Dagbok fra Languedoc, Sør-Frankrike - og kreft på fransk, august 2006

1. august

Det er tørke i Frankrike for 4. året på rad og landbruket sliter tungt. Allerede nå må bønder ut å kjøpe fôr til buskapen og prisene stiger. Noen har mistet så mye som 80% av årets avling. Nivået i vannreservoirene har sunket dramatisk og heten fortsetter. Varmen, vinden og tørken bringer også med seg andre problemer, nå har skogbrannene begynt. Enkelte områder blir rett og slett stengt av for allmuen av frykt for brann.

2.  august

I dag solgte jeg 3 bilder. Frimerkebildene "La République des Femmes" synes å falle i smak.

3. august

Så var det igjen time hos oncologen Dr. Mathieu. Ingenting av det vi snakket om kom som noen overraskelse, jeg visste innerst inne at nodulene på brystveggen var skumle og utviklingen i beinmetastasene har jeg jo visst om siden PET'en i Toulouse. Konklusjonen er altså at sykdommen har våknet igjen. Den gode nyheten er at det ikke er utvikling i innvollene. Både lungene og leveren er stabil, det vil med andre ord si at det som foregår ikke på noen måte er livstruende. Jeg starter på ny cellegiftkur tirsdag; Taxol og Gemzar hver uke i 3 uker så 1 uke fri, Zometa hver 3. uke. Kuren vil vare i 3 måneder, kanskje mer, det vil avhenge av blodprøver og PETscan. Det spøker således for reisen til Norge i november. Og nå, nå blir det vel sommersveis igjen....

I dag ble Bergljot begravet. Her i Mazerolles ble det en dag med stille ettertanke. Jeg tror ikke det har gått en dag uten at jeg har tenkt på henne, det er som om vi har vært "sisters in arms" på en måte. Og jeg tenker på de som er tilbake som må gjennom sorgen og savnet, etter en ektefelle, en mor, en datter, en søster og en venn.

5. august

Ting skjer her i le Razes. Vi har fått  både "chambres d'hôtes" og en ny restaurant i nærheten av oss. Det vil si, Maison Gayda har både vinproduksjon og restaurant, vi tok med noen danske kunder av Nils til middag forleden kveld. Det var mega. Den totalrenoverte bygningen lå nydelig til med en fantastisk utsikt, innredningen av huset var utsøkt og maten var til å dåne av. Jeg spiste tunfisktartar til forrett, grillet laks til hovedrett og den mektigste sjokoladekaken jeg noen gang har spist til dessert. Alle jeg snakker med kan ikke få fullrost stedet nok, bare etter en måned har de erobret førsteplass i distriktet.

7. august

Fikk resultat av siste blodprøve i dag. Tumormarkørene har gått enda mer opp og er nå høyere enn før jeg startet cellegiftkuren i fjor. Sukk. Vel, vel, det er ingenting jeg kan gjøre med det, vi får håpe at neste cellegiftrunde gir tumormarkørene en solid kakk i nøtta.

8. august

Jeg stilte opp på Clinique Montréal kl 09:30, nydusjet og pen i tøyet. Cellegiftbehandlingen gikk fortere enn før, denne gang ville de at jeg skulle ha på en "casquette", en slags styrthjelmlignende kald affære som skal forhindre at håret faller av. Nei takk, sa jeg, denne hårfargen er grusom og jeg vil gjerne ha en ny start. Stephanie smilte litt da. Men jeg har ingenting imot min blanke skalle, jeg har allerede laget 3 selvportretter uten hår. Og når håret mitt vokser ut igjen kan jeg se hvordan min naturlige farge ser ut.

Jeg forbauses over ambulansesjåførene. I dag fikk jeg en ganske ukjent en fra Carcassonne. Som i Norge er det strengt forbudt å snakke i mobiltelefon uten handsfree når man kjører bil. Men det så det ikke ut som min sjåfør var særlig opptatt av. Kompisen hans ringte og de snakket både vel og lenge. Den ene hånden hans var naturligvis opptatt av å holde NOKIA'en, det var først når han brukte den andre klypa til å gestikulere med, og rattet var helt uten hender, at jeg ble litt usikker.

9. august

Sophie og jeg var invitert til Suzanne på lunsj i dag. Det ble en snill stund, sønnen Andrew var også på besøk og i tillegg til mye god mat hadde vi en rekke spennende tema i samtalen som varte helt til 16:30.

De første symptomene etter cellegiftbehandlingen kom bare noen timer etter at den var ferdig, en brennende følelse i spiserøret og katarrlignende smerter i magen. Det er den h---s Taxol'en!

