en samtale om livskvalitet og behandling ved en senere
anledning.
 Han ble rystet da han hørte at jeg hadde gått "cold turkey" i helgen
uten morfin og skrev øyeblikkelig ut en ny resept. Da jeg kom hjem dro
Nils for å hente medikamentene på apoteket. Men nix, resepten på morfin
var skrevet på feil papir så den kunne de ikke gjøre noe med. Og de
måtte jo vite vite størrelsen på kompresjonsstømpene. Jeg ringte sykehuset som
kunne fortelle at det ikke var noe galt med resepten og dermed dro vi
tilbake til apoteket begge to. Samme svar, de toet sine hender. Jeg gikk
innom fastlegen for å få ham til å ordne opp, men der var køen så lang
som et vondt år. Så vi dro hjem
igjen, og Madame Langeland var cold turkey på 3. dagen.
Men da tok Nils affære. Bevæpnet med en tidligere og
identisk resept som jeg hadde tatt ut uten problemer på apoteket i Bram,
kjørte han tilbake til Belveze og sa at dersom det ikke
skjedde noe ganske raskt så ville vi skifte apotek. Når Nils
Langeland ser på deg nedover langs neseryggen så har det en viss
virkning kan man si. Da fikk pipa en annen lyd og han kom hjem med det
jeg skulle ha.
Kompresjonsstrømper.
Herregud, tenkte jeg, det mangler bare det. Sammen med den berømte
nakkekraven blir jeg vel seende ut som pasienten over alle pasienter til
slutt, og så for meg disse tjukke skittengrå eller hudfargede
strømpene med skrukker. Men neida, den franske produsenten har nok syntes veldig synd
på dem som gå med disse, derfor har de laget noen riktig lekre sorte
strømper med blondekant og kompresjon.
 Jeg merker at formen gradvis
blir dårligere. Jeg har mer vondt, er
slapp, kvalm og svimmel.
Og det er synd for vi har hatt så mye fint vær i januar og februar. Med
god form og hund er det helt utrolig å være ute på tur her vi bor.
Folk jeg kjenner spør om det er "greit at de kommer på besøk" og jeg kan
bare svare, jeg vet ikke. Slik det er nå er det umulig å spå om neste
dag, ting er uforutsigbare og uoversiktlige. Det vil si at de som
kommer, kommer på eget ansvar og må kanskje belage seg på matlaging og
husarbeid og en Madame Langeland som ikke er "tesnakkandes" på en eller
flere dager.
23. februar
Kjell i Bram raste inn på sykehus med hjerteinfarkt sist uke. Jeg er så
imponert over de to, de har taklet det på en fenomenal måte. Begge to er
rolige, Karin kjørte først Kjell til Carcassonne etter å ha tilkalt
fastlegen, deretter ble Kjell sendt til Clinique Pasteur i Toulouse.
Karin satte seg i bilen og kjørte av gårde helt alene til Toulouse, noe
som i mine øyne er en bragd, hun fant fram til sykehuset, forholdt seg
helt rolig, fant seg hotell, var helt cool. Senere ble Kjell sendt til
hospitalet i Carcassonne, jeg besøkte dem torsdag kveld. Kjell var litt
hvitere i fleisen enn vanlig, men i sitt vanlige rolige lune. Ikkeno
panikk og dramatisering der i gården nei. De har blokket ut åren som var
tett og de andre var visstnok fine. Han må nok ta det litt doucement i
fortsettelsen men det ser bra ut. Ingenting gleder meg mer. Og Kjell har
sluttet å røyke.
I formiddag ringte jeg Dr. Blet. Ting går dårligere nå, jeg er kvalm
klarer ikke spise så mye men magen ser ut som jeg er gravid, jeg våkner
opp om natten med magesmerter og diarée, om dagen er jeg trett og
kraftløs.
24. februar
Jeg legges inn på nevrologisk avdeling på hospitalet i ettermiddag og
blir der til mandag, tirsdag vil jeg tro. I morges var hodepinen så
sterk at jeg kastet opp i blomsterbeddet utenfor Clinique Montréal etter
konsultasjonen med Dr. Blet.
Kanskje Britt vil skrive en liten oppdatering mens jeg er borte?
25. februar
(skrevet av Britt) Etter en natt på sykehuset så har Kirsti det bra i dag.
Legen tror at hodepinen skyldes migrene, og har derfor startet behandling mot dette
og i dag er hun i langt bedre form.
Gårdagens meny, som besto av en smakløs potetmos og
noe som kunne minne om omelett, får ingen stjerner hos Michelin,
det var veldig klart!
Kirsti har fått TV på rommet, men dagen kan bli lang….
Hun har egen telefon, og om noen vil ringe så er nummeret
04 68 24 33 19 (+33 4 68 24 33 19 for de som ringer fra utlandet). …
20:39:
Takk Britt for den oppdateringen! Og nå skal jeg skrive litt selv også.
Plutselig måtte jeg bare hjem. Nils kom på besøk om ettermiddagen og jeg
kjente bare, jeg MÅ HJEM NÅ!
Dr. Hanjegikkehuskernavnetpå på gav meg permisjon til søndag kveld, og
jeg kunne tilbringe lørdag kveld og søndag i Mazerolles. Etter en
slitsom natt på hospitalet med en senil mann i naborommet som snakket
med seg selv med gjennomtrengende stemme hele natten og diverse andre omstendigheter ville
jeg ha en natt i egen seng. Formen var bra nok og Dr. Hanjegikkehuskernavnetpå gav
meg lov.
Strålebehandlingen var særdeles ubehagelig, jeg fikk panikk i
begynnelsen og begynt å skjelve ukontrollert. Svært ulikt Mme Langeland.
Masken er klaustrofobisk og jeg er livredd for å ikke å klare å ligge
stille, for da stråler de på feil sted.
Dr. Blet kom innom fredag kveld. I følge ham er denne
strålebehandlingen av prevantiv art, det er Dr. Hanjegikkehuskernavnetpå
enig i. De er overbevist om at hodepinen og oppkastingen skyldes
migrene. Nå må jeg sannelig snart få samlet trådene her, for det
var i utgangspunket ikke det Dr. Voïcan sa til meg. Hvem har rett?
Utsikt fra rommet mitt på
nevrologisk avd. - nr. 21
en praktfull golfbane
Her sover Mme på hospitalet
Det er betydelig kaldere enn gjennomsnittet for årstiden, faktisk
minusgrader på morgenkvisten. Jeg har bare latet meg hele dagen men Nils
slaver i vei i kjelleren.
Så hyggelig å se meldinger i gjesteboken.
27. februar
I går kveld var permisjonen over og jeg dro tilbake til hospitalet.
Dagen etter ble preget av armer og bein, kaos, dårlig
oppfølging og rot. Ikke kunne de finne ut når strålebehandlingen fant
sted (av den enkle grunn at de glemte å ringe), ikke hadde de gjort ferdig reseptene jeg
skulle ha med meg hjem (av den enkle grunn at nevrologen ikke hadde
husket å fylle dem ut), jeg var ferdig med strålebehandlingen kl halv to og
fikk beskjed om at ambulansen ikke kunne komme før kl fire. OK tenkte
jeg, da tar jeg meg en lur så lenge. Men de hadde allerede tatt av senga mi
og jeg måtte noe oppgitt sette meg i en stol ved siden av. 20 minutter
etterpå stod det en ambulansesjåfør utenfor døra, "og de skal til
Mazerolles Mme Langeland?" Stønn.
Litt typisk for Frankrike er at plutselig er sykepleierkontoret tomt.
Nei da har de frokost og det er ikke snakk om at en skal være igjen og
ta seg av henvendelser, alle sammen forsvinner. Der stod vi, en hel
skare med pasienter og vi ventet og vi ventet. Det stod en gammel mann
med stokk der, han hadde blitt kjørt dit av en nabo, han var 210 år
minst, lutrygget og tunghørt. Til slutt var det et menneske som
iallefall hadde såpass barmhjertighet at hun satte fram en stol til ham.
Jeg ble fly hakke forbanna. Og stakkaren ble til overmål sendt hjem
igjen!
Konsekvensen av det hele er at jeg nå føler at jeg ikke kan stole på
noe eller noen lenger, jeg må passe på alt selv. I morgen til "le
generaliste" fastlegen for å få tak i de medikamentene jeg trenger. Jeg
har et og annet i tillegg å si ham også. Fra å lovprise fransk
helsevesen i høye toner har jeg nå kommet en smule ned på jorda igjen.
Og "finalement" - tusen takk Solfrid! Du er bare "adorable".
28. februar
Jeg dro til fastlegen, fikk reseptene mine og sa klart i fra at nå
vil jeg ha en "opinion secondaire". Jeg fikk telefonnummer, selvfølgelig
måtte jeg ringe selv, og i dag har jeg bestilt time på Institut Claudius
Regaud - Centre Regional de Lutte contre le Cancer i Toulouse den 14.
mars. Man må ringe og bestille time selv, så tilbake til fastlegen for å
få "un petit mot" et følgebrev som den nye legen skal ha. Snodig måte å
gjøre det på, veldig fransk.
Det er så k-k-k-aldt. Knapt plussgrader og bitende vind. Merket det
da jeg var ute og støvsugde bilen i ettermiddag, jeg skal på service med
pæta i morgen tidlig.
Neste - mars
|