Vi flytter til Frankrike - Dagbok fra Languedoc, Sør-Frankrike - og kreft på fransk, april 2006

1. april

Karin og Kjell inviterte til Wok-aften denne kvelden, en usedvanlig god Wok spør du meg. Vi har blitt invitert til middag hver uke og det er en like stor glede hver gang. Og jeg dro hjem igjen med en bærepose full av sigarer og snacksy lightere, ting som Kjell ikke så noe poeng i å ha i huset.

2. april

På formiddagen fikk jeg besøk av en hyggelig engelsk sykepleier utdannet innen pallitativ behandling. Etterpå var Nils og jeg invitert på lunsj til Jeremy og Steve for å hilse på det nye familiemedlemmet "Paris". Jeg falt naturligvis helt pladask, hun var uimotståelig. Jeg er nå utnevnt til gudmor for lille Paris, hva nå det innebærer i hundeverdenen.

Moi og lille adorable

Paris

Hele familien, Felix, Jeremy, Tasha, Steve og Paris

Vi satt ute, det var varmt og godt; det ble naturlig nok mye hundeprat som jeg aldri kan få nok av. Steve og Jeremy hadde som vanlig laget masse mat, først en slags omelett med grønner bønner og reker, siden spareribs, frites og salat. Jeg var så mett til slutt at de nærmest måtte trille meg ut i bilen. Og hva hadde jeg med hjem denne gang? Jo kylling og spareribs, spansk omelett og ingefærkake.

3. april

Karin og jeg dro til Carcassonne i dag, jeg ville så gjerne finne en hyggelig presang til mor og far. Vi dro til Gemo for å finne sommerjakke til mor og etterpå kaffe naturligvis. Da vi oppholdt oss på prøverommet hos Gemo kom en bitteliten eldre dame bort til meg og spurte forsiktig, excusez moi madame, jeg har to trøyer her og jeg vet ikke hvilken en jeg skal velge, hva syns de? Jeg kikket først på den rosa som var veldig pen og deretter vrengte hun den av seg og stod der bare i BH'en før hun fikk på seg den blekgrønne. Dama var så søt og høflig og bedårende og hun var helt toppers i begge så jeg sa likegodt at "jeg syns de skal ta begge to Madame, de kler dem begge". Hun ble sånn litt glad og opprømt i fjeset og sa litt unnskyldende "ja de er jo ikke så dyre" og så takket hun hjertelig for hjelpen før hun trippet avgårde til kassen med sine to trøyer. Jeg ble litt rørt, det var en hyggelig opplevelse.

Dagens sokk: storfesokken

4. april

Det ble en ganske hektisk dag, først var jeg på hospitalet hos Dr. Voïcan, han gikk som vanlig grundig gjennom saker og ting og var ganske forundret over at Clinique Montréal ikke hadde begynt med Zometa behandlingen som han hadde skrevet til dem om. Zometa styrker beinstrukturen og skal hjelpe på kreften i skjelettet. Dr. Mathieu nevnte det ikke med et ord da jeg var hos ham siste gang, og denne gangen var jeg faktisk glad for det er flere kokker med i bildet. Jeg skal nevne det moi-même når jeg ser nevnte onkolog neste gang og da med en liten snurt undertone. Ellers var Dr. Voïcan godt fornøyd med at hodepinen har blitt bedre, men ikke så glad for at jeg på eget initiativ har kuttet ut to av de foreskrevne medikamentene. Ny resept og ikke eksperimenter mer selv Madame!

Så kom jeg hjem igjen og og laget lunch for deretter å vaske klær, klippe plenen, vanne, støvsuge, handle, gå på apoteket osv. Hvorfor er det slik at når man skal ut å reise så begynner man å ordne alt i siste liten? Og til slutt skal man pakke som om man husker det man bør huske i et slikt kaos!? Og hvorfor i all verden skal jeg påse at Monsieur har middag i minst 3 dager etter at jeg har dratt!? Dusteberte!!