Suzanne, Andrew og Sophie

10. august

Jeg troppet opp på Dr. Voïcans kontor kl 11:10, nydusjet og pen i tøyet, turnskoene var imidlertid møkkete. Han var ganske fornøyd med situasjonen, aller best likte han at leveren er stabil, siste scan viste at det ikke er noen kreftaktivitet der, bare noe som kan minne om et arr. Han kunne imidlertid ikke love at det forblir slik i all evighet. Evt. strålebehandling av brystvegg/beinmetastaser må vente til cellegiftkuren er over, Gemzar og stråleterapi går nemlig ikke sammen, toksisiteten blir for høy. Tenk det visste jeg, æddabædda, for det har jeg lest på Internett. Nemlig.
Dagens ambulansesjåfør var særdeles pratsom. Han snakket om jobben og en ferie han hadde hatt på Cuba. Siden jeg svarte, "å jasså, virkelig, neimen er det sant, så rart, du store" på omtrent de riktige stedene så trodde han at jeg snakket perfekt fransk, og han pepret løs i sedvanlig fransk fart m/ regionens aksent.  Jeg forstod max. 52% og var helt ør i huet da jeg snublet inn porten. Skjønt, det er jo hyggelig å vite at man er blitt så flink til å bløffe.

Jeg er ganske fornøyd med skalpen (bortsett fra den forferdelige fargen etter alle farge-eksperimentene), tiden vil vise hvor lenge det holder. Vekten derimot er jeg ikke fornøyd med, jeg har gått opp 6 kg og har kastet noen par bukser i skuffet avmakt. Sophie er streng med meg, "tror du virkelig at du får vektreduksjon gratis", småkjefter hun, "du må trimme, gjøre husarbeid, røre deg" og det har hun jo rett i. Noen blir irritert fordi jeg bryr meg om slike bagateller. Hah! Er det noe galt i å ville være uimotståelig også nå!

Men - nå skal jeg være litt alvorlig. Jeg har fått e-post fra Bergljots ektemann og yngste bror. Jeg ble utrolig rørt, denne familien må være noe helt egenartet. Det var ikke fritt for at tårene rant, jeg fikk lese minnetalene fra begravelsen og fikk se bilde av Bergljot og ungene. Bergljots død gjorde et dypt inntrykk, hun var min store inspirasjon helt fra første gang jeg fikk høre om henne.

Det er som er vanskelig med å bo her, og være i en slik situasjon, er det at jeg ikke får besøkt familien min. Mor og far har skrantet lenge og hadde ting vært normale ville jeg satt meg på et fly for lenge siden. Slik det er nå kan jeg ikke dra noe sted og føler jeg at jeg kun er en årsak til bekymring og tristhet. Det er tungt.

11. august

Hetebølgen har gitt seg, vi har omkring 26 grader og vi kan puste igjen. Vi har vært hos Karin og Kjell og vannet planter og rengjort bassenget. Ikke alle pottene har klart seg, men heldigvis, det var ikke moi som tok rotta på dem.

I en av de siste dagers nyhetssendinger har presentatorene i fascinert vanntro fortalt om Irenes diskriminering av røykerne i stillingsannonser av typen "smokers need not apply".  Jeg må si jeg sperret opp øynene litt sjøl jeg altså. Jeg skulle gjerne se noe sånt her i Frankrike, de ville fly i taket. Og hva blir det neste? Folk som er over 30% overvektige bør ikke søke?
Jeg vet godt at røyking er noe av det dummeste man kan finne på, men jeg sier bare en ting, tar noen fra meg røyken nå kan de like gjerne gi meg en kakk i nøtta med en gang.

12. august

Vi har hatt mye vind i det siste og temperaturen i dag har vært ganske "fraiche" - omlag 23 grader. Vi har hatt besøk av en bønsj nordmenn som har kjøpt hus gjennom Nils ca 10 minutter fra oss. Vi hadde først en liten aperitif hos oss her i Mazerolles og så spiste vi middag på "Gayda" som har blitt vår favorittrestaurant. Det ble en usedvanlig hyggelig kveld sammen med våre avslappede, interessante, hyggelige, rause og humoristiske naboer. Jeg må bare si at det er sjelden å møte så mange hyggelige folk på en gang.

15. august

I går fikk jeg gallopperende diaré og oppkast, jeg var således i ganske dårlig form da jeg dro til cellegiftbehandling. For å si det sånn, cellegiften hjalp ikke akkurat på allmentilstanden. I denne cellegiftrunden kommer bivirkningene med en gang, kraftige mage- og muskel-/beinsmerter. Det mest upraktiske er at det er vondest når jeg ligger og det er jo strengt tatt det eneste jeg har lyst til. Det positive er at bivirkningene går fortere over.

