Dagbok fra Frankrike, desember 2006

4. desember

Av og til får jeg gode nyheter slik som i dag. Etter en skrekkelig morgenstund uten kaffe og rullings dro jeg til Clinique Montréal og CT-scan (som må gjøres på fastende hjerte). Ambulansesjåføren var trøtt for han hadde spilt fotball kvelden før og jeg var lettere livsfarlig pga mangel på coffein og nikotin. Jeg forklarte situasjonen for Jean og han sa; "neste gang må jeg huske å ta på meg hjelm".

Scannerseksjonen hadde flyttet inn i nye lokaler og det var både lekkert og effektivt. Hele greia tok ikke mer enn enn time og konklusjonen var at både metastasene i lungene og leveren har krympet siden sist. Det vil altså kort og god si at cellegiften virker på innvollene men ikke på skjelettet.

I går hadde vi besøk av Steve og hans nye kjæreste Claudio fra Sveits + mine tre firbente venner, Tasha, Felix og Paris. Jeg hadde naturligvis godbiter til dem og de elsker oppmerksomheten og maten. Like før Steve og Claudio skulle dra hadde Felix funnet seg godt til rette på sofaen i atelieret, jeg hørte et dypt og fornøyd sukk derbortefra. Finnes det noe koseligere enn å høre fornøyde hundelyder?

Bruddet mellom Jeremy og Steve er definitivt og "offisielt", men for oss er det viktig å beholde begge to som venner. Det vil si at vi må balansere forsiktig og holde oss nøytrale. Steve hadde som vanlig laget masse mat til meg og i tillegg fikk vi sveitsisk ost og verdens beste sjokolade.

8. desember

Fikk utskrift fra de siste blodprøvene, tumormarkørene har nådd nye høyder. Jeg blir veldig forvirret av de ulike resultatene, skjelettscintigrafien var ikke noe morsom, CT-scan ganske positiv og blodprøvene delvis begredelige. For noen uker siden satte jeg meg selv på slankekur, jeg ser ut som om jeg er gravid i 6. måned. Dessuten har blæra sluttet å fungere normalt, jeg er avhengig av vanndrivende piller. I følge CT bildene har jeg en væskeansamling i lever- og bukregionen, denne presser på omliggende organer og får meg i tillegg til å se ut som en ballong. Derfor må de antagelig stikke inn en nål og tappe ut væsken noe som unektelig høres gøyalt ut. Det blir Dr. Mathieu's oppgave å ordne med den saken og han ser jeg først på tirsdag. Magen min og jeg må således holde ut med hverandre inntil da.

Julepynten er på plass i butikkene og folk har begynt med julehandelen. Nesten hver dag nevner de på nyhetene at den 24. desember havner på en søndag og butikkene holder stengt den dagen. De som har søkt om å få holde åpent har fått blankt nei. Hmmm, det er nok noen damer som ikke får julegave i år tenker jeg.

I dag har Nils og jeg bryllupsdag. I 11 år har vi holdt ut med hverandre. Svigermor og svigerfar har sendt nydelige gaver som vi ble kjempeglad for.

12. desember

"Vi kan ikke alltid få det som vi vil fru Langeland", sa onkologen da jeg foreslo å få tappet ut væskeopphopningen i bukhulen, i følge ham kom det nemlig overhodet ikke på tale. Jeg ble så skuffet at jeg nærmest tryglet ham om å forandre mening. Han prøvde å forklare meg at det for det første ikke dreide seg om nok væske, dessuten var den spredt og de kan jo ikke bruke meg som nålepute heller. Isteden bestemte han seg for en kortisonkur + vanndrivende medikamenter, det dreier seg tilsynelatende om en betennelsestilstand forårsaket av cancerceller. Jeg var på nippet til å hyle, "i løpet av de siste 1 1/2 år har jeg sjelden klaget og bedt deg om lite, og når jeg først gjør det så får jeg blankt nei. DRIT OG DRA MONSIEUR ONCOLOGUE".
Men franske onkologer er som franske rørleggere, man kan ikke akkedere med dem, derfor tidde jeg stille. Han var svært fornøyd med CT resultatene, sa ikke så mye om scintigrafien og de forhøyede tumormarkørene. Men - siden han har bestemt seg for å begynne en ny cellegiftkur den 28. desember så er det jo saker og ting som foregår, jeg er ikke idiot heller.