Da klokken begynte å bli 19:25 sa Nils; "skal vi ha oss noe mat eller"? Det er kode for: når har du tenkt å begynne på middagen? Nå vil en viss prosentdel av kvinnene som leser dette tenke: hva slags nek er denne kvinnen!? En noe mindre prosentandel vil tenke: sånn har jeg det også. Neida, jeg er ikke et nek akkurat, men en tanke servil, det er jeg nok. Han fikk salat med bacon og potetbiter for ordens skyld.

Men - jeg har husket det jeg må huske - pass, piller, penger og pilletter. Og ta ikke den! Jeg hadde ikke før skrevet forbokstaven om at jeg skulle til Norge før jeg hadde transport fra Trondheim til Oppdal v/ Gerd Blengsli Skjærvø og fra Oppdal til Sunndalsøra v/ Kirsten Bergfall. Snakker om altså. Jeg er heldigere enn jeg fortjener.

Du kan ikke være riktig rett som drar fra Frankrike nå når det er så fint sier folk. Joda, fint er det, det er helt ubeskrivelig vakkert sant og si, men så har jeg valget, vakre Frankrike eller familien Ottem samlet på et brett samt gode venner. Ikke noe vanskelig valg for meg og i særdeleshet ikke nå når tid begynner å bli mangelvare.
 

5. april

(skrevet av Britt) Det ble, beklageligvis, ingen reise til Norge i dag. Kirsti ble brakt til sykehuset i natt – med store smerter på ene siden og vondt for å puste. Hun sier det kan være nerver i klem mellom ribben/virvler… Med sterke smertestillende medikamenter så begynner hun nå å føle situasjonen noe bedre. Hun har telefon på rommet:
fra Norge er nummeret +33 4 6824 2421 (lokalt fra Frankrike 04 68242421) …

6. april

7. april

Tusen takk Britt som er så snill at du holder dagboken ved like ved mine fravær!

Så ble det ingen Norges-tur. Tirsdag kveld/tidlig natt før jeg skulle dra til Norge fikk jeg sterke smerter på venstre side i brystet. Til slutt var det så vondt at jeg vaklet opp på soverommet og sa til Nils at jeg kom til å ringe 15 - nødnummeret. Jeg slo nummeret men klarte ikke å snakke så det var Nils som måtte forklare. Etter en god del ventid kom det 8 stk til sammen, 4 stk ambulansepersonale, 3 stk sykepleiere og 1 stk lege. Jeg klarte verken å snakke eller puste og så bar det til hospitalet med blålys. På "l'urgence" ble det røntgen halve natten og til slutt fikk jeg en seng. Så scanner neste dag. Dr. Voïcan økte morfindosen til det dobbelte, noe som antakelig var årsaken til at jeg kastet opp. Smertene var infernalske og jeg trodde nærmest jeg var døende. (Strengt tatt hadde jeg hatt vondt i ca. 4 dager før det ble kritisk, men jeg ignorerte det for jeg skulle jo til Norge!!)

Madame Langeland i sitt ikke-beste hjørne

På hospitalet havnet jeg på rom med en dame som hadde omtrent samme diagnose som jeg selv, vi var begge to ganske realistiske og positive damer som satte utrolig pris på hverandres selskap. Vi småpratet og utvekslet erfaringer, på fransk.
"Hvis du ikke spiser får du ikke ut herfra", sa han som trillet rundt middagsmaten, jeg var KVALM. Da den dobbelte morfindosen slo inn måtte jeg stikke hodet ned i toalettet og mat var det siste jeg hadde lyst på, men jeg prøvde så godt jeg kunne. Kvalmen gav seg gradvis og fredag morgen var jeg såpass frisk at jeg kunne forlate hospitalet. Hadde fremdeles smerter men ikke tilnærmelsesvis slik det var i starten.

Jeg har utvidet biblioteket med røntgen og scannerbilder, konklusjonen var iflg. Dr. Voïcan at det er brysthinnebetennelse med vannansamling, ikke kreftrelatert, det kan ganske sterke smerter men er helt ufarlig slik jeg forstod det. Nå må jeg sannsynligvis innse at jeg er nødt til å få hjelp i huset, kanskje var det alt styret før jeg skulle reise som utløste hele greia.
Men, ikke å forglemme; blodprøvene viste at tumormarkørverdiene var veldig lave og det er jo en kjempepositiv nyhet.