Vanligvis er august den varmeste måneden men det har den ikke vært i år. Juli lå 14 grader over normalen, august har ligget 9 grader under det normale. I nord fortviler de på campingplasser og restauranter for feriegjestene flykter fra regn og kjølige temperaturer. På en dag kom det mer regn enn det vanligvis kommer på en måned og en del fikk oversvømmelse.
Vi har det varmere her i "Le Midi", og etter min smak er det  akkurat passe slik det er nå. Behagelige netter og dagene er varme nok  for meg.

19. august

Jeg har blir stoppet av fransk politi for første gang. Ikke fordi jeg kjørte for fort, det er nærmest ikke mulig med min lille Twingo. De ville bare se at jeg hadde papierene i orden, og det hadde jeg naturligvis.

Nils og jeg ble invitetert til middag hos våre nye venner i Bellegarde. Vel er Maison Gayda en svært god restaurant men gjengen i Bellegarde - de har peiling på mat altså. Jeg har nesten ikke spist maken til måltid i min tid i Frankrike, og  her var det ikke spart på noe.  Vi startet med en god Blanquette med oliven og bruchetta  som "nibbles". Siden fikk jeg en omvisning i huset som bare var helt utrolig. Det er sjelden å se et hus som så nydelig oppusset og på samme tid så originalt. Jeg var fullstendig fascinert.

Så startet selve måltidet. 1: Lune østers med nydelig garnityr, 2: Blåskjell med nydelig garnityr, 3: Kamskjell med lekkert tilbehør, 4: Rosastekt andebryst  med sprøsstekt sopp, 5: 5 typer ost, 6: Hjemmelaget Crème brulée, 7: Kaffe avec. Vi dro ikke hjem før kl 1 om natten, vi hadde det bare så fenomenalt hyggelig.
Er det noe dere trenger fra Norge spurte Arve. Talglys sa jeg, franske talglys er ræva. 45 sekunder senere hadde Vibeke og Arve fylt opp en svær bærepose med talglys/telys som jeg fikk meg meg hjem. Møtet  med denne gruppen har vært en sann glede. Sjelden har jeg opplevd slik varme, entusiasme, humor og positivitet som hos disse menneskene.

Ellers har uken vært laber. Jeg  har hatt feber og influensaliknende symptomer i flere dager og i går så jeg meg nødt til å besøke Dr. Dubrocq. Han gav meg antibiotika og en salve for det venstre øyet mitt som var hovent og rødt. Siste blodprøver viser at Leucocyttene raser nedover, immunforsvaret er det således lite futt i.

22. august

Sykehuset ringte på morgenkvisten, ingen cellegiftbehandling i dag, blodverdiene var altfor lave, både de røde og de hvite. Så da måtte jeg finne på noen annet morsomt. Vel, vel, jeg skal ikke bli for spøkefull, jeg har blandede følelser for å hoppe over cellegiftbehandlinger. Det er fint å slippe bivirkningene, men så blir det ikke knertet noen kreftceller heller. Og hva er nå dette? En infeksjon? Er cellegiftcoctailen for sterk? Kombinasjonen dårlig? Jeg kjente at "le moral" sank.

Men i kveldningen ringte broder'n. Vi snakket i timesvis og lo til vi holdt på å knekke sammen. Sådant får immunforsvaret opp som en rakett tror nå jeg. Men slik er broren min - kunnskapsrik, sjarmerende, ufattelig snill og med en humor som kan få deg til å knekke sammen på midten.

Lars, sysjenbanet sendte meg bilder fra ferien og familien på Skarvatnet i sommer. Han og Nina bruker Kikut både sommer og vinter.

Mor, Nina, far og Knut (den kule broder'n)

Lars, sysjenban og sjefsfotograf

Christian (mitt fenomenale tantebarn) m/ far

23. august

En deilig dag, strålende sol, varmt og vakkert. Sophie og jeg tilbragte en lat og koselig ettermiddag sammen over et glass rosévin, Nils og jeg spiste middag ute på balkongen og så solen gå ned over Pyreneene. Jeg tar meg selv i å ta alt dette for gitt etterhvert, det bør jeg ikke gjøre.

Da Nils og jeg var på husjakt i 2002 var jeg ikke i tvil om området. Jeg la øyeblikkelig min elsk på Languedoc og Aude, jeg var urokkelig selv om Nils hadde funnet en flott låve i Quercy som han ville renovere. Heldigvis fant vi dette huset som gjorde at det bare sa "smakk"  hos begge to. Renoveringen var et kapittel for seg, og i tillegg fikk vi oss hund oppi det hele. Ufattelige mengder støv og en røytende Collie, men et steg om gangen, alt gikk, vi mistet aldri motet. Når alt var komplett kaos bestemte vi oss for en 3. retters middag og vasket opp i den sprukne vasken på et av de urenoverte badene. Nils passet på håndverkerne som en smed, og nølte ikke med å si fra. Han avverget et betydelig antall miserer den mannen.