Mer cellegift. Hvilke bivirkninger blir det denne gang? Hårtap (ikke at jeg har noe å miste)? kvalme? utslett? tretthet? diaré? forstoppelse? reflux? neuropati? Vil all denne giften etterlate meg som et vrak?

Venterommet var ganske fullt i dag, det satt bl.a. en ung kvinne der og gråt i stille fortvilelse. Jeg hadde lyst til å prøve å trøste, syntes så utrolig synd på henne men jeg vet ikke helt om hvordan franskmenn reagerer på slikt.
Ofte kommer man i snakk på franske venteværelser, enten man kjenner hverandre eller ikke. Og på Dr. Mathieus venterom har vi alle en ting felles, "The Big C". Jeg kom i snakk med en hyggelig dame i 60-årsalderen som villig fortalte om sin egen diagnose. Det satte jeg veldig pris på. Og de utrolig søte sykepleierne kom og hilste på, jeg er jo veteran nå og får kyss på begge kinn.

Når franske venner ringer og spør om de kan "stikke innom" hender det at jeg sier at det ikke passer. For jeg vet at det "å stikke innom" på fransk betyr et besøk som varer i timesvis og jeg blir så sliten. Jeg er selvfølgelig altfor høflig til å si fra når jeg er trett, derfor prøver jeg å unngå hele greia. Helt dust - jeg vet.

Jeg får kort og brev og pakker i posten og blir så rørt!

14. desember

Natten kom med frost, bilen var full av is da jeg skulle kjøre til ukens franskkurs, derfor ble jeg 10 minutter forsinket pga nitid skraping på bilrutene med en trebit og et av Nils' utgåtte forsikringskort. Men dagen ble nydelig - jeg vil tro det var en 14-15 grader på det meste under en himmel uten en sky. I dag var jeg eneste elev, Joan hadde migrene og Suzanne hadde ikke tid, Claire og jeg ble for det meste sittende og snakke om kunst.

Nils har sørget for at radiatorene i atelieret har blitt koblet til og nå kan jeg bruke rommet hele året. Han har også reparert husets lamper. Gi den mannen et skrujern og han ordner det meste.

16. desember

Det første lakseoppdrettsanlegget har sett dagens lys i Normandie og fisken kommer fra Norge. I et land hvor sjømat er så viktig syns jeg nesten det er rart at de har ventet så lenge.

17. desember

Det eneste som krympet under den famøse slankekuren min var fingrene. Til min store sorg oppdaget jeg i dag at jeg har mistet ringen jeg fikk etter Tore, den har rett og slett sklidd av fingeren min. På 20-års dagen vår fikk vi hver vår signetring, etter at han døde brukte jeg begge to. Jeg ble helt knust da jeg oppdaget at den var borte.

18. desember

Vinteren har installert seg med en makstemperatur på 5 grader. Da begynner franskmenn å fryse og vi har noe å snakke om når vi venter ved brødbilen. Dette er en vanskelig tid for de hjemløse og et betydelig antall frivillige gjør en innsats over hele Frankrike. De har bl.a. en kampanje som de kaller "Resto du coeur", de samler inn mat og lager i stand måltid til de som trenger det. Vårt bidrag er å kjøpe litt ekstra på Super'n, som f.eks. hermetikk, og som vi legger i kampanjens handlevogner ved utgangen.

19. desember

Ikke noe morsomt å lage mat når man ikke kan spise den. Betennelsen og væskeopphopningen i bukhinna gjør at det å spise er risikabelt, spiser jeg for mye blir det fort noen timer med magesmerter. Jeg har en svulst i høyre skulder som har begynt å presse på nervene omkring. Ikke nubbesjans til å feste BH'en på vanlig måte. Sykdommen begynner og kjennes.

Jeg ser meg selv i speilet og jeg tenker - det der er ikke meg.

Simone og Angel

Simone ringer meg fra USA og er spesielt oppmerksom når hun sanser at ting ikke går så bra, hun er en av mine Internettvenner. Simone er fengselsbetjent og tøff som toget. Hun stiller direkte spørsmål og gir ærlige svar. Hun blir ikke fornærmet dersom jeg ikke har lyst til å snakke, da ringer hun bare dagen etter.

21. desember

Ringte til Clinique Montréal i dag - magen blir verre og verre. Ingen ringte tilbake - trodde jeg. Men i kveldningen hørte jeg Dr. Blets rolige stemme i telefonrøret, time i morgen tidlig. There is a God. Typisk at ting topper seg nær høytider og helger. Gledesmelding: jeg fant igjen Tores ring! Den lå i fryseren sammen med en halv baguette. There is a God.

22. desember

Dr. Blet kunne ikke gjøre stort, det eneste som kan hjelpe meg nå er cellegift og den begynner neste uke. Kreftcellene i bukhinnen er årsaken til betennelsen og vannansamlingen, de irriterer slimhinnene. De vanndrivende pillene klarer ikke å drive ut væsken som på en måte er sperret inne i bukhulen. Jeg går rundt med mellom 3 og 4 ekstra kg i form av vann kunne Dr. Blet fortelle. Og jeg er "back on the morphine", forhåpentligvis vil det hjelpe på smertene. Jeg prøver å holde "le moral" oppe men nå syns jeg det røyner på. Verken nyrene eller leveren gjør den jobben de skal og det er litt upraktisk.

Vi har nydelig vintervær, men det er ganske kaldt. I går kunne brødmannen fortelle at det var 6 kuldegrader i nabolandsbyen på morgenkvisten.

Men altså, nå må det være slutt på meg meg og atter meg. Jeg har fått julekort, telefoner, mailer og pakker fra det høye nord og jeg sier tusen MILLIONER takk til dere som ikke har glemt Madame Langeland her i utkant-Frankrike. Dere har et permanent hjem i hjertet mitt og jeg sier bare .... jeg er usedvanlig heldig som har slike mennesker omkring meg. Jeg er megaheldig som får oppleve en slik oppmerksomhet, omtenksomhet og varme.

24. desember

Lillejuleaften var vi invitert til middag hos Chris og Sophie som hadde både barn og Sophies foreldre på besøk. Det ble en hyggelig aften med god mat og god stemning rundt bordet. Engelskmennene er "big on Christmas", huset var nydelig dekorert og det var julesangersom bakgrunnsmusikk.

Og så var det juleaften. Nils og jeg har tatt det helt piano, ikke noe julestress her i huset. Ingen av oss er særlig julete og jeg bestemte meg for ikke å bruke opp energien på julepynting i år. Men det gjorde Nils. Han dukket ned i kassene på loftet og pyntet opp i stuggu. E itj'n søt da? Jeg har sittet og kost meg i atelieret, monsieur var bekymret for at jeg skulle skal fryse og kom og tente opp i peisen. Hainj e søt!

For den franske delen av Mazerolles begynner jula med midnattsmesse på juleaften. Deretter spiser de middag utover i de små timer. Jeg vil tro at det står østers og annen sjømat på mange bord, på Supermarkedet i går var det digre paller med dyrene. Vi har faktisk en liten julegate i Mazerolles også, hvert år henger de opp lysarrangement med reinsdyr og God Jul mm.

Og når mor fortalte meg at Bergljot sin far, Aksel Aarflot, hadde vært på besøk hos dem på lillejuleaften ble jeg utrolig rørt. Han hadde til og med tatt et bilde av dem for å sende meg som en hilsen denne juleaftenen sammen med julebrev. Jeg må innrømme at da rant tårene. Det var slik en nydelig ting å gjøre, og jeg tenker - det mest dyrebare av alt er det som er i menneskenes hjerter.

Jul i Sunndalsveien 61 - far, Knut'n og mor

Jeg savner familien mer enn ord kan beskrive. Men vi snakkes på telefonen og er utrolig nær tross geografisk avstand.

Vår juleaften ble lavmælt. I kveldningen var vi hos Julie og Jean på en juleaperitif, etterpå dro vi hjem og laget et enkelt måltid bestående av kamskjell i karrisaus med litt ost etterpå. Ikke noe storveies, men mer enn godt nok.

Julemiddag i Mazerolles

Jula er en spesiell tid. Jeg må innrømme at tanken på at dette kan være min siste dukker opp. Jeg er jo uforbederlig realist og noterer meg at ting ikke akkurat har gått oppover i det siste. Men - ingen vet hva de kommende månedene vil bringe. Og alt det dere der ute gir meg i denne tiden gir meg livskraft og drivstoff til å fortsette krigen. Jeg sender en inderlig takk og 1000 gode tanker til alle dere som er med meg på denne underlige reisen. Uten dere ville det vært .... heller stusslig.

25. desember

Slik så 1. juledags morgen ut i le chateau i Mazerolles. Nils tente opp i peisen i atelieret, jeg koste meg med kalligrafien. Vi har ganske kaldt vær om dagen, det er knapt plussgrader pga et tåkebelte over Sør Frankrike.

26. desember, 2.juledag

[Skrevet av Britt]
Kirsti er på sykehuset. Hun har kastet opp blod og hatt store magesmerter. Nå er hun dopet av morfin og sover meget. Diverse prøver og tester blir tatt - etter planen skal hun hjem torsdagen.

En liten hilsen til Kirsti og hennes lesere, med de beste ønsker ....:

27. desember

[Skrevet av Britt]
Kirsti's sykehus-meny er som følger:
Frokost: yoghurt og fruktkompott
Lunch: Suppe, yoghurt og fruktkompott
Kvelds (dette kan vel ikke kalles middag? Og slettes ikke en fransk middagsrett!): Suppe, yoghurt og .... fruktkompott!
(Hvor delikat kan en tilberede yoghurt og fruktkompott, tro?)
I morgen er dagen for de prøver som skal avgjøre om ny cellegiftkur kan starte nå. Vi håper det beste for Kirsti.
Videre informasjon vil følge ...

30. desember

Tusen takk til min trofaste talskvinne Britt!

Sånn kan en også tilbringe romjula - sykehusopphold og cellegift... Natt til 2. juledag ble det ambulanse igjen, men det var ikke så dramatisk som man kunne tro. Det var et resultat av for mye blodfortynnende medisiner og et sår nederst i spiserøret. Men man blir jo litt betenkt når man spyr rødt.

Jeg fikk enerom med bad i Clinique Montréals splitter nye fløy og tenkte, ikke værst. Madame var lykkelig uvitende helt til hun fikk fakturaen. Steike ta - for den prisen kunne jeg like gjerne tatt inn på et luksushotell.

Røntgen, ultralyd, gastroskopi og blodprøver. Jeg fikk mye dop og slapp iallefall delvis unna smertene. Gastroskopien bestemte om det ble cellegift eller ikke. Torsdag morgen ble jeg trillet ned, fikk full neddoping, undersøkelsen tok kun 10 minutter, jeg våknet igjen, ble trillet opp igjen til rommet mitt og så gikk jeg ut og tok en røyk. Etterpå ruslet jeg ned på onkologen og annonserte at jeg var klar for cellegift. Jammen herreGud fru Langeland, de kan da ikke spasere rundt i korridorene etter full anestesi, sa sykepleier Veronique lettere sjokkert. Neivel sa jeg, da går jeg opp igjen på rommet mitt. Onkologen hadde antydet at jeg "trengte ro" etter de siste dagers anstrengelser og ville vente med cellegiften, men da Veronique fortalte at jeg hoppet rundt i korridorene ombestemte han seg og bad meg komme ned igjen. Vel - "hoppet rundt" er kanskje en smule overdrevet, man kan vel heller si at jeg spaserte relativt stødig.

Dr. Mathieu smilte da jeg spaserte inn døren og sa: "vous étes très solide, Madame Langeland", (de er meget robust). Dermed kunne vi starte første del av cellegiften. Den er litt spesiell og kan forårsake at neglene ramler av. For å unngå akkurat det fikk jeg tjukke ispakninger rundt anklene og håndleddene og jeg holdt på å fryse meg fordervet. Etter halvgått løp rev jeg dem av, det gjorde rett og slett VONDT. Før neste behandling må jeg ha på 2 lag med neglelakk (!) på tånegler og fingernegler. Ingen skal si meg at kreftbehandling ikke er variert.

Jeg var skuffet over at de ikke ville tappe væskeansamlingen. Magen min er enorm, full av væske og luft. Det betyr at jeg ikke klarer å spise stort, det er rett og slett ikke plass. Smertene kommer og går og jeg må ta masse medisiner.

Da jeg kom hjem så jeg at Nils hadde vært ute og kjøpt mikrobølgeovn, ministøvsuger og ved til peisen i atelieret slik at jeg ikke skal fryse. Da jeg kom ned i morges hadde han allerede gjort klar til neste fyring, det var bare å stikke inn en fyrstikk. Lysekrona og kandelaberen var nypusset og han hadde begynt å tette hull i muren i atelieret.

Jeg prøver å holde motet oppe, men når sykdommen kjennes så godt som nå er det litt vanskeligere. Jeg har imidlertid en utrolig praktisk evne til å fortrenge ting, bare noen ganger får jeg et lite støkk. Jeg fikk med meg et brev hjem fra sykehuset og så at avdelingen jeg hadde vært innlagt på var "palliativ avdeling" - smertelindring. Dægger'n, tenkte jeg - det er jo vanligvis nest siste holdeplass.

Steve og Claudio kom på julebesøk med de 3 firbente. Vi satt i atelieret med fyr på peisen og Blanquette (fattigmanns-sjampis) og koste oss mens Paris, Felix og Tasha romsterte omkring oss på jakt etter mat. Jeg hadde selvfølgelig lomma full av kjeks, det er nok derfor de er så glad for komme til oss. Steve hadde med kokt skinke og Claudio hadde bakt småkaker til meg og vi utvekslet siste nyheter.

Steve, moi og Claudio

Jeg er ikke den eneste som er kreativ i slekta. Noen maler, noen jobber med stein, noen skriver, noen musiserer og noen strikker osv osv. Jeg fikk bl.a en aldeles nydelig julepresang i år, strikkede pulsvarmere med perlebroderi. Og ikke nok med det - de er laget av søskenbarnet mitt Elsa Grete på Oppdal.

31. desember

Vi har hatt fine dager med sol og makstemperaturer mellom 10 og 15 grader. Nå har vi kommet til årets siste dag. Etter en forferdelig natt kom jeg ned i atelieret i morges og fant Nils i full sving med murerarbeid, han hadde allerede tent opp i peisen og jeg satte meg ned med kalligrafipennene mine og tenkte at livet kanskje ikke var så værst alikevel.

Nils Langeland i full sving

Nils i full sving

Nyttårsmiddagen måtte Nils lage sjøl stakkars og jeg strevde med å få i meg 1 1/2 brødskive med kalkun og ost. Å få i seg mat er et lite mareritt, det ironiske er naturligvis at jeg blir større og større, tyngre og tyngre. Jeg hadde en kort prat med mor i kveldningen, ting står ikke så bra til i Sunndalsveien heller. Vi ble vel enig om at nå kan det bare bli bedre.

Tusen takk for alt dere har gitt meg i 2006. Må 2007 bli et godt år for alle dere engler i forkledning.

Livskraft, laget av Asgeir Bakk