Og så kom jeg hjem igjen, og måtte begynne å ringe rundt for å kansellere scan i slutten av april, bestille ny time hos onkolog, kontakte forsikringsselskap for å få refundert reisen til Norge osv. Alt på fransk naturligvis, stønn.

Torsdag ettermiddag skulle jeg vært på Sunndalsøra ved mors og fars lune arne. Det vil være løgn å si at jeg ikke er skuffet. Men er også lettet for at kollapsen ikke kom i Amsterdam eller etter ankomsten til barndomshjemmet, det ville ikke blitt særlig koselig for noen.

Denne kroppen er såpass uforutsigbar nå at jeg ikke kommer til å reise alene til Norge.

MEN: T-T-T-Tusen takk for alle superkoselige meldinger og telefoner jeg fikk på sykehuset, tenk at det varmet ja!

8. april

Og nå spiser de formiddagsmat.... tenker meg stadig til Norge, kjenner agendaen i Sunndalsveien. Men jeg er her i Frankrike og har det ikke så aller værst, blir litt svett av lite og må hvile mellom slagene, i dag har jeg vært og kjøpt meg treningsbukser på salg, jeg begynner å bli ganske tjukk (trodde det var vannansamling  - mmm SÆRLIG!) og får ikke på meg buksene lenger.

Og så må jeg bare ta med med dette bildet som jeg har fått fra mine nye internett-venner - hun er b-e-d-å-r-e-n-d-e:

9. mars

Vi har nå stående middagsinvitasjon hos Karin og Kjell hver lørdag. Denne lørdagen fikk vi se hvor fin hagen har blitt etter Karins nitidige arbeid med hellene, det har blitt en vakker mosaikk.

Middagen var knallgod, dampende blåskjell til forrett; kalkun, salat, provencepoteter til hovedrett; ost; dessert: crème brulée og til slutt kaffe og brownies. Når jeg drar fra Karin og Kjell har jeg det karakteristiske vaggende ganglaget. Kjell mobber oss godmodig fordi vi røyker, Karin får stadig skryt over fremgangen med fransken. En særdeles hyggelig aften.

Straume og Drangsland og de nylagte hellene i hagen

Den opplyste hagen i kveldstimen
(dessverre maktet ikke fotografen å yde det hele rettferdighet
grunnet elendig teknikk

Jeg ser at "broren" min har lagt inn koselig melding i den engelske gjesteboken. Eilert Ottem hadde i mange år benevnelsen nesten-søskenbarnet. Hans far er mitt søskenbarn og derfor blir Eilert verken tremenning eller søskenbarn. Vi har kjent hverandre i 1000 år - helt siden vi var drittunger. Jeg tror det var etter at Tore døde at Eilert skiftet status, jeg har igrunnen alltid sett på ham som en bror og nå kaller han meg søstersen og jeg ham for brorsan. Han er gørflink i språk og med musikk og kanskje spiller og synger han på et utested nær deg. Hvis noen noengang skulle finne på å holde minnestund etter min bortgang skal Eilert spille. Men ikke synge for da begynner jeg å gråte.

øy, ØY - - hørte du det brorsan!?

Vår belgiske nabo Robert har kommet og driver og jobber med renovering av huset sitt. Han og hans familie er stadig innom dagboken og han har til og med kjøpt seg flamsk-norsk ordbok! "Hvordan går det med dem Madame", spør Robert, han er bare så kjempehyggelig. Og Monsieur Andrieu kom med tolv egg fordi han fikk den siste brødleveransen

Vi har hatt en behagelig vinter og en veldig fin vår så langt. "I påsken blir det aldri fint vær", sier nabo Sylvie. Der tar hun delvis feil for i fjor var det helt fantastisk, mens året før var pyton.

Anemonene til Madame og Monsieur Calas

De første ørsmå bladene på vinstokkene har kommet

Langs kjente stier fra turene med Gentille

Blomstene jeg fikk av Madame Capdepon i fjor

Jeg gikk for første gang tur siden Gentille døde i dag. Jeg tok meg i å snu meg for å se etter henne. Enn at jeg skulle bli slik en sentimental tåreperse over den hunden. Naturen er like vakker og været like fint som før, med det er noe med en hale som står rett opp, en snute som sniffer her og der og en hund som er lykkelig som mangler.
Turen ble ikke så veldig lang og da jeg kom hjem igjen måtte jeg rett ned i boksen med x-tra smertestillende. Det venstre lungen har det fremdeles ikke bra.

Chris og Sophies bursdagsgave 2006, handlelistetavla
artig handleliste...

10. april

Det er ett fransk ord som jeg aldri blir fortrolig med og det er ordet spectacle som på fransk betyr syn, skue, forestilling, teaterstykke, kino, konsert ol. I min forestillingsverden er ordet spectacle - altså et nordmørsk spetakkel resultatet av at far går ut og kjøper juletre helt alene.

Jeg er nesten litt yr. I dag har jeg solgt 4 bilder. Jeg skal ikke bli for kjepphøy men i morgen tror jeg nesten at jeg går ut og kjøper de nye solbrillene som jeg har sett så langt etter -  de koster 24 Euro (NOK 188,50).

(Ja jeg sier det bare i aller største beskjedenhet altså; dersom folk vil skaffe seg en ekte Ottem Langeland så må de sannelig få ut fingeren, SPØK!)

Moira har tilsammen kjøpt 8 bilder av meg og hun tar alltid de jeg er mest fornøyd med. Hun hadde med seg en venn - Pete - som jobber som designer i London; en gørflink fyr som var utrolig interessant og hyggelig. Vi fant tonen øyeblikkelig og kunne antagelig snakket i flere dager i strekk uten å få pinlige pauser.

11. april

Først gikk jeg i banken og satte inn det hyggelige beløpet som Moiras sjekk beløp seg på, etterpå dro jeg til Clinique Montréal i Carcassonne til konsultasjon hos Dr. Mathieu. Jeg kjørte alene dit i dag, litt stolt av det for jeg er ikke så veldig modig i bil. Vi hadde som vanlig et kort, konsist og hyggelig møte og på torsdag starter jeg Zometa-behandlingen (skjelettforsterkning) som Dr. Voïcan på hospitalet hadde forespeilet meg. Det tar høyst 15-20 minutter og kan, etter det jeg forstår, gjøres av en sykepleier i heimen. Dr. Mathieu syns det var leit at det ikke ble noen Norges-tur, "kanskje De burde ha ventet litt," sa han. Hva brysthinnebetennelsen kom av kunne han ikke svare på, men det blir nye blodprøver i slutten av april/begynnelsen av mai. Jeg tror ikke han stoler helt på blodprøveresultatene fra hospitalet....

Et fransk venterom er ikke som andre venterom som jeg har erfaring med. For på franske venterom snakker man enten man kjenner hverandre eller ikke, franskmenn bare MÅ snakke. I dag var jeg i det modige hjørnet og ble etterhvert med i samtalen, det var to eldre damer og moi. De var veldig søte, enda et pluss i boken min for Frankrike.

For jeg blir bare mer og mer glad i dette landet. I begynnelsen var jeg skeptisk til både Frankrike og franskmenn, jeg følte meg SÅ klossete, så malplassert og så DUM i dette landet. Men nå har jeg sett mer av hva dette landet og menneskene i det  virkelig er og jeg ser at også lille moi har en plass her, jeg er fascinert og sjarmert over det som blir som sett på som typisk fransk og menneskene her er inkluderende dersom man vil la seg inkludere. Men det betyr også at man må lære språket og godta hvordan livet fungerer på makro- og mikronivå.

Dagen ble ..... GOD.
Noen dager blir gode uten at man helt kan si hva som gjorde dem slik, men nå mer enn noen gang setter jeg pris på slike dager. Jeg er glad i livet, jeg er glad i dette landet, jeg er glad i maten, vinen, menneskene, vanene, særhetene og alt det egenartede som utgjør "La France". Dette landet gjør meg godt.

Og kjære Nelly B. der nede "down under", jeg fikk kortet ditt i dag, tusen takk og vi skrives.

12. april

Jeg dro ut i morges for å kjøpe gave(r) til meg selv, resultat:

1 stk kule solbriller, 24 €
1 stk CD "Le roi soleil" 19 €
1 stk kaffekopp 1,86 €

Og sjekk ut hatten da Guri!

I posten kom det en konvolutt med kort og heklet hatt fra Guri U. på Sunndalsøra, dama er nemlig en tiger med heklenål. Når jeg får på meg T-skjorta i limegrønt og denne tipper jeg at en mer fargesprakende berte vil det bli vanskelig å finne i Mazerolles. (Håret mitt må bare bli bittelittegrann lengre for slik det er nå stritter tustene ut gjennom heklehullene og jeg ser ut som en kost).

Har eksperimentert en del med rammer hos CERS og har funnet en morsom variant. Istedet for vanlig passepartout monteres bildet mellom to glass. Funker kjempebra så lenge veggen bak er noenlunde pen.

Rapsen blomstrer og de enorme gule åkrene er som vanlig et fantastisk syn. Det blir ikke bare utvinnet matolje "Colza" av den, "les agriculteurs" har begynt å produsere drivstoff til landbruksmaskinene sine fra denne planten. De høye prisene utgjør en stor kostnad for bøndene som kan spare ca 0,25 € pr liter ved å fylle rapsdrivstoff på tanken.

Jeg er lykkelig. Lykkelig fordi jeg maler og fordi solen skinner og fordi jeg føler meg i ganske bra form og fordi jeg har kule solbriller. Jeg har ikke tid til å dø, det er altfor mye bra i livet mitt, og når man tenker slik tror jeg man kan holde kroppen gående ei god betta som Mari ville sagt det. Kjenner livsgleden fosse gjennom årene og om ikke det er legende så vet ikke jeg. Da får ikke kreftcellene bensin, de får det motsatte, nemlig innbitt motstand. Det kan naturligvis også være grønn-te tablettene som søskenbarnet mitt på Gjøvik sendte meg. Kjære Lars Roar - hva er dette for vidundermiddel da?!

Og nå er det påske i Norge og hele landet er slått av, skitne brøytekanter og vekslende vær. Om jeg savner det? Jeg har ikke gått på ski siden 1992 og savner ikke vinteren, jeg savner kun språket. Men altså - Norge er et vakkert land, det er også en forestilling som de fleste Franskmenn har; et fjernt og veldig vakkert land.

Skuffelsen over den ødelagte Norges-turen har blitt mildere, sådant skjer og man må bare ta det hele med fatning. Det ville uansett ikke vært noe hyggelig verken for opphavet eller meg om jeg hadde på havnet på sykehus der.

13. april

Gjensyn med Clinique Montréal og service oncologie i dag, jeg startet Zometa behandlingen. Jeg ble litt rørt, sykepleierne kom og gav meg nuss på kinnet og var i det hele tatt glad for å se meg.
Særlig Veronique er som en god venn, hun er helt spesiell. Behandlingen tok bare 15-20 minutter, helt ulikt de langdryge cellegiftbehandlingene. Det var Jean (Manuel) som kjørte i dag, i strålende humør og full av vitser som vanlig.

Tankefull. Langt inne i brystet er det en tristhet som gjør ondt i blant; det uforutsigbare i alt dette, den skumle diagnosen, ensomheten forbundet med kreft.  Den dukker opp uten noen spesiell grunn, den hule følelsen i mellomgulvet, tårene står i øyene og klumpen i halsen vokser. Like fort som de kom så er disse tankene borte igjen.

Solen skinner over Languedoc. Vi har en 17-18 grader men vinden gjør at det kjennes noe kjøligere ut.

I et anfall av overmot kjøpte jeg "caille" på super'n, vaktler. "Pret à cuir" (ferdig til å tilberedes) stod det på pakken, flottesen tenkte jeg og tok en av dem opp for å pensle og legge i formen. Kvakk, jeg skvatt nesten opp i kjøkkentaket for huet satt fremdeles på pippippen som en slapp liten skinnfille. Det synet orka ikke denne madamen og skar av alle hodene med lukkede øyne.

Nils har hatt det fryktelig travelt i det siste, noen dager ser jeg ham nesten ikke, men biznizn går bra. Aller morsomst er det når de som kjøper eiendommer her er glade og fornøyde og gir uttrykk for det, og det har han opplevd den siste tiden. Jeg elsker dette landet, og i særdeleshet denne regionen - jeg er forelsket, håpløst og fortapt i Languedoc.

14. april

Det blir "frøktelig" mange piller å holde styr på. Derfor har jeg nå gått til innkjøp av en dosett, en sånn som fatter'n får på døra en gang i uka.

Hver uke setter jeg meg ned og triller piller for 7 dager. Med dosetten kan jeg også bedre følge med om jeg har tatt medisinene eller ikke. Men jeg følte meg hmmm - ikke så rent lite gammel da jeg spurte etter denne dingsen på apoteket. Hodet er ikke som det var. "Tok jeg dem eller tok jeg dem ikke?" Når skiftet jeg morfinplaster sist? Stønn!

Epletreet blomstrer så vakkert og vi har hatt 24 grader og sol i dag. Vi merker ikke at det er påske, det er så utrolig lite påskete her. Det eneste er den berømmelige omeletten 2. påskedag. Da skal folk spise omelett ute i det grønne. Da jeg så værmeldingen sist tippet jeg at de kommer til å holde seg innadørs.

1. påskedag

"Dette var omtrent det beste vi har spist i Frankrike siden vi kom hit", sa Nils. Og det var sant. Sjømat som forrett, lammestek, grønnsaker, Provencepoteteter, Brie og til slutt dessert og kaffe - måltidet hos Karin og Kjell ble memorabelt. De hadde besøk av Karins sønn Rune med sjarmante viv Wenche og sønner Sondre og Tarjei. Vi fikk en meget anstendig påskefeiring takket være Drangsland/Straume.

Rune, Wenche, Sondre, Tarjei, Karin, Kjell og Nils

2. påskedag

Nils og jeg dro til Céret for å se på eiendom som et norsk/engelsk ektepar skal selge og benyttet anledningen til å stikke innom Helle og Henrik som hadde besøk av Helles foreldre. Vi fikk en nydelig lunch og koste oss sammen med dem denne 2. påskedag i 2006. Leiligheten deres er bare helt super og beliggenheten til å dåne av. Céret er en koselig by med mange tilbud - en by det er lett å trives i. Og med kort avstand til Perpignan, Coliore og Barcelona er det et attraktivt område.

Helle på en av terrassene i leiligheten deres i Céret

Céret

Det har nok vært stor utfart her i Frankrike også for påsketrafikken var usedvanlig tett. Nå er det striskjorte og havrelefse for alle og enhver; påsken 2006 er over.

18. april

Jeg har begynt på franskkurs igjen etter nesten 10 måneders opphold. Diagnosen mm gjorde at jeg ikke trodde det var noen vits å lære mer fransk. FEIL! Klart man må lære mer fransk. I dag snakket Joan, Claire og jeg om språk og språkopplæring, et meget interessant tema i dette landet som til en viss grad er anti-andre-språk. Jeg er rusten, når jeg ikke jobber aktivt med språket går det baklengs.

Rapsåker nær Fanjeaux

Nils er nesten ferdig med atelieret. Det gjenstår overflatebehandling av flisene og så kan jeg flytte inn. Jeg gleder meg slik at jeg er helt svimmel. Og så kan spisestuen kanskje snart se ut som en hyggelig spisestue uten campingbordet og alt rotet mitt.

19. april

Plenklipperen vår går på strøm, dvs jeg må holde styr på en 25 m lang skjøteledning når jeg klipper plenen. Jeg har kjørt over den 3 ganger og Nils har lappet den sammen 3 ganger. Er litt imponert over at han ikke har kjefta på meg en eneste gang fordi jeg er slik en klodrian.
Været er strålende, noen og  20 grader og sol fra skyfri himmel.

20. april

Chris og Sophie har solgt og flyttet fra Mazerolles til et hyggelig hus i nabolandsbyen Cailhau. De har hatt mye å gjøre med flyttingen og i dag hadde vi første handledagen vår på veldig lenge. Jeg er glad for at Sophie er i nærheten, hun er en av mine beste venner her i Languedoc. Noen lurer kanskje hvorfor jeg ikke skriver om Madou lenger. Madou har flyttet til sin Pierre i Port Vendres og vi har kun sporadisk kontakt.

Det er aspargestid og de er ufattelig gode på denne tiden av året.

Jeg slutter aldri å forundres over denne dagboken. Gjennom den har jeg kontakt med familie, venner og ikke minst mennesker som jeg ikke kjenner, men som gir meg ufattelig glede og oppmuntring.

Livet mitt er fyllt av glede. Jeg elsker livet mitt slik det er nå. Det er helbred i slike tanker, det er jeg sikker på.

22. april

Jeg har begynt å lese igjen etter en tids opphold. "Zahir" av Paul Coelho er en deilig bok, Jo Nesbøs helt Harry Hole hadde jeg litt mer problemer med, men "flaggermusmannen" hadde en fiffig handling. Den boken som jeg betrakter som en skatt er "En egen musikk" av Vikram Seth. På samme måte som Zahir er det en bok jeg sparer på, vil ikke at den skal slutte.

Ta-da! Atelieret er ferdig. Det er så fint at jeg klarer ikke gjøre noe der enda. Sitter bare og gaper. Monsieur har gjort en fenomental jobb, enda holder han på å småklatte på gulvet slik at det skal bli perfekt.

Stort....

Hjørnet mitt

Utsikten

23. april

Bildet under fikk jeg tilsendt fra Jeremy og Steve. Vi er like tussete etter våre firbente venner alle tre, vi kan snakke hund i timesvis og ingen detalj er for ubetydelig.

Felix og Tasha

24. april

Nå tilbringes dagene i atelieret. Foreløpig befinner jeg meg i en krok, men skal nok erobre gulvet sånn smått om senn. Det er 24 grader og dører og vinduer står på vid vegg. Vi må benytte anledningen nå for om sommeren er det for varmt. Når jeg sitter i kroken min med med de høye vinduene åpne er det som å sitte ute, og jeg tenker .... jeg har et liv som ikke er alle forunt. Jeg er lykkelig, dette livet er så superb at det er bare å gi seg over.

Hagen

Nils tar en pust i bakken

25. april

Karin har hjulpet meg å sy gardiner - strengt tatt gjorde hun ALT arbeidet, hun kom med egen symaskin og stål i blikket og sydde omtrent 40 meter på 4 timer. Karin er flink og rask og det ble veldig, veldig pent. Vi stusset litt over trådsnellen vi hadde kjøpt på markedet, halvparten var blått og halvparten var i en slags svartblå farge. Underlig. Men altså, Karin er et av de snilleste menneskene på kloden.  Hun hjelper meg med alt mulig.

Og jeg har vært hos Dr. Dubrocq for å fornye reseptene mine. Han smiler av meg fordi jeg alltid på død og liv skal ha kopi av alle brev og prøveresultater. "Jeg har vært sekretær i 20 år", sier jeg "og det er viktig at jeg får med meg alt". Han smiler lunt og låner meg originalene som jeg tar kopi av hjemme.

Spesielt interessert var jeg i brevet fra spesialisten i Toulouse. I følge ham har jeg fått relativt lite behandling så langt, og det er fint for dersom jeg får tilbakefall har jeg flere kort på hånda for å slå det tilbake. Jepp.

26. april

Sophie og jeg har vært ute og kjøpt planter, det er kjempemorsomt. Jeg gir ikke opp hagen selv om det nok hadde vært mest humant i forhold til plantene; jeg klarer nemlig å ta livet av det aller meste. Kroppen gjør vondt og det ble ikke så mye hagearbeid, men jeg fikk plantet de stakkarene jeg kjøpte i det minste, så får vi se om de overlever. Takket være rørlegger Tremège sitt uferdige arbeid har vi ikke vann i hageslangen og jeg bærer vann i bøtter fra kjøkkenet. Morosamt.

På engelsk har de et ord - "soppy". Displayet på mobiltelefonen min synliggjør betydningen av dette ordet:

27. april

Regn og vind, men 18 grader. Dagen ble aktiv, kaffestund/handling i Limoux sammen med Sophie på formiddagen og etter lunch dro Karin og jeg på rammebutikken. De var veldig travle, foran oss stod en dame som brukte en evighet på hvert av bildene sine og da vi så bunken hennes fant vi ut at vi rett og slett kunne dra og drikke kaffe et sted til hun var ferdig. Og det gjorde vi, da vi kom tilbake var den sendrektige damen ferdig men det kom flere kunder ilende til og det ble etterhvert trangt i butikken. Men Karin og jeg begynner å bli proffe, vi klarte å velge 5 rammer mens de andre kundene kun valgte sin ene og vi ble vel rimelig godt fornøyd.
To av bildene jeg rammet inn forrige gang var jeg ikke heldig med. I dag tok jeg dem med og byttet om rammene for de hadde samme størrelse. Mirakuløst nok - begge ble mye bedre. Noen ganger kan man være griseheldig.

Jeg har infernalsk vondt i føttene. Det kommer og går, og jeg har vanskeligheter med å gå. Bare Bentes tøfler hjelper på sånne dager, de omslutter pedalene mine med kjærlighet og varme.

28. april

Valmuene har kommet for fullt. Mens Gentille levde og vi var på tur hadde jeg alltid med kamera når valmuene kom; hun stod og så litt uforstående på meg mens jeg knipset i vei, "hvor blir du av, hva somler du etter, hva med turen vår?" Men Irisene og valmuene er og har alltid vært mine favorittblomster, Gentille måtte pent vente.

Rørlegger Tremège kom til slutt og vi har nå vann på alle bad, i hageslangen og kun en bittebitteliten lekkasje i 1. etg. Det må man kunne si er bra vel.

Vårværet er lunefullt - også her. Vi har vind fra nord, derfor blir det litt bistert. Det fine med slikt vær er at vi har noe å snakke om når vi står og venter på tur ved brødbilen. "Jamen er det surt idag, det er jammen ikke varmt, nei det skal være sikkert" osv, osv, og så gjentar hver og en sin misbilligelse med været. Kontaktskapende fenomen det der.

Jeg elsker livet her i den lille Languedoc'ske landsbyen vår. Det er på ingen måte spennende, men det gir meg ro og glede i sjelen. Vi har blitt en del av dagliglivet her i Mazerolles, Monsieur og Madame Langeland.
OG, det gir meg stor tilfredsstillelse å ha tatt et valg som føles så ufattelig rett.

Noen har bemerket at jeg har psykisk og fysisk styrke. Det bør jeg bætterdø ha med sånne foreldre, madame og monsieur Dørum/Ottem har utstyrt genene mine med begge deler.

29. april

Tenkte jeg det ikke, en sjarmant liten influensa penetrerte det pinglete immunforsvaret mitt. Akk O Ve som jeg syntes synd i meg selv. Moi og influensaen lå på sofaen og leste ferdig "En egen musikk" av Vikram Seth og jeg gråt så fælt at det nesten ble veritable hulk av det og det er altså en av de beste bøkene jeg noengang har lest. 70% av tårene kom av boken og 30 av influensaen. Er det flere som blir på gråter'n av bøker og basiller?

Madou kom på besøk, hun var på snarvisitt i La Force. Vi har utvekslet våre siste nyheter, eller riktigere - Madou har fortalt om sine.

Cupfinale i Frankrike. Noen har vært i kirken og bedt for et av lagene. Vel - det er jo også en måte å gjøre det på.

Mai 2006

SKRIV HILSEN I GJESTEBOK  |   SE GJESTEBOK

2003 | 2004 | Jan-mai 2005 | Mai-juli 2005 | Aug-sep 2005 | Okt-nov 2005 | Des 2005 | Jan-feb 2006  |  Mar-2006  |  Apr-2006  |  Mai-2006  |  Juni-2006  |  Juli-2006 |  Aug-2006 |  Sep-2006 |  Okt-2006  |  Nov-2006  |  Des-2006  |  Jan-2007  |  Feb-2007  |  Mar-2007 |  Apr-2007 |  Mai-2007

Ferietips | Huset vårt | Kart | Feriehus i Frankrike