Og nå bor vi i et hus som for meg er en drøm. Store luftige rom, høye vinduer, jeg har mitt eget atelier, vi har 180 graders utsikt og bor i en liten, koselig fransk landsby. Kreftdiagnose eller ikke, jeg er en ufattelig heldig dame. Ikke alle får anledning til å oppleve noe slikt som dette, det får jeg og det bør IKKE tas for gitt.

24. august

Værmessig har august vært uvanlig. Juli var hetebølgens måned mens august har vært kjøligere enn vanlig, mange dager har holdt seg under 30 grader og nettene har vært svale. Ikke meg i mot.

Og den stakkars sykepleieren som kom for å ta blodprøver i dag hadde virkelig trøbbel. Min trofaste blodåre i høyre arm har nå gått ut i streik, den stakkars damen stakk og stakk og fikk ikke ut en dråpe. Hun ble fryktelig ulykkelig og ba nærmest om forlatelse da hun så seg nødt til bruke en av årene nede på venstre hånd, hun påstod at det kom til å gjøre vondt. Jeg trøstet og forsikret at dette gikk da helt greit, og det gjorde det også. Hun fikk til slutt fylt reagensrøret sitt og dro et lettelsens sukk tror jeg. Tipper at jeg fra nå av ikke vil være den mest populære pasienten på ruta deres, Madame Langeland med de umulige blodårene og den gebrokne fransken.

25. august

Og så startet moroa. Jeg stod foran speilet i morges og skulle style fjona etter dusjen, plutselig så jeg en rar liten tust som stakk ut ved høyre tinning. Jeg prøvde liksom å dytte den på plass, det var ikke lett gitt for den satt nemlig ikke fast. Jeg tok noen små testrykk på resten av skallen og ganske riktig; 1-0 til Taxolen i min 2. runde i premier kreftleague. Skalp - goodbye.

Nå må jeg ikke bli deprimert altså, jeg visste at dette ville komme. Men det er noe kjipt med det å stå med sine egne hårtuster i klypa. Nils og jeg var hos frisøren på mandag, jeg kunne ha spart meg de 12 Euroene (betalte riktignok bare for herreklipp). Måtte bestille ny time hos hyggelige frisør Annette igjen denne uken, ikke klipp denne gang, men barbering.

Forrige gang var det Madame Lajla Wennevold som mildt og omsorgsfullt fjernet all hårvekst på min skalle. Det var en snill stund i min erindring. Det var noe rosévin involvert mener jeg å huske, og da operasjonen var ferdig var igrunnen alle ganske goddæmt og avslappet.

26. august

4 dager etter første besøk hos Annette var jeg igjen tilbake i salongen for full barbering. Jeg tok med prykken for å høre om hun kunne gjøre noe med den. Vi har begge en mistanke om at den er laget av nylon og da er det ikke stort vi kan finne på. Hun hadde oppriktig vondt av meg stakkars, men den som har det minst fælt som skallet er antagelig moi. For å være ærlig - jeg liker skallen min, og håret som var festet på den flommet ikke akkurat utover puta.

28. august

Berømmelsen er nær. Nå er det enda en publikasjon i Statene som vil bruke et av mine bilder på coveret. Kirsti Ottem Langeland, ukjent, men genial. Alternativt; de kontakter meg fordi de antar at de slipper å betale :o)

Nils, Chris, Sophie, Lizzie, Tom og Giotto

Vi var invitert til middag hos Sophie og Chris, deilig lam med alskens tilbehør. Tom hadde laget desserten, the one and only English pudding. En engelsk pudding er noe for seg selv, jeg var skeptisk i begynnelsen, men Toms dessert var kjempegod den. Bakt i ovnen; ingredienser: fransk brioche,  vaniljesaus og rosiner. Jeg spiste en diger porsjon bortsett fra rosinene. Noe av det VÆRSTE jeg vet er svellende rosiner.

Dette bildet måtte jeg bare legge inn i dagboken. Solfrid er min nye venn i Rennebu som har sendt meg utallige oppmuntringsmailer og kort det siste året. Hun sykler Birkebeinerrittet - 91 km. Jeg ble bare helt nesegrus i min beundring. Sorry Solfrid, jeg spurte ikke om lov men du og sykkelen bare måtte inn i dagboken.